Etruskisk mytologi

Etruskisk mytologi er trosforestillingene hos antikkens etruskere i det sentrale og nordlige Italia. Mange av de etruskiske guddommene som er listet opp under, inngikk også i romersk mytologi etter hvert som etruskerne lot seg assimilere i Romerriket. Deres høyeste guddommer var treenigheten som bestod av Tinia, Uni og Menrva.

Typhon, et guddommelig monster, fra et etruskisk veggmaleri.

Ara della Regina i Tarquinia.

Romersk formidling

I det første århundret f.Kr. var det etruskiske området helt inkorporert i Romerriket, og etter hvert som etruskernes kultur ble assimilert og deres identitet utvannet, fremkom et voldsomt fokus på det overnaturlige. Fuglenes flukt, lyn og torden, offerdyrenes lever, alt ble underlagt nøye observasjon av etruskisk presteskap. Støtt henvises til Skjebnebøkene og det romerne kalte disciplina etrusca (dvs. etruskernes hellige vitenskap). Etruskerne praktiserte menneskeofring, de drepte sine krigsfanger på stedet, og mente at avdøde ville trenge en reserve av menneskeblod for å sikre sin fortsatte eksistens i det hinsidige. Det er uvisst om det utelukkende var slaver som ble ofret i slike sammenhenger. I starten overtok romerne denne praksisen, men erstattet kjapt menneskeblodet med blod fra offerdyr.

Hestene fra Tarquinia, hellenistisk etruskisk skulptur.

Det er kjent at Flavius Stilicho i årene 394-408 under keiser Honorius sørget for å brenne et antall «hedenske verker», deriblant etruskernes «tagetiske bøker» som hadde vært lagret i Apollons tempel på Palatinhøyden. Disse hadde navn etter guttebarnet Tages, sønn av den etruskiske guden Genius og sønnesønn av Tinia. Cicero forteller at en dag da en mann (Tarchon) pløyde sin mark, steg en guddommelig skapning opp av plogfuren i et spedbarns skikkelse, men med en gammel manns visdom. Tarchon skrek av forferdelse, og lucomones, etruskiske prestekonger, kom til og sørget for å skrive ned den hellige kunngjøringen Tages dikterte dem, bevart i de «tagetiske bøker». Straks barnet var ferdig, segnet han død om, og ble oppslukt av marken. Navnet Tages er latin, men bygger nok på et etruskisk navn som Tarchies.

Tarquinia regnes som knutepunktet i det etruskiske trossystemet, ettersom den skal ha vært grunnlagt av Tarchon, regnet som etterkommer av Herakles og grunnlegger av det etruskiske forbund, samt den som bevitnet den hellige kunnskapen kalt Etrusca Disciplina da den ble kunngjort av spedbarnsorakelet Tages som steg opp av marken foran Tarchon. Ara della Regina («dronningens alter») fra 900-tallet f.Kr., etruskernes helligdom på haugen Pian di Civitá utenfor Tarquinia, rommer et eldgammelt alter som trolig forestiller Tarchons kenotaf, orientert mot stjernebildet Herakles. I Tarquinia finnes også en helligdom tilknyttet graven til et lite barn med en hodeskalle deformert på en måte som tyder på epilepsi, en lidelse som i antikken ble forbundet med åpenbaringer og transetilstand. Fra alteret her rant blod og drikkoffer i en kanal til en nærliggende kløft. Slike tidlige helligdommer i sentrum av boplasser og trolig iverksatt av sentrale styringsmakter, er tydelig tegn på at Etruria var ganske urbanisert fra rundt 650 f.Kr. Etruskisk religion stilte ingen krav om templer eller kultstatuer før utpå 500-tallet f.Kr.

