Etruskisk kunst

Etruskisk kunst er den form for figurativ kunst som ble skapt av den etruskiske sivilisasjon i midtre og nordlige Italia mellom 800-tallet og 100-tallet f.Kr.

Etruskisk skulptur av ektefeller på sarkofag, Sarcofago degli Sposi, fra Caere ca. 600 f.Kr.

Skulptur av bevingete etruskisk hester, Museo Nazionale Tarquinese, Tarquinia, Italia.

Et etruskisk symposium, drikkegilde, fra en sarkofag, ca. 510-500 f.Kr. Det arkeologiske museum i Perugia.

Detaljer fra fronten av en etruskisk stridsvogn, uvanlig godt bevart eksempel på orientalsk påvirkning av etruskisk kunst på 500-tallet f.Kr., Monteleone de Spoleto

Detalj fra vognhjulet av den etruskiske stridsvognen.

I etruskernes kunst hadde figurativ skulptur i terrakotta en sentral plass, særlig skulpturer som avbildninger av hverdagslige mennesker på sarkofager, og bronsestøpte statuer i templene, veggmalerier i fresko og metallarbeid som graverte bronsespeil. Italiensk kunst begynte med etruskisk kunst.

Kun én etruskisk kunstner er kjent ved navn, Vulca fra Veii.

Bakgrunn

Etruskernes opprinnelse er uklar, og det samme gjelder følgelig deres kunstneriske stil. Man har etterhvert festet seg ved at etruskerne har et østlig opphav, muligens fra Anatolia, og at de har innvandret til Den italienske halvøya i løpet av italiensk jernalder (1000-tallet til 100-tallet f.Kr.). Dette mener man også å kunne lese ut av et «orientalsk» element i den etruskiske kunsten, men utenlandsk innflytelse kan også ha kommet sjøvegen ved handelsforbindelser med antikkens Hellas, Fønikia, Assyria, og Midtøsten.

Etruskisk kunst tilsynelatende enkle vesen skjuler uansett en innovativ, karakteristisk og unik stil hvis høydepunkt skjedde samtidig med den greske arkaiske periode (ca. 600 – 480 f.Kr.), og etruskerne fikk senere en dyp innflytelse på romersk kunst. Romerriket kom senere til absorbere den etruskiske sivilisasjon og kultur fullstendig på 100-tallet f.Kr.

Etruskisk forbindelse til den greske verden er kompleks, både til Hellas og ikke minst til de greske kolonier i sørlige Italia, Magna Graecia. Etruskerne overtok det greske alfabetet og flere greske guder ble tilpasset deres egen religion og mytologi. De kjøpte greske kunstgjenstander, spesielt keramikk med malte motiver fra gresk mytologi. Fra 600-tallet f.Kr. er det kjent at greske kunstnere også arbeidet i etruskiske byer. Likevel var etruskisk kunst ikke bare et skyggebilde av gresk kunst, men utviklet seg parallelt med den greske, og på egne betingelser og med en uavhengige særegenhet.

Tidslinje

• 800-650 f.Kr. – «Den orientalske periode». Grunnet den kulturelle utvekslingen blant middelhavskulturene i løpet av denne tiden, spesielt med antikkens Hellas, kom en figurativ tradisjon inn i etruskisk kunst.
• 650-500 f.Kr. – Den arkaiske periode, joniske og korintiske påvirkninger. Grunnet den stadig økende utveksling og strukturen i det etruskiske samfunnet ble nye kunstneriske teknikker utviklet. Maleri ble i stor grad utviklet og perfeksjonert i denne perioden, også malte skulpturer i terrakotta og vasemaleri.
• 500-300 f.Kr. – Den klassiske perioden, etruskisk kunsts høydepunkt; fortsatt markert av gresk innflytelse; likevel ble mindre og mindre kunst produsert på grunn av indre og ytre politiske og miliære kriser, med unntak av bronsestatuer fra Vulci.
• 300-100 f.Kr. – Den sene fase; absorbert inn i og oppslukt av den romerske kulturen.

