Wikipedia

Eurovision Song Contest 1977

22. utgave av EBUs årlige sangkonkurranse

Eurovision Song Contest 1977 var den 22. utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Arrangementet fant sted i Storbritannia som følge av landets seier året før med Brotherhood of Man og «Save Your Kisses for Me». Konkurransen ble arrangert av BBC og avholdt lørdag 7. mai 1977 – fem uker forsinket på grunn av en streik blant BBCs kamerapersonell og teknikere. Finalen ble overført direkte fra Wembley Conference Centre i London med nyhetsoppleser Angela Rippon som programleder.

Eurovision Song Contest 1977
Datoer
Finale: 7. mai 1977
Vertskap
Sted: Storbritannias flagg Wembley Conference Centre, London, Storbritannia
Programleder: Angela Rippon
Sjefdirigent: Ronnie Hazlehurst
Regi: Stewart Morris
Produsent: Bill Cotton
Konkurransesjef: Clifford Brown
Kringkaster: British Broadcasting Corporation (BBC)
Deltakelse
Deltakere: 18
Vinner: Frankrikes flagg Frankrike
«L'oiseau et l'enfant»
Marie Myriam
Tilbake: Sveriges flagg Sverige
Trakk seg: Jugoslavias flagg Jugoslavia
Kart over deltakere
     Deltakere     Deltatt før, men ikke dette året
Eurovision Song Contest
◄ 1976        1978 ►

Deltakerantallet holdt seg på 18 land, det samme antallet som året før. Sverige var tilbake etter fraværet i 1976, mens Jugoslavia besluttet å trekke seg. Først i 1981 var landet tilbake i konkurransen.

Vinneren ble Frankrike med Marie Myriam og «L’oiseau et l’enfant», skrevet av Joe Gracy og Jean-Paul Cara. Dette var Frankrikes femte og fremdeles siste seier i Eurovision Song Contest. Vertslandet Storbritannia kom på andreplass, Irland fulgte på tredjeplass, mens Monaco og Hellas ble nummer fire og fem. Hellas' femteplass var landets beste plassering til da. Norge var representert med 18 år gamle Anita Skorgan og sangen «Casanova». Det norske bidraget ble nummer 14 av 18.

Bakgrunn rediger

Etter å ha vunnet med Brotherhood of Man og «Save Your Kisses for Me» året før, var det Storbritannia som sto vertskap for konkurransen i 1977. BBC la finalen til Wembley Conference Centre, et konferansesenter som åpnet dørene bare et par måneder før den internasjonale finalen.

Finalen var planlagt til lørdag 2. april 1977, men måneden før brøt det ut en spontanstreik blant BBCs kamerafolk og teknikere som krevde høyere lønn for produksjoner utenfor BBC-hovedkvarteret.[1] Streiken brøt ut bare timer før den britiske finalen og førte til at den britiske finalen aldri ble filmet og sendt på tv. I stedet ble det gjort lydopptak som ble sendt på radio senere samme kveld.[2][3] Streiken så lenge ut til å true den internasjonale finalen, og i begynnelsen av mars trakk BBC seg formelt som vert for arrangementet.[4] EBU vurderte flere alternative løsninger, og en mulighet var å flytte arrangementet til Tyskland eller Nederland.[4][5] Nederlandske NOS tilbød seg å ta over arrangementet, men selskapets fagorganiserte kamerafolk satte foten ned i sympati med sine britiske kollegaer.[6]

Etter et krisemøte i slutten av mars 1977 besluttet EBU at BBC skulle få beholde arrangementet. Omsider, 31. mars 1977, fant også partene i streiken en løsning, og finalen ble flyttet til lørdag 7. mai – fem uker etter den opprinnelige datoen.[7][8]

EBU vedtok også dette året å gjeninnføre språkregelen som var i bruk fra 1966 til 1972. Heretter måtte alle land synge på ett av sine offisielle språk.[9] Regelen ble imidlertid innført etter at Belgia og Tyskland hadde valgt sine engelskspråklige bidrag, og de to landene fikk dispensasjon til å synge på engelsk.[1][3] Språkkravet ble ikke opphevet igjen før i 1999, og nå kan deltakerlandene synge på det språket de ønsker.