Den romerske historikeren Titus Livius (59 f.Kr.-17 e.Kr.) kalte etruskerne «de mest religiøse mennesker av alle». Seneca den yngre (4 f.Kr.-65 e.Kr.) skrev i sin Quaestiones Naturales at romerne «tror at fordi skyer støter sammen, slår lynet ned; men etruskerne tror at skyene støter sammen for at lynet skal slå ned. De er overbevist om at disse ting skjer for å si noe om fremtiden.» Etruskerne gikk alltid fra ren observasjon til fortolkning. For dem var ikke verden og kosmos tilfeldig satt sammen, men arrangert av gudene i et system som gjorde det mulig å avsløre fremtiden. Det romerske senatet tok til seg viktige elementer fra etruskisk mytologi og kultur, bevart av harispices og romerske adelsslekter som hevdet å nedstamme fra etruskere, lenge etter at etruskisk språk var gått av bruk. Også etruskisk religiøs praksis gikk gradvis av moten og ble emne for satire av blant andre Cicero. Men det julo-claudiske dynastiet hevdet å være av etruskisk avstamming og forsøkte å holde liv i etruskisk historie og skikker. Keiser Claudius hadde problemer med å finne en lærer i språket som da var på det nærmeste glemt - han var keiser fra 41 e.Kr. til 54 e.Kr. Men både hans første kone, Plautia Urgulanilla, og hans tredje, Valeria Messalina, var av etruskisk avstamning. Familiene deres har trolig kunnet skaffe ham kontakter.

Rekonstruksjon av et etruskisk tempel, Museo di Villa Giulia, Roma, sterkt påvirket av Apollons tempel ved Portonaccio (Veio).

Blant de jærtegn som skal ha varslet Augustus' død i år 14 e.Kr., var et lynnedslag i en av statuene hans som skal ha ødelagt første bokstav i hans tittel, cæsar. Det ble tydet slik at han bare hadde hundre (C) dager igjen å leve før han ble en av aesar, det etruskiske ordet for «gudene». Det var innenfor spådommer, varsler og religion at etruskisk kultur holdt seg levende lengst. Appian forteller i Borgerkrigen 4 («Krigen mellom Brutus og Cassius») at i proskripsjonsåret 43 f.Kr. ble Roma plaget av en rekke fryktelige jærtegn og varsler. Hundene hylte i kor som ulver, og ulver løp over Forum Romanum der man ellers aldri så dem. En okse snakket med menneskestemme, og et nyfødt barn snakket. Gudebilder svettet, noen svettet til og med blod. Det hørtes høye rop av menn, våpengny og hovslag fra usynlige hester. Flere ganger regnet det steiner, og lynet slo stadig ned i templer og gudebilder. Til slutt kalte senatet til seg etruskiske spåmenn. Av disse sa den eldste at kongedømmet ville vende tilbake, og alle bli treller unntatt han selv, hvoretter han holdt pusten til han døde av det. Etruskerne avbildet ofte sine spåmenn med en fot hvilende på en klippe og håret strittende til værs.

Vergil som selv var av etruskisk ætt, skriver i Æneiden at de lydiske mennene var libera fati (= fri for skjebne, ubundet av skjebnen) - i kontrast til etruskernes sterke skjebnetro. De var fato profugus (= på flukt fra (men styrt av) skjebnen), slik Vergil beskriver sin helt Aineias. Etruskerne brukte begrepet «skjebnens spiker». Et ritual der en spiker ble hamret inn, symboliserte godtakelsen av at skjebnen er uunngåelig og styrer alt som skjer.

Profetinnen Lasa Vecu (til høyre) i samtale med gudinnen Menrva.

Kunnskapsgrunnlaget

Det er nokså klart at etruskisk litteratur må ha vært ganske omfattende. Censorinus omtaler Etrurias annaler, og i den sene romerske republikk og det tidlige keiserdømmet sendte romersk overklasse sine sønner på etruskisk skole som et ledd i utdannelsen. Den må ha omfattet disciplina etrusca, men såpass mye også av Etrurias historie var bevart i skriftlig form til langt inn i keiserdømmets tid, at keiser Claudius kunne skrive et verk på tyve bind (skriftruller) om den.