Kunst og religion

Etruskerne har blitt beskrevet av både antikke og moderne forfattere som et folk besatt av døden, og samtidig helt hengitt til livets gleder; både dypt religiøse og samtidig amoralsk sanselige. Den etruskiske kunsten blir beskrevet som religiøs i sitt vesen og preget av kravene og behovene til den etruskiske religionen. De etruskiske forestillingene om døden var negative; i motsetningene til det positive synet på døden som oldtidens egyptere hadde, hvor døden ble betraktet som en fortsettelse av det jordiske livet, eller det tillitsfulle forholdet antikkens hellenere hadde til sine guder. De etruskiske gudene synes fiendtlige og kunne føre med seg uhell og dårlig skjebne. Den etruskiske religion var derfor konsentrert om å tolke gudenes vilje og å akseptere denne, eller forsøke å formilde gudene.

Mye av den etruskiske kunsten vi kjenner er levninger av etruskisk gravkunst som er funnet ved arkeologiske utgravninger (som i Cerveteri, Tarquinia, Populonia, Orvieto, Vetulonia, Norchia). Denne er logisk nok dominert av beskrivelser av religion og spesielt gravkulter; og er ikke nødvendigvis en sann og riktig refleksjon av etruskisk kunst i sin helhet. Fra utgravninger i Murlo, Roselle og andre bystater er det åpenbart at kunst var en normal del av det etruskiske dagliglivet. Det som har gått tapt er langt mer enn det som er blitt bevart. Ved den romerske erobringene av de etruskiske byene ble store kunstobjekter plyndret. Den romerske ødeleggelsen av Volsinii skal ha ført til at 2000 etruskiske bronsestatuer ble smeltet ned for å prege romeske bronsemynter.

Orientalsk innflytelse

Den første etruskiske kunstepoke, slik ettertiden mener å kunne lese den, er den såkalte «orientalske» perioden. Til tross for at kunstobjektene har østlige trekk er det alminnelig enighet blant forskerne at de ble skapt i Italia og fortrinnsvis i etruskiske områder. Objekter i elfenben, antagelig for håndtak for blant annet speil, er dekorert av vandrende løver som de etruskiske håndverkerne neppe har sett i Italia og inspirasjonen må sannsynligvis ha kommet fra assyrisk kunst.

Den «orientalske» stilen fra 600-tallet stadfester de etruskiske byenes posisjon som del av en kulturkrets som hadde sitt sentrum i Assyria, den daværende dominerende makten i Midtøsten. Innflytelsen fra denne verden ble spredt av grekerne, men også av fønikerne som var sjøfarende handelsfolk og som etablerte kolonier i den vestlige delen av Middelhavet. Etruskerne som selv var en sjøfarende nasjon var i tett kontakt med både fønikerne, og med Kartago på nordkysten av Afrika.

I Hellas ble den greske arkaiske stilen etterfulgt av en «orientalisering» på 500-tallet f.Kr., og det synes som om den samme stilpåvirkningen ble introdusert i Etruria av handelsmenn, men også av greske kunstnere. En del av disse kunstnerne var antagelig flyktninger fra Lilleasia etter den persiske erobringen av Jonia og spesielt byen Fokaia ved Kyros den store rundt 562 f.Kr. og 547 f.Kr. Det meste av den etruskisk kunst som er bevart fra denne perioden ble laget av lokale og kanskje greske kunstnere i denne østlige stilen. Et godt eksempel er en fremstående og luksuriøs stridsvogn som smykket med forseggjorte bronsedekke er funnet i en grav i nærheten av Spoleto.

Etruskisk maleri

De etruskiske malerier som har blitt bevart for ettertiden er freskomalerier fra gravanlegg, hovedsakelig fra Tarquinia. Disse er av stor betydning fordi de er de viktigste kjente eksemplene på før-romersk figurativ kunst.

Detalj av to dansere, Tomba del Triclinio, ca. 480 f.Kr.