Deltakende land rediger

Totalt deltok 18 land, det samme antallet som året før. Jugoslavia trakk seg fra konkurransen og skulle ikke komme tilbake før i 1981.[3] Sverige var tilbake etter boikotten året før, hovedsakelig fordi Sveriges Radio mente det nåværende Eurovision Song Contest-reglementet hadde redusert det kommersielle presset.[10][11] Danmark, som hadde boikottet arrangementet siden 1967, vurderte også å delta[12], men besluttet til slutt å stå over nok et år. Dansk fjernsyn overførte imidlertid finalen direkte og kom tilbake for godt i 1978.

Også Tunisia vurderte å delta og sendte inn en foreløpig påmelding. Høsten 1976 ble startrekkefølgen trukket, og der ble Tunisia trukket til å opptre som nummer fire.[3][7][13] Landet trakk seg imidlertid før den endelige påmeldingsfristen, høyst sannsynlig fordi Israel skulle delta.[14] Bare én gang har et arabisk land deltatt i Eurovision Song Contest – Marokko i 1980, da Israel ikke deltok.[15]

Sendingen rediger

Finalen ble sendt direkte til 33 land fra konsertsalen Wembley Conference Centre. Sendingen startet med en introduksjonsfilm med bilder fra London og Skottland, Wales, Nord-Irland og England. Deretter gikk Angela Rippon, en kjent britisk nyhetsoppleser, på scenen og ønsket velkommen på engelsk og fransk.

Rekkefølgen ble avgjort ved en loddtrekning i Genève høsten 1976.[16] Irland åpnet konkurransen og underveis var det flere minneverdige øyeblikk. Den østerrikske gruppen Schmetterlinge hadde masker på bakhodene og kastet dollarsedler som en protest mot det de mente var plateindustriens utnyttelse av artister. Sveits stilte med alpehorn, og britenes dirigent Ronnie Hazlehurst dirigerte orkesteret iført en bowlerhatt og med en paraply som taktstokk.[3]

Dette året var det ingen postkortfilmer som introduserte de 18 bidragene. BBC hadde opprinnelig tenkt å bruke små filmer som viste artistene på en offisiell fest under finaleuken.[17] Bildene skal imidlertid ha vært lite flatterende for enkelte av artistene, blant annet på grunn av høyt alkoholinntak på festen, og BBC droppet filmene.[3] I stedet måtte produsentene vise direktebilder av et mer eller mindre interessert publikum mellom sangene.[3][18]

Bilder fra festen ble imidlertid vist i pausen, akkompagnert av klarinettisten Acker Bilk og bandet hans, Paramount Jazz Men.[16]

Norges bidrag rediger

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1977

Norge deltok med Anita Skorgan som sang «Casanova», skrevet av trønderne Svein Strugstad og Dag Nordtømme. Skorgan hadde vunnet den norske finalen i februar, og vinnerlåten «Casanova» lå hele 15 uker på VG-lista med en fjerdeplass som høyeste notering. Det var første gang på seks år at en vinner av Melodi Grand Prix gikk inn på VG-lista.[19]

I et telefonintervju med NRK Radio på finaledagen uttalte Skorgan at hun var nervøs, og at hun ikke hadde fått kontakt med noen av de andre artistene.[20] Selv tippet hun Tyskland som vinner. «Casanova» var det femte bidraget ut på scenen i London, og Carsten Klouman dirigerte det britiske orkesteret. Med på scenen hadde Skorgan koristene Gro Bergsland, Anne Lise Gjøstøl og George Keller.[17] John Andreassen var Norges delegasjonsleder og kommenterte sendingen for NRK Fjernsynet.[21] Erik Heyerdahl kommenterte for NRK Radio.[17][21] Dette året fikk Norge 18 poeng fra de europeiske juryene, noe som ga plass 14 av 18 – delt med Portugal.

Avstemningen rediger

Utdypende artikkel: L'oiseau et l'enfant

 
Marie Myriam vant med Frankrikes bidrag.

Hvert land hadde en jury med elleve medlemmer mellom 16 og 60 år som bedømte de andre landenes sanger med poeng fra 1 til 5. Deretter summerte jurysekretæren sammen de elleve jurymedlemmenes individuelle stemmer. Sangen som fikk flest jurystemmer, ble tildelt 12 poeng fra den nasjonale juryen. Andreplassen fikk 10, tredjeplassen 8, fjerdeplassen 7 og så videre ned til tiendeplassen som fikk 1 poeng.[16] Altså ga hver jury 12, 10 og 8–1 poeng til sine ti favorittsanger. Det var ikke lov å stemme på bidraget fra sitt eget land. Oppsynsmann for avstemningen var Clifford Brown fra EBU.