Mer enn 10.000 etruskiske innskrifter er bevart til vår tid, men de fleste av disse er svært korte, de fleste bare enkelte bokstaver, oftest navn på personer. Bare rundt et dusin er lengre enn 25 ord. Det finnes således ingen bevart etruskisk litteratur. Tidlige latinske forfatteres tekster om etruskisk religion kunne ha fylt gapet, men er også gått tapt. Den lengste teksten er fra de siste århundrene f.Kr., hvor en etruskisk offerkalender ble skrevet ned på en linduk. Det dreier seg om en slags liturgisk almanakk, der det for ulike dager i ulike måneder omtales hvilket offer som denne dagen skal utføres til bestemte guder. En lengre «tordenkalender» som finnes i gresk oversettelse, der originalen menes å ha skrive seg helt tilbake fra de tagetiske bøker, står det for 19. august: «Hvis det på noen måte blir torden, vil kvinnene og tjenerne våge å foreta mord», og for 26. august: «Hvis det på noen måte blir torden, varsler det krig.»

I tillegg finnes gulltavlene fra Pyrgi, der innskrift forteller om byggingen av et tempel og plassering av et gudebilde. Helligdommen er viet til «Uni-Astarte», noe som kobler Uni (etruskernes versjon av romernes Juno) til den fønikiske fruktbarhetsgudinnen Astarte. Det vi vet om etruskisk mytologi, er derfor hovedsakelig fra religiøs billedkunst og tolkning av dennes ikonologi, slik som gudenes attributter. Inskripsjoner har gitt informasjon om guddommens navn.

En moderne diskusjon om etruskisk mytologi vil måtte basere seg på en publikasjon av Praenestine cistae; et par dusin hefter av Corpus Speculorum Etruscorum som har blitt publisert siden 1981 om etruskiske gullspeil. Etruskiske mytologiske figurer finnes spesielt i Lexicon Iconographicum Mythologiae Classicae (LIMC), et leksikalsk verk som klassifiserer mytologiske emner fra antikken på flere språk. Etruskiske inskripsjoner har nylig fått en mer offisiell presentasjon av Helmut Rix i Etruskische Texte.

Et sjelden etruskisk fanu, rester av et tempel i Orvieto.

Flere guder

Det etruskiske trossystem var en iboende polyteisme, det vil si at alle synlige fenomener betraktes som en manifestasjon av himmelske makter, og at makten gis av guddommer som hele tiden handler og fungerer i den menneskelige verden, og kan påvirkes og overtales til å handle til den troendes fordel. Lenge etter at etruskerne var blitt assimilert med romerne, uttalte Seneca den yngre at forskjellen mellom romere og etruskere var at:

Mens vi tror lyn blir utløst som et resultat av kollisjoner mellom skyene, tror de at skyene kolliderer for å utløse lyn: for ettersom de tilskriver guddommen alt, er de forledet til å tro at ting ikke har mening ved at de oppstår, men heller at de oppstår fordi de har en mening.

Eos, daggryets gudinne omtalt av Homer, ble ikke dyrket i Hellas, men hennes etruskiske motpart Thesan hadde store templer viet til seg, blant annet ved Pyrgi. Ved dette tempelet er det en rekke små rom som trolig kan knyttes til tempelprostitusjon, slik det er kjent fra Astartes templer i Fønikia.

Tre emner fremkommer i de omfattende etruskiske kunstmotiver. En del synes å fremstille stedegne guddommer: Catha og Usil, solen; Tivr, månen; Selvans, en skogsgud; Turan, kjærlighetsgudinne; Laran, krigsgud; Leinth, gudinne for døden; Maris; Thalna; Turms; og den øyensynlig svært populære Fufluns, hvis navn er knyttet til byen Populonia, og som kanskje også var populus Romanus, en folkets gud.

De som hersket over denne gudeverden av mindre guddommer, var høyere guder som synes å gjenspeile det indoeuropéiske trossystemet: Tin eller Tinia, himmelen; Uni, hans hustru (den romerske Juno); og Cel, gudinnen for jorden. I tillegg ble greske guder tatt inn i det etruskiske systemet: Aritimi eller Artume (Artemis), Menrva (Minerva) og Pacha (Bacchus). De greske heroer fra Homer opptrer i stor utstrekning i etruskiske kunstmotiver.

Navnene på de etruskiske guddommene over er hovedsakelig hentet fra etruskiske «tospråklige bilder», som er etruskiske bildeforklaringer av mytologiske scener eller motiver. Navn ble funnet på ulike kunstneriske media som vaser og veggmalerier, i tillegg til flere varianter av de samme navnene, noe som gjenspeiler varierende språk og dialekter på ulike steder og tider.

