Eustache Deschamps
Eustache Deschamps, også kalt Eustache Morel, (født 15. august 1346, død 3. april 1406) var en fransk diplomat og poet i middelalderen. Han etterlot seg bortimot 1100 ballader, 200 rondeaux, andre lyriske dikt, to store uferdige allegorier (blant dem Miroir de mariage) og flere andre verk. Selv den første franske poetikken, Art de dictier, stammer fra Deschamps' Oeuvres complètes, samlede verker, som ble utgitt av Henry-Édouard, marki Queux de Saint-Hilaire og G. Raynaud i 11 bind i årene 1878-1903.[3]
| Eustache Deschamps | |||
|---|---|---|---|
| Født | 1340 Vertus | ||
| Død | 1406[1] | ||
| Beskjeftigelse | Lyriker, skribent,[2] bailiff | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Orléans gamle universitet | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Språk | Fransk | ||
| Sjanger | Ballade | ||
| Notable verk | Virelais, Rondeaux, Lays, Le double lay de fragilité humaine, Chansons royaulx, Demoustracions contre sortileges, Le traicté de Getta et d'Amphitrion, La farce de Maistre Trubert et d'Antrongnart, Le miroir de mariage, Le dit des quatre offices de l'ostel du roy, L'art de dictier, Ballades | ||
Reisende poet rediger
Deschamps ble født i Vertus, i Champagne, i en adelsfamilie av beskjeden betydning. Han fikk opplæring i versekunsten fra lyrikeren Guillaume de Machaut, kanon ved Katedralen Notre-Dame i Reims, som han kanskje var en nevø av. Med støtte fra Machaut studerte han senere ved Universitetet i Orleans.
Etter studiene i 1386 ble han knyttet til hoffet og sto under kong Karl V av Frankrikes beskyttelse, og etter dennes død i 1380 hos Karl VI foruten at han imponerte dennes bror, den unge kunstelskede og ambisiøse hertug Louis av Orléans som han tjente hos fra 1390. Via sine sponsorer fikk han flere mindre kongelige posisjoner som han kunne fø en familie på, skjønt hans hustru døde i 1376 etter å ha født deres tredje barn. I 1384–1385 var han sannsynligvis med på en diplomatisk reise til Ungarn og Kroatia, og reiste som ambassadør for Louis av Orléans i 1397 til Morava (Mähren). Etter 1400 trakk han seg mer og mer tilbake, helsen sviktet og han var misfornøyd med det politiske maktspillet ved hoffet.
Produktiv poet rediger
Deschamps skrev mer enn 1500 dikt, og av disse var 1175 ballader, foruten drikkeviser og en rekke fabler. Med unntatt av ett dikt er all hans poesi meget korte i lengde og de er stort sett satiriske hvor han kommenterer skarpt de dagsaktuelle begivenheter. Således har han også interesse for historikerne. Hundreårskrigens ulykker skildrer han i motsetningen til Jean Froissart med hat mot engelskmenn og flamlendere, for soldatenes brutalitet, folkets lidelser, dyretid, utskeielser, griskhet, korrupte embetsmenn og prester.
Mot England hadde han en personlig grunn ved at hans eiendommer ved hans fødested ved Vertus ble plyndret og brent ned av engelske soldater og han tok bittert hevn ved å forulempe England og engelskmenn i sine mange dikt, blant annet i et fragment La Fiction du lion hvor han sammenligner Frankrike med løven og England med leoparden.
Han skildret også livets lysere sider med ridderturneringer, folkefester, en glass eller to på en kneipe og terningspill, moter og annet dagligliv. Hans dype kjærlighet til Frankrikes hovedstad Paris ble stadig utpenslet.
Melankoli rediger
Med årene ble han plaget av sykdom og tretthet, ble tidlig skallet, noe han klagde sårt over, og som François Villon senere skrev han burleske testamenter, eller filosoferte over tingenes elendighet. Han skrev også en avhandling i 1392 om fransk poesi med tittelen L'Art de dictier (Kunsten å dikte). Han skiller mellom den kunstige musikk (musique artificielle) som alle kan lære og den naturlige musikk (musique naturelle) som ikke kan læres, det vil si diktningen, men når de to klinger sammen forskjønner de hverandre naturlig.
Hans skarpe tunge var kanskje også grunnen til at han mistet jobben som Bailli (lensmann) av Senlis. Melankolien var kanskje også grunnen til hans eneste lengre dikt, Le Miroir de Mariage (Ekteskapsspeilet), et satirisk og ufullført dikt på 13 000 linjer som har blitt berømt for dets hatske utfall mot kvinner. Diktet diskuterer ekteskapets fordeler og ulemper, og det er spesielt det sistnevnte som Deschamps ser: hustruen vil alltid krangle og syte, ha nye klær, beklage seg og være ondskapsfull, og dessuten taper deres skjønnhet seg for fort.
Inspirerte andre poeter rediger
Verket kan ses på som en fortsettelse av den antifeministiske linjen som Jean de Meuns startet med sin utvidelse av Roseromanen fra årene 1268 og 1285 og som ebbet ut med den fornøyelige Les Quinze Joyes de Mariage (Ekteskapets femten gleder), antagelig skrevet av Antoine de la Sale en gang rundt 1410. Deschamps inspirerte den siste, men også Christine de Pisan (1365–1430), den første kvinnesakskvinne i europeisk litteratur[4], som skrev et motsvar til Deschamps' hatske angrep på kvinnekjønnet med Cité des Dames («Damenes rike») i 1405. En annen som lot seg inspirere av Deschamps' kvinnehat var engelskmannen Geoffrey Chaucer som benyttet seg av de samme temaene i et eget verk. Chaucer synes å ha vært en av de få engelskmenn som Deschamps hadde sympati for og han diktet en ballade til hans ære hvor han priset Chaucer som en stor oversetter og poet og beskrev seg selv som «brennesle i Chaucers poetiske hage».
Kanskje hans mest berømte ballade er Sur le trépas de Bertrand Du Guesclin (Ved bortgangen til Bertrand av Guesclin) hvor han priser Frankrike og nasjonens edle ridderånd. De innledende linjer er
- Estoc d'honneur et arbre de vaillance,
- Cœur de lion épris de hardement,
- La fleur des preux et la gloire de France,
- Victorieuux et hardi combattant,
- Sage en vos faits et bien entreprenant,
- Souverain homme de guerre,
- Vainqueur de gens et conquéreur de terre,
- Le plus vaillant qui onques fut en vie,
- Chacun pour vous doit noir vêtir et querre:
- Pleurez, pleurez, fleur de chevalerie.
Referanser rediger
- ^ Library of the World's Best Literature[Hentet fra Wikidata]
- ^ Charles Dudley Warner, red. (1897) (på en), Library of the World's Best Literature, Wikidata Q19098835, https://www.bartleby.com/lit-hub/library
- ^ Svensk uppslagsbok. Malmö 1931
- ^ Beyer, Edvard, red. (1971): Verden litteraturhistorie, bind II, s. 520.
Litteratur rediger
- Boudet, Jean-Patrice, & Millet, Hélène, red. (1997): Eustache Deschamps et son temps. Textes et Documents d'Histoire Médiévale 1. Paris: Publications de la Sorbonne.
- Kendrick, Laura (1983): «Rhetoric and the Rise of Public Poetry: The Career of Eustache Deschamps» i: Studies in Philology 80, no. 1 (vinter): 1–13.
- Sinnreich-Levi, Deborah, red. (1998): Eustache Deschamps, French Courtier-Poet: His Work and His World. Innledning ved Stephen Nichols & Glending Olson. New York: AMS Press.