Hvert land hadde en representant som leste opp juryens poeng via telefon på direkten under avstemningen. Stemmene ble imidlertid ikke lest opp i stigende rekkefølge fra 1 til 12 som i dag. I stedet ble de lest opp i kronologisk rekkefølge ut fra startrekkefølgen. Dette skulle gjøre det enklere for operatørene av den mekaniske poengtavlen å holde følge, slik at de raskt og korrekt fikk oppdatert hvert lands poengsum underveis. Først 1980 begynte ordningen med å lese opp poengene fra 1 til 12. 

På forhånd var det Tysklands Silver Convention og Belgias Dream Express som var de store favorittene sammen med Hellas og britiske Lynsey De Paul og Mike Moran. Av favorittene var det bare Storbritannia som lå i teten, og Irland og Frankrike halte raskt innpå. Som året før, var Norge det siste landet til å få poeng. Etter at Finland stemte som land nummer 16, var den franske seieren klar. Dette var Frankrikes femte seier og ble det mestvinnende landet i konkurransens historie til da. Frankrike har ikke vunnet Eurovision Song Contest siden. Både den greske og franske juryen ga for mange poeng under avstemningen, og dette ble først rettet opp i etter sendingen.[22]

I motsetning til vinnerlåtene årene før, ble «L'oiseau et l'enfant» ingen kommersiell suksess i Norge. Med unntak av 1970, da Norge ikke deltok, var dette første gang siden 1966 at en Eurovision-vinner ikke kom inn på den norske singellisten.[23] I stedet var det sjetteplassen «Swiss Lady» som ble den største slageren i Norge. Sangen lå på VG-lista i hele 22 uker etter finalen.[24] Også britiske «Rock Bottom» tok seg inn på VG-lista.[3][25]

Deltakere rediger

Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[26] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.

Startnr. Land Artist Sang Språk Norsk oversettelse Plass Poeng
01   Irland The Swarbriggs Plus Two «It's Nice to Be in Love Again» Engelsk Det er fint å være forelsket igjen 3 119
02   Monaco Michèle Torr «Une petite française» Fransk En liten fransk jente 4 96
03   Nederland Heddy Lester «De mallemolen» Nederlandsk Karusellen 12 35
04   Østerrike Schmetterlinge «Boom Boom Boomerang» Tysk – 17 11
05   Norge Anita Skorgan «Casanova» Norsk – 14 18
06   Tyskland Silver Convention «Telegram» Engelsk – 8 55
07   Luxembourg Anne-Marie B «Frère Jacques» Fransk Fader Jakob 16 17
08   Portugal Os Amigos «Portugal no coração» Portugisisk Portugal i mitt hjerte 14 18
09   Storbritannia Lynsey de Paul og Mike Moran «Rock Bottom» Engelsk Helt på bunn 2 121
10   Hellas Paskhális, Béssy, Robert og Mariánna «Máthima solféz»
(Μάθημα σολφέζ) 		Gresk Solmisasjon-leksjon 5 92
11   Israel Ilanit «Ahava hi shir lishnayim»
(אהבה היא שיר לשניים) 		Hebraisk Kjærlighet er en sang for to 11 49
12   Sveits Pepe Lienhard Band «Swiss Lady» Tysk Sveitserdame 6 71
13   Sverige Forbes «Beatles» Svensk – 18 2
14   Spania Micky «Enséñame a cantar» Spansk Lær meg å synge 9 52
15   Italia Mia Martini «Libera» Italiensk Fri 13 33
16   Finland Monica Aspelund «Lapponia» Finsk Lappland 10 50
17   Belgia Dream Express «A Million in One, Two, Three» Engelsk En million på én, to, tre 7 69
18   Frankrike Marie Myriam «L'oiseau et l'enfant» Fransk Fuglen og barnet 1 136

Tilbakevendende artister rediger

Artist Land Deltok i Merknader
Patricia Maessen, Bianca Maessen og Stella Maessen (som del av Dream Express)   Belgia 1970 Deltok for Nederland som gruppen Hearts of Soul
The Swarbriggs   Irland 1975
Ilanit   Israel 1973
Michèle Torr   Monaco 1966 Deltok for Luxembourg
Fernando Tordo (som del av gruppen Os Amigos)   Portugal 1973
Paulo de Carvalho (som del av gruppen Os Amigos) 1974
Beatrix Neundlinger og Günter Grosslercher (som del av Schmetterlinge)   Østerrike 1971 Som del av gruppen The Milestones