Mange av navnene er dannet ved etruskisk uttale og stavemåte av greske navn. Motivene kan være, og samtidig ikke være, helt greske. Etruskerne knyttet hyppig sine egne temaer til greske myter. Det samme kan sies om stedegne italiske navn som ble gjengitt på etruskisk. Noen navn er likevel helt og holdent etruskiske. Dette emnet utgjør en vesentlig del av den internasjonale forskningsdebatten om den etruskiske sivilisasjonen.

Religiøs praksis

Den etruskiske Piacenza-leveren av bronse som ble benyttet i ritualer, en av de viktigste kilder til kunnskap om etruskiske guddommer.

Etruskerne trodde på en intim kontakt med guddommelige. De foretok seg lite uten å rådspørre seg med gudene og motta tegn fra dem. Denne religiøse praksisen ble overtatt av romerne. En gud ble kalt for en ais, senere eis, som i flertall er aisar. Hvor disse var en fanu eller luth, en hellig sted, som en favi, en grav eller et tempel. Der kunne etruskerne gjøre en fler, flertall flerchva, «ofring».

Etruskerne trodde at det guddommelige kunne avdekkes av særskilte seere, der de fremste var orakelet Tages og sibyllen Vegoia.

Mania var en mørk gudinne for de døde og udøde, en sentral skikkelse i Laralia-festivalen 1. mai, da barn ble ofret til henne. I nyere toskansk folketro levde hun videre som gudinne for mareritt og demoner. Angivelig var hun mor til manes eller lares. Rundt mun eller muni, gravene, var man eller mani (latin manes), forfedrenes sjeler. En avdød reiste til underverdenen der Aita («Hades»), overført til hinthial (bokstavelig «(den som er) nedenunder» eller «hinsides»).

Avbildninger av sjøuhyrer tyder på at den avdøde måtte gjennom en seilas. En spesiell øvrighetsperson var cechase som overvåket cecha eller rath, de hellige ting. Hver mann hadde egne religiøse plikter som ble uttrykt i en alumnathe eller slecaches, et hellig samfunn. Ingen offentlig hendelse skjedde uten netsvis, haruspex eller hans tilsvarende kvinnelige utgave, nethsra. De leste ujevnhetene i lever av en ofret sau. Det finnes en modell av en saus lever (se bilde over) som er gjort av bronse, hvis religiøse betydning fortsatt blir diskutert i internasjonale forskningsmiljøer, markert i seksjoner som kanskje er ment å forklare hvilken betydning de ulike delene kunne ha. Spådommer via og gjennom hepatoskopi er en tradisjon som har sin opprinnelse i Midtøsten, spesielt i det området som kalles for Den fruktbare halvmåne.

Troen på etterlivet

Etruskernes tro på livet etter døden synes å være preget av innflytelse fra flere andre kulturer. De delte en generell tidlig trosforestilling fra kulturene rundt Middelhavet. Som egypterne trodde etruskerne på et evig liv, men muligheten for dette var knyttet til begravelsen, behandlingen av den avdødes levninger og ritualene knyttet til disse.

Gravlund og gravsteder var i mange tilfeller bedre bygget og utstyrt enn bolighus, med rommelige værelser, rike freskomalerier, statuer, gravmøbler og annet utstyr. Av den grunn har de fleste etruskiske graver dessverre blitt plyndret. I graven, spesielt på sarkofagene (eksempler vist nedenfor), ble den døde avbildet i hans eller hennes beste alder eller glanstid, sannsynlig slik som de avdøde selv ønsket å bli sett og husket. Ettertiden har ingen vanskeligheter med å visualisere etruskernes framtoning.

• 
  Sarkofag i Museum Santa Maria della Scala, Siena.
• 
  Terrakottafigur fra ca. 150-120 f.Kr i Badisches Landesmuseum Karlsruhe,
• 
  Ukjent årstall
• 
  «Ektefellenes sarkofag» fra ca. 520-510 f.Kr befinner seg i Louvre.