Freskomaleri utføres ved at malingen påføres på våt mørtel – «vått-i-vått». Når mørtelen tørker, blir maleriet en del av mørtelen og en integrert del av veggen. Det bidrar også til å bevare maleriene, og bortimot alt som er bevart av etruskisk og romersk maleri er utført i fresko-teknikken. Pigmentene ble hentet fra stein og andre materialer som ble knust og blandet med bindemiddelet. Penslene ble lagd av dyrehår, og de beste penslene ble laget av hår fra okser. Fra midten av 300-tallet f.Kr. begynte etruskerne å male chiaroscuro (clair-obscur), det vil si med store kontraster mellom en mørk bakgrunn og lyst hovedmotiv, som en metode for å skape større inntrykk av forskjeller i dybde og rom.

Noen ganger er scener fra hverdagslivet avbildet, også vellystige scener av mennesker i seksuelle handlinger, men motivene er oftest tradisjonelle scener fra mytologien. «Korrekt» gjengivelse av proporsjoner forekommer ikke på de freskene som er bevart, tvert i mot finner vi ofte portretter av dyr eller mennesker med noen kroppsdeler som ikke er proporsjonert riktig i henhold til moderne kunstoppfatning. En av mest kjente etruskiske freskene er Løvinnen i Tarquinia.

Den arkaiske stilen i maleriene fra Tarquinia er påfallende lik malerier fra omtrent samme tidsepoke som er avdekket i Lilleasia, eksempelvis gravene i Gordion, noe som igjen sannsynliggjør innflytelse fra greske kunstnere fra Jonia. Et fast dekorativt skjema som synes gjentatt fra rundt 500-tallet f.Kr. viser banketter og drikkegilder med musikere og dansere i naturomgivelser med trær og fugler. Om dette er avbildninger av begravelsesfester, som i Egypt, er vanskeligere å avgjøre, men bildene viser i alle fall de jordiske gledene til den etruskiske overklassen, bortsett fra at etruskerne synes mer som tilskuere enn som deltagere i dionysiske orgier.

Kunsthåndverk

Orientalske løver forekommer også i etruskisk gullsmedkunst, blant annet i et framstående eksemplar, en 32 cm stor fibula (bøylenål, spenne) fra 600-tallet f.Kr. som ble funnet i en aristokratisk grav i Caere, og som i dag bevares Vatikanmuseene. På den øvre oval flaten er fem vandrende løver i relieff plassert i to rader, to øverst og tre under, omkranset av myke border i to rader. På smykkets nedre del er seks rader med bevingede løver omrisset av granulering.

Etruskernes sans for utsmykning merkes kanskje klarest i bronsespeil og smykkeskrin som er inngravert med figurativ formgivning i uttrykksfull eleganse. Speilenes bakside var preget med vakre strektegninger, oftest med mytologiske motiver. Et fremstående eksemplar er et bronsespeil fra 400-tallet f.Kr. som kom fra Praeneste og som er i dag oppbevart i Museo Nazionale Etrusco i Roma. Graveringen viser Afrodite (til venstre) sammen med Paris av Troja, gjengitt sittende, inntullet i en kappe, og Helena fra Sparta, tilbakelent med barnet Hermione i armene. Sammenlignet med gresk vasedekorasjon er figurene avbildet med slående klarhet, nesten som figurene er i silhuetter. I etruskisk dekorasjon er strekføringen både tett og sammenføyet, nesten vanskelig å lese i mengden av detaljer. Likhetene mellom etruskisk og gresk kunst er ofte åpenbar, ikke bare i felles mytologiske tema, men det er også like lett å peke på forskjellene.

Etruskisk skulptur

Terrakottafiguren Apollon fra Veii, nå i Museo Nazionale di Villa Giulia, Roma. Detalj fra hodet som viser blant annet Apollonfigurens etruskiske fletter. Muligens var det Vulca fra Veii som var mesteren for denne skulpturen.

Terrakotta

Også i etruskisk skulptur merkes påvirkningen fra gresk arkaisk stil. Etruskernes var spesielt dyktige i å forme terrakotta, en ferdighet som i henhold til tradisjonen var innført av korintere. Etruskerne var ikke utstyrt med marmor slik som grekerne var, og det kjente steinbruddet ved Carrara ble først åpnet i romersk tid. Store skulpturer ble derfor laget i bronse.