Poengtavle rediger

Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen. Det ble gjort flere feil underveis i avstemningen.[3] Den greske juryen ga 4 poeng til både Østerrike og Spania, mens Frankrike ga poeng til hele tolv land: Både Hellas og Israel fikk 3 poeng fra den franske juryen, mens Østerrike og Belgia begge fikk 1 poeng. Feilene ble rettet opp etter finalen, og i tabellen under er de korrekte poengene.[27]

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
                   [28]                [29]
  Irland 8 1 5 12 5 8 1 12 10 12 8 12 4 8 3 10 119 3
  Monaco 5 8 1 6 1 6 7 12 2 6 10 8 12 5 2 5 96 4
  Nederland 3 3 1 1 1 7 1 10 8 35 12
  Østerrike 5 2 3 1 11 17
  Norge 3 2 2 1 5 5 18 14
  Tyskland 1 1 3 2 2 8 8 8 5 5 5 6 1 55 8
  Luxembourg 2 7 8 17 16
  Portugal 2 2 1 4 3 6 18 14
  Storbritannia 12 7 12 7 10 12 12 8 8 3 2 4 12 12 121 2
  Hellas 10 10 4 4 4 6 10 5 3 1 7 12 1 6 6 3 92 5
  Israel 7 7 5 3 5 10 3 6 1 2 49 11
  Sveits 6 10 10 5 4 4 6 4 4 10 8 71 6
  Sverige 2 2 18
  Spania 6 1 7 7 3 4 3 7 7 7 52 9
  Italia 8 6 3 3 2 2 2 7 33 13
  Finland 12 4 6 8 2 7 5 2 4 50 10
  Belgia 4 12 6 8 4 7 10 5 6 4 3 69 7
  Frankrike 10 4 8 7 3 12 10 5 6 7 10 12 6 10 10 12 4 136 1

12 poeng rediger

Hvert land ga 12 poeng til sin favoritt. Under er en oversikt over alle 12-poengere som ble avgitt under avstemningen.

Antall Mottakerland 12 poeng fra
6   Storbritannia Belgia, Frankrike, Luxembourg, Monaco, Portugal, Østerrike
4   Irland Israel, Norge, Storbritannia, Sverige
3   Frankrike Finland, Sveits, Tyskland
2   Monaco Hellas, Italia
1   Belgia Nederland
  Finland Irland
  Hellas Spania

Dirigenter rediger

Mens Ronnie Hazlehurst var sjefdirigent, hadde de fleste land med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[30]

Land Dirigent
  Irland Noel Kelehan
  Monaco Yvon Rioland
  Nederland Harry van Hoof
  Østerrike Christian Kolonovits
  Norge Carsten Klouman
  Tyskland Ronnie Hazlehurst
  Luxembourg Johnny Arthey
  Portugal Jose Calvario
  Storbritannia Ronnie Hazlehurst
  Hellas George Hatzinassios
  Israel Eldad Shrim
  Sveits Peter Jacques
  Sverige Anders Berglund
  Spania Rafael Ibarbia
  Italia Maurizio Fabrizio
  Finland Ossi Runne
  Belgia Alyn Ainsworth
  Frankrike Raymond Donnez

Kommentatorer og poengopplesere rediger

Poengopplesere rediger

Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng over telefon på engelsk eller fransk. Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen.

  1.   Irland – Brendan Balfe
  2.   Monaco – Carole Chabrier
  3.   Nederland – Ralph Inbar
  4.   Østerrike – Jenny Pippal
  5.   Norge – Sverre Christophersen
  6.   Tyskland – Armin Maiwald
  7.   Luxembourg – Jacques Harvey
  8.   Portugal – Ana Zanatti
  9.   Storbritannia – Colin Berry[31]
  10.   Hellas – Naki Agathou
  11.   Israel – Yitzhak Shim'oni[32]
  12.   Sveits – Michel Stocker[33]
  13.   Sverige – Sven Lindahl[34]
  14.   Spania – Isabel Tenaille[35]
  15.   Italia – Mariolina Cannuli[36]
  16.   Finland – Kaarina Pönniö[37]
  17.   Belgia – An Ploegaerts
  18.   Frankrike – Marc Menant