Liste over etruskiske guddommer

• Achle – Tilsvarende Akilles
• Aita – Underjordens gud og hersker av døden
• Alpan – Gudinne over kjærligheten
• Ani – Himmelens gud
• Aplu – Gud over torden og lyn, tilsvarende Apollon
• Artume – Gud over natten, månen, døden, naturen, skogen, fruktbarhet
• Atunis – Tilsvarende Adonis
• Cautha – Gudinne over solen, daggry, begynnelsen
• Charun – Psykopomp fra underjorden
• Culsu – En kvinnelig daimon
• Culsans – Gud over dører og døråpninger
• Evan – Udødelighetens gud / gudinne
• Februus – Gud over død og gitt navnet til februar
• Feronia – Gudinne for vår og høst, for innhøstingen og slåttonn
• Fufluns – Gud over lykke, helse og vekst
• Hercle – Tilsvarende Hercules
• Horta – Gudinne over jordbruket
• Laran – Krigsgud
• Lasa – Gud over gravlunden
• Losna – Månegudinne og over tidevann og hav
• Mania – Dødsgudinne
• Mantus – Gud over underjorden
• Menrva – Gudinne for visdom, krig, kunst, skole, handel
• Nethuns – Gud over våren og vann, identifisert med Poseidon
• Nortia – Gudinne over skjebne og hell
• Persipnei – Gudinne over underjorden
• Satres – Gud over tid og nødvendighet
• Selvans – Tilsvarende Silvanus
• Semla – Jordgudinne
• Sethlans – Ildens gud
• Tarchies – Visdommens gud
• Tarchon – Helt som grunnla det etruskiske forbundet av tolv byer
• Thalna / Thala – Gudinne for barnefødsler
• Thesan – Daggryet og morgenens gudinne
• Tinia – Den øverste himmelguden, tilsvarende Zevs
• Tuchulcha – Kvinnelig daimon
• Turan – Gudinne over kjærligheten og vitaliteten
• Turms – Gud over handel
• Tyrrhenus – Helt og bror av Tarchon
• Uni – Den øverste gudinne, tilsvarende Hera
• Vanth – Gudinne over dødsriket
• Veive – Gud for helbredelse og forsoning
• Voltumna – Jordguddom

Se også

• Etruskerne

Litteratur

• Bonfante, Giuliano; Bonfante, Larissa (2002): The Etruscan Language: an Introduction. Manchester: University of Manchester Press. ISBN 0-7190-5540-7.
• Bonnefoy, Yves (1992): Roman and European Mythologies. University of Chicago Press. ISBN 0-226-06455-7. Overs. av Wendy Doniger, Gerald Honigsblum.
• De Grummond; Nancy Thomson (2006): Etruscan Mythology, Sacred History and Legend: An Introduction. University of Pennsylvania Museum of Archaeology. ISBN 1-931707-86-3.
• De Grummond, Nancy Thomson; Simon, Erika, red. (2006): The Religion of the Etruscans. Austin: University of Texas Press. ISBN 0-292-70687-1.
• Dennis, George (1848): The Cities and Cemeteries of Etruria. London: John Murray. Tilgjengelig i Gazetteer til Bill Thayers nettsted.
• Pallottino, M. (1975): The Etruscans. Overs. av Cremina, J (revi. og utv. utg.), Bloomington & London: Indiana University Press. ISBN 0-253-32080-1.
• Richardson, Emeline Hill ([1964] 1976): The Etruscans: Their Art and Civilization. Chicago: University of Chicago Press. ISBN 0-226-71234-6.
• Rykwert, Joseph (1988): The Idea of a Town: the Anthropology of Urban Form in Rome, Italy and the Ancient World. MIT Press. ISBN 0-262-68056-4.
• Swaddling, Judith; Bonfante, Larissa (2006): Etruscan Myths. University of Texas Press. ISBN 0-292-70606-5.
• Wikander, Ola (2009): I døde språks selskap, Oslo: PAX forlag, ISBN 978-82-530-3205-4.

Eksterne lenker

• Cicero ([44 f.Kr.] 1923): Cicero on Divination. Loeb Classical Library. XX. Harvard University Press.
• Thayer, William P. (2008): «Cicero on Divination», Lacus Curtius. University of Chicago.
• Cicero ([44 f.Kr.] 2009): «De Divinatione», The Latin Library.