Et karakteristisk eksempel på den arkaiske stilen er den legemsstore, malte terrakottafiguren Apollon fra Veii, nå i Museo Nazionale di Villa Giulia, Roma, som en gang sto plassert i en gruppe på et tempeltak. Statuen er lagd en gang rundt 500 f.Kr. Til tross for den greske innflytelsen står den solid i en etruskisk tradisjon fra den såkalte «Veii-skolen». Figuren har lite gresk over seg, posituren mangler gresk eleganse og contrapposto, men står med den ene foten ført litt foran den andre som i en stakkato bevegelse, og med støtte av en stolpe eller dekorert utstikker mellom leggene. Den har heller ikke det fjerne og kjølige uttrykket som ofte karakteriserte greske skulpturer; derimot er den preget av et truende uttrykk som ikke blir mindre av det arkaiske smilet.

Ektepar på sarkofag, Louvre i Paris. Opprinnelig var den malt i sterke farger som i dag har falmet.

Det lange håret som ligger i krøller eller fletter på skuldrene går igjen i flere sarkofagskulpturer av ektepar, for eksempel i skulpturen Sarcofago degli Sposi («Ektefellenes sarkofag»), som i dag befinner seg i Louvre i Paris. Etruskisk skulptur var lite opptatt av å avbilde guder eller menn med gudelignende fysikk på høyden av sin ungdom. De dødelige ble minnet i sin luksus og vante omgivelser i personlige, skjønt skjematiske uttrykk med sammenknepne lepper, og vanligvis senkete øyenbryn; dette synes å være inspirert av karthansk sarkofagkunst som kombinerte mumiekisten fra oldtidens Egypt med den rektangulære likkisten fra Midtøsten. Etruskisk skulptur synes mer avbildende, mer faktisk, bortimot portrettlignende; sammenlignet med den greske idealiserte ideen av et menneske.

Et annet trekk med Apollon fra Veii er klesdrakten som følger kroppen tett og ligger i regelmessige folder langs kroppen, noe som opplagt er et lån fra grekerne (men dog ikke fra gresk skulptur av menn, de ble vanligvis framstilt nakne). Nakenhet er gjennomgående sjelden i etruskisk kunst, både i skulptur og i maleri. Dette kan tyde på at nakenhet manglet den idealiserte opphøyde status som i gresk kultur, og isteden var å betrakte som den mindreverdige statusen til tjenere og slaver. Således er menneskekroppen og dens nakne hud behandlet med mindre interesse av etruskiske kunstnere. Mens grekerne med stor interesse behandlet knoklene, musklene og senene under huden er det samme behandlet summarisk og nærmest likegyldig i etruskisk kunst. Etruskerne fulgte heller ikke etter greske kunstnere inn i økende naturalisme og viste seg nærmest underlig likegyldig til senere gresk klassisk stil.

Bronse

Hunnulven på Kapitol er en etruskisk bronseskulptur mens de diende barna under er et tillegg fra renessansen.

Kimæren fra Arezzo ble gjenfunnet i Arezzo i 1553, og befinner seg i dag på det arkeologiske museet i Firenze.

Det var rikelige mengder av malm i de etruskiske områdene, og dette var grunnlaget for deres rikdom. Derfor var bronsestatuer meget vanlige, og etruskerne brakte kunsten med bronsearbeid opp til et meget høyt ferdighetsnivå. De etruskiske bronsestatuene som har blitt gjenfunnet, står ikke tilbake for bronseskulpturene fra den hellenistiske kulturkretsen. Antallet bevarte bronsestatuer er likevel forsvinnende lavt, sammenlignet med terrakottastatuene. De fleste ble smeltet om av romerne på grunn av bronsens pengeverdi. Etruskiske bronsearbeid ble høyt priset og verdsatt i Athen på 400-tallet f.Kr., på høyden av den greske klassiske periode.