Kommentatorer og kringkastere rediger

De fleste deltakerlandene hadde kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne. Oversikt over kommentatorer under Eurovision Song Contest 1977:[38]

Land Kringkaster Kanal Kommentator Kilde
  Belgia BRT TV1 Nederlandsk: Luc Appermont [39][40][41]
Radio 1 Nederlandsk: Ukjent [42]
RTB RTB1 Fransk: Patrick Duhamel [40][41][43]
  Finland Yle TV1 Matti Paalosmaa [44]
Rinnakkaisohjelma
  Frankrike TF1 Georges de Caunes [43][45][46]
  Hellas ERT ERT Mako Georgiadou [47][48]
  Irland RTÉ RTÉ Mike Murphy [49][50]
RTÉ Radio Liam Devally [51]
  Israel IBA Israelsk fjernsyn Ingen kommentator [52]
  Italia Rai Rete 1 Silvio Noto [53]
Rai Radio 1
  Luxembourg CLT RTL Télé-Luxembourg Jacques Navadic [45][54]
  Monaco Télé Monte-Carlo Brukte Frankrikes kommentator
  Nederland NOS Nederland 2 Ati Dijckmeester [41]
  Norge NRK NRK Fjernsynet John Andreassen [55]
NRK Radio Erik Heyerdahl, sendt i opptak fra 22.20
  Portugal RTP I Programa José Côrte Real [56]
  Spania TVE TVE 1 Miguel de los Santos [57][58]
  Storbritannia BBC BBC1 Pete Murray [59][60]
BBC Radio 1, BBC Radio 2 Terry Wogan [59][61][62]
  Sveits SRG SSR TV DRS Tysk: Theodor Haller [63]
TSR Fransk: Georges Hardy [46]
RSR 2 Fransk: Robert Burnier [64]
TSI Italiensk: Giovanni Bertini [53][65]
RSI 2 Italiensk: Ukjent [46][65]
  Sverige SR TV1 Ulf Elfving [44][55][66]
SR P3 Ursula Richter og Åke Strömmer
  Tyskland ARD Deutsches Fernsehen Werner Veigel [41][63][67]
  Østerrike ORF FS1 Ernst Grissemann [63][68]

Kommentatorer og sendinger i ikke-deltakende land rediger

Ifølge arrangørene ble sendingen overført til 33 land, blant andre land via Intervision. Under er en liste med kjente og bekreftede sendinger i ikke-deltakende land.

Land Kringkaster Kanal Kommentator Kilde
  Danmark Danmarks Radio DR TV Claus Toksvig [69]
  Island RÚV Sjónvarpið Ukjent, sendt i opptak 20. mai [70]
  Jugoslavia JRT TVB2 Milovan Ilić [71]
TVL1 Tomaž Terček [72][73]
TVZ 1 Oliver Mlakar [74]
  Tyrkia TRT TRT Ankara Televizyonu Bülend Özveren [75]
  Ungarn MTV MTV2 Ukjent, sendt i opptak 19. november 1977 [76]

Referanser rediger

  1. ^ a b «Eurovision Song Contest London 1977». eurovision.tv. 2017. Besøkt 28. juli 2017. 
  2. ^ Willersrud, Åsmund (11. mars 1977). «Grand Prix trues av TV-streik». Verdens Gang. s. 40. 
  3. ^ a b c d e f g h i «#ThrowbackThursday to 40 years ago: Eurovision 1977». eurovision.tv (engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. 21. september 2017. Arkivert fra originalen 10. desember 2022. Besøkt 16. april 2023. 
  4. ^ a b NTB-Reuters (15. mars 1977). «England trekker seg som finalearrangør: Hvem overtar Grand Prix?». Bergens Arbeiderblad. s. 1, 20. 
  5. ^ Willersrud, Åsmund (16. mars 1977). «Flere finale-alternativer». Verdens Gang. s. 35. 
  6. ^ «Ikke Grand-Prix i Nederland heller». Rogalands Avis. 16. mars 1977. s. 7. 
  7. ^ a b O'Connor, John Kennedy (2007). The Eurovision Song Contest: The Official History. Storbritannia: Carlton Books. s. 68. ISBN 978-1-84442-994-3. 
  8. ^ «BBC sender Grand Prix-finalen 7. mai». Arbeiderbladet. 1. april 1977. s. 2. 
  9. ^ Kåre (2. mars 1977). «Anita Skorgan synger i London». Bergens Arbeiderblad. s. 5. 
  10. ^ «Sverige blir med i Melodi Grand Prix». Aftenposten. 20. september 1976. s. 5. 
  11. ^ NTB-TT (17. september 1976). «Sverige i Grand Prix: Svensk TV-1 har besluttet å delta». Rogalands Avis. Nasjonalbiblioteket. s. 7. 
  12. ^ Bækkelund, Kjell (24. september 1976). «Sirkus Grand Prix: Dansk deltagelse?». Verdens Gang. s. 41. 
  13. ^ «h2g2 - The Eurovision Song Contest 1956 - present». h2g2 The Hitchhiker's Guide to the Galaxy: Earth Edition. BBC. 26. april 2007. Arkivert fra originalen 31. oktober 2021. Besøkt 7. april 2023. 
  14. ^ «Israeli Minister “to invite” Arabic nations, including Tunisia, to take part in Eurovision 2019». ESCXTRA.com (engelsk). 22. mai 2018. Arkivert fra originalen 30. november 2020. Besøkt 7. april 2023. 
  15. ^ Kuipers, Michael (20. juni 2007). «Eurovision 2023 Tunisia will not participate "in the foreseeable future"». ESCToday (engelsk). Arkivert fra originalen 15. oktober 2017. Besøkt 7. april 2023. 
  16. ^ a b c «Eurovision Song Contest 1977». BBC/EBU via YouTube. 7. mai 1977. Besøkt 28. juli 2017. 
  17. ^ a b c Willersrud, Åsmund (7. mai 1977). «Grand Galla i laber bris». Verdens Gang. s. 45. 
  18. ^ Falk, Quentin (25. februar 2014). «Boom a Bang … On a String: Eurovision Song Contest (1956–)». Television's Strangest Moments: Extraordinary But True Tales from the History of TV (engelsk). Pavilion Books. s. 29–31. ISBN 9781849941839. Arkivert fra originalen 29. juli 2017. Besøkt 29. juli 2017. 
  19. ^ «Den norske singellisten for Anita Skorgan og 'Casanova'». IFPI Norge. Besøkt 7. april 2023. 
  20. ^ Kenneth Simensen og Grethe Kausland (7. mai 1977). «Foran Melodi Grand Prix i London 1977: telefonintervju med Anita Skorgan». NRK Radio (radioinnslag). Norsk rikskringkasting. Besøkt 7. april 2023 – via Nasjonalbiblioteket. 
  21. ^ a b «Radio TV: Melodi Grand Prix». Arbeidets Rett. 6. mai 1977. s. 9. 
  22. ^ Tibballs, Geoff (14. april 2016). The Good, the Bad and the Wurst: The 100 Craziest Moments from the Eurovision Song Contest (engelsk). Little, Brown Book Group. ISBN 9781472137074. 
  23. ^ «Topplista (søkbar database over Norges offisielle singelliste)». IFPI Norge. Besøkt 7. april 2023. 
  24. ^ «Topplista – Pepe Lienhard Band / Swiss Lady». Topplista. IFPI Norge. Besøkt 7. april 2023. 
  25. ^ «Linsey de Paul & Mike Moran». topplista.no. IFPI Norge. Besøkt 7. april 2023. 
  26. ^ «Final of London 1977 - Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Besøkt 17. september 2022. 
  27. ^ «Eurovision Song Contest 1977 – Detailed voting results». eurovision.tv. Arkivert fra originalen 30. juli 2017. Besøkt 7. april 2023. 
  28. ^ «Eurovision Song Contest 1977 – Hellas' poeng». eurovision.tv. 2017. Arkivert fra originalen 30. juli 2017. Besøkt 7. april 2023. 
  29. ^ «Eurovision Song Contest 1977 – Frankrikes poeng». eurovision.tv. 2017. Arkivert fra originalen 30. juli 2017. Besøkt 7. april 2023. 
  30. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  31. ^ Roxburgh, Gordon (2014). Songs for Europe: The United Kingdom at the Eurovision Song Contest. Volume Two: The 1970s. Prestatyn: Telos Publishing. s. 312–327. ISBN 978-1-84583-093-9. 
  32. ^ «פורום אירוויזיון». Sf.tapuz.co.il. 13. september 1999. Arkivert fra originalen 8. oktober 2011. Besøkt 10. august 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 8. oktober 2011. Besøkt 29. juli 2017. 
  33. ^ Baumann, Peter Ramón (OGAE Switzerland)
  34. ^ Thorsson, Leif; Verhage, Martin (2006). Melodifestivalen genom tiderna : de svenska uttagningarna och internationella finalerna. Stockholm: Premium Publishing. s. 126–127. ISBN 91-89136-29-2. 
  35. ^ «Eurovisión 1977 – Jurado TVE». YouTube. 7. mai 1977. Besøkt 10. august 2012. 
  36. ^ «Eurovision Song Contest 1977» (italiensk). Eurofestivalnews. 12. september 2016. Besøkt 7. april 2023. 
  37. ^ «Selostajat ja taustalaulajat läpi vuosien? • Viisukuppila». Viisukuppila.fi. Besøkt 10. august 2012. 
  38. ^ «The Eurovision Song Contest (1977)». imdb.com. Besøkt 24. juli 2017. 
  39. ^ Adriaens, Manu & Loeckx-Van Cauwenberge, Joken. Blijven kiken!. Lannoo, Belgium. 2003 ISBN 90-209-5274-9
  40. ^ a b «T.V. Programma's». De Voorpost (nederlandsk). Aalst, Belgia. 6. mai 1977. s. 25. 
  41. ^ a b c d «Radio en televisie dit weekend». Limburgsch Dagblad (nederlandsk). Heerlen, Nederland – via Delpher. 7. mai 1977. s. 7. 
  42. ^ «Radio en T.V.». De Waarheid (nederlandsk). Amsterdam, Nederland: Delpher. 7. mai 1977. s. 4. Besøkt 7. april 2023. 
  43. ^ a b «1977 – Londres (Angleterre, Grande-Bretagne)». songcontest.free.fr. Besøkt 7. april 2023. 
  44. ^ a b «Radio ja TV». Helsingin Sanomat (finsk). 7. mai 1977. s. 39. Besøkt 23. desember 2022. (abonnement kreves). 
  45. ^ a b «Samedi 7 mai 1977». LW-Weekend (fransk og tysk). Luxembourg by, Luxembourg: viewer.eluxemburgensia.lu. 7. mai 1977. Besøkt 10. januar 2023. 
  46. ^ a b c «TV – samedi 7 mai». Radio TV – Je vois tout (fransk). Lausanne, Sveits: Héliographia SA: Scriptorium Digital Library. 5. mai 1977. s. 14–15. Besøkt 7. april 2023. 
  47. ^ «Η Μακώ Γεωργιάδου και η EUROVISION (1970–1986)». Retromaniax.gr. Arkivert fra originalen . Besøkt 10. august 2012. 
  48. ^ «Eurovision 2020: Γιώργος Καπουτζίδης -Μαρία Κοζάκου στον σχολιασμό του διαγωνισμού για την ΕΡΤ». Matrix24 (gresk). 12. februar 2020. Arkivert fra originalen 14. februar 2020. Besøkt 7. februar 2023. 
  49. ^ «Television Today». The Irish Times. 7. mai 1977. s. 17. Besøkt 22. desember 2022. (abonnement kreves). 
  50. ^ «Celebrities and public figures launch Irish campaign to boycott Eurovision 2019 in Israel». BDS Movement (engelsk). 30. juli 2018. Arkivert fra originalen 22. februar 2019. Besøkt 6. april 2023. 
  51. ^ «Radio Today». The Irish Times. 7. mai 1977. s. 17. Besøkt 22. desember 2022. (abonnement kreves). 
  52. ^ «(Radio ∗ Televizia) רדיו ∗ טלוויזיה». Maariv. Tel Aviv, Israel: Israels nasjonalbibliotek. 6. mai 1977. s. 131. 
  53. ^ a b «Eurovision Song Contest 1977» (italiensk). Eurofestivalnews. 12. september 2016. Besøkt 7. april 2023. 
  54. ^ Dievort, Charles Van. «Jacques Navadic, un des pionniers de RTL, est décédé». La Libre.be (fransk). Besøkt 7. april 2023. 
  55. ^ a b «Radio•TV: Melodi Grand Prix». Tønsbergs Blad. Nasjonalbiblioteket. 7. mai 1977. s. 31. Besøkt 7. april 2023. 
  56. ^ «Televisão – Hoje». Diário de Lisboa. casacomum.org. 7. mai 1977. s. 15. Besøkt 7. april 2023. 
  57. ^ LOS40 (28. mars 2018). «Todos los comentaristas de la historia de España en Eurovisión (y una única mujer en solitario)». LOS40 (spansk). Besøkt 15. januar 2023. 
  58. ^ «Programas de Radio y T.V.». La Vanguardia (spansk). Barcelona, Spania: Hemeroteca – La Vanguardia. 7. mai 1977. s. 52. Besøkt 10. januar 2023. 
  59. ^ a b Roxburgh, Gordon (2014). Songs for Europe: The United Kingdom at the Eurovision Song Contest. Volume Two: The 1970s. Prestatyn: Telos Publishing. s. 267–287. ISBN 978-1-84583-093-9. 
  60. ^ «Eurovision Song Contest 1977 – BBC1». Radio Times. BBC Genome Project. 7. mai 1977. Besøkt 6. april 2023. 
  61. ^ «Eurovision Song Contest 1977 – BBC Radio 2». Radio Times. genome.ch.bbc.co.uk. 7. mai 1977. Besøkt 7. april 2023. 
  62. ^ «Schedule – BBC Radio 1 – 7 May 1977». Radio Times. genome.ch.bbc.co.uk. 7. mai 1977. Besøkt 7. april 2023. 
  63. ^ a b c «Fernsehen – Samstag». Neue Zürcher Zeitung. Zürich, Sveits: e-newspaperarchives.ch. 7. mai 1977. s. 47. Besøkt 7. april 2023. 
  64. ^ «Radio – samedi 7 mai». Radio TV – Je vois tout (fransk). Lausanne, Sveits: Héliographia SA. 5. mai 1977. s. 62. Besøkt 7. april 2023 – via Scriptorium. 
  65. ^ a b «Televisione». Gazzetta Ticinese (italiensk). Lugano, Sveits: Sistema bibliotecario ticinese. 7. mai 1977. Besøkt 7. april 2023. 
  66. ^ Thorsson, Leif; Verhage, Martin (2006). Melodifestivalen genom tiderna : de svenska uttagningarna och internationella finalerna. Stockholm: Premium Publishing. s. 140–141. ISBN 91-89136-29-2. 
  67. ^ «Eurovision Song Contest 1977». www.ecgermany.de. Besøkt 7. april 2023. 
  68. ^ Halbhuber, Axel (22. mai 2015). «Ein virtueller Disput der ESC-Kommentatoren». kurier.at (tysk). Kurier. Arkivert fra originalen 23. mai 2015. Besøkt 15. januar 2023. 
  69. ^ «Programoversigt». www.larm.fm. LARM. Arkivert fra originalen 12. januar 2023. Besøkt 7. april 2023. «21.00 [F] Melodi Grand Prix Transmission fra London af finalen i Eurovisionens sangkonkurrence. Ved mikrofonen: Claus Toksvig. Eurovision fra England.» 
  70. ^ «Sjónvarp – Föstudagur 20. maí». Dagblaðið. timarit.is. 20. mai 1977. Besøkt 7. april 2023. 
  71. ^ «Eurovision 1976 Yugoslavia: Ambasadori - "Ne Mogu Skriti Svoju Bol"». Eurovisionworld (engelsk). Besøkt 16. april 2023. 
  72. ^ Carter, Ford (20. mai 2021). «The Longest-Serving Eurovision Commentators». aussievision (engelsk). Besøkt 6. april 2023. 
  73. ^ «Televizija – sobota 7» (PDF). Glas. Kranj, SR Slovenia, Jugoslavia. 7. mai 1977. s. 12. Arkivert (PDF) fra originalen 9. januar 2023. 
  74. ^ «TV-Program». Slobodna Dalmacija. Split, SR Kroatia, Jugoslavia. 7. mai 1977. s. 32. Besøkt 7. april 2023. 
  75. ^ Carter, Ford (20. mai 2021). «The Longest-Serving Eurovision Commentators». aussievision (engelsk). Besøkt 6. april 2023. 
  76. ^ «TV – szombat november 19». Rádió- és Televízió-újság (ungarsk). MTVA Archívum. 14. november 1977. s. 20. Arkivert fra originalen 9. januar 2023. Besøkt 7. april 2023. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eurovision_Song_Contest_1977&oldid=24411456»