Den berømte Hunnulven på Kapitol, selve symbolet på Romas grunnleggelse, er et av disse mesterverkene. De mytologiske figurene Romulus og Remus ble etter sigende holdt i live av en ulv, men de små barna som suger melk fra ulven ble faktisk skapt under den italienske renessansen, og er altså tilføyd senere. Den 85 cm høye bronseulven er derimot skapt av en etruskisk kunstner. Hunnulven er et mesterstykke i støping og siselering, og den er med sin ekstreme realisme helt forskjellig fra noen dyrestatue som grekerne har framstilt. Det spente, vaktsomme uttrykket, ulvens spisse ører, snerrende kjever og virkelighetstro framstilling er like levende i dag som da.

Et annet eksempel på etruskisk bronseskulptur er et snerrende, løvelignende uhyre, Kimæren fra Arezzo.

Nok et eksempel er skulpturen Mars fra Todi. Figuren er i nær full størrelse (140 cm) og fremstiller en kriger som utfører et drikkeoffer før et slag. Den ble funnet i 1835 ved Montesanto utenfor Todi. Stedet var en helligdom dedikert til en lokal umbrisk guddom, basert på den greske Ares (romernes Mars). Den etruskiske inskripsjonen på kanten av krigerens kyrass eller harnisk vitner om dens opprinnelse fra slutten av 400-tallet f.Kr. Figurens hjelm og øynene – som kanskje var edelsteiner – er forsvunnet. I den ene hånden holdt han antagelig et beger, og i den andre en urne eller et spyd. Til tross for figurens idealiserte uttrykk er den fremstilt i henhold til et ideal som ikke er gresk: mer selvhevdelse enn indre styrke, mer sterk enn atletisk, og stående i en positur som er nærmest ubehagelig. Overkroppen er dekket av rustning, men beina er nakne, skjønt uten den før nevnte greske interessen for kroppslig anatomi.

«Kapitol-Brutus». Hodet er etruskisk, mens bysten er en moderne tilføyelse

Det synes som om etruskiske skulpturer fra 300-tallet f.Kr. av ble modellert etter individualistisk modell som introduserte en mer realistisk representasjon. En behersket og tilbakeholdt naturalisme er tilstede i bronsehoder og byster, hvor det mest utsøkte eksempelet antagelig hva som en gang var en hel statue. Hodet er, sannsynligvis på grunn av mannens edle, men alvorstunge ansiktstrekk, antatt å være et portrett av Lucius Junius Brutus, grunnleggeren av den romerske republikk. Brutus var også mannen som fikk romerne til å forvise den siste etruskiske kongen, Tarquinius. Hodet til den såkalte «Kapitol-Brutus», som måler 69 cm, er etruskisk selv om den ofte blir omtalt som romersk. Selve bysten er en moderne tillegg. Om identifikasjonen er korrekt eller ikke er dette værbitte ansiktet med stikkende øyne, sammenknepte lepper og stive kjever et portrett av et helt bestemt individ. Hår og skjegg er gjengitt med den nøysomme flid som karakteriserer det beste innenfor etruskisk bronsearbeid.

Se også

• Museo Nazionale Etrusco i Villa Giulia
• Etruskisk arkitektur

Litteratur

• Leiv Amundsen, Alf Rolfsen, Jan Thurmann-Moe. Hvem var etruskerne?. Gyldendal, 1956. (Kunst og kulturs serie)
• Federica Borrelli, Maria Cristina Targina mfl. The Etruscans: Art, Architecture, and History. Getty Publications, 2004. ISBN 0892367539
• Per Gottschalk. En reise i fortiden : gjennom etruskernes land. Gyldendal, 1972. ISBN 82-05-05415-0
• Hugh Honour & John Flemming. A World History of Art. Macmillan Reference Books, 1982. ISBN 0-333-37185-2.
• Ivar Jørdre: Etruskarane og deira framstillingar i gravmåleria i Etruria – arkaisk tid : eliten i sin ideologi sett i system?. Hovedoppgave i arkeologi – Universitetet i Bergen, 2006
• Nigel Jonathan Spivey. Etruscan Art. Thames and Hudson, 1997. ISBN 9780500203040.

Eksterne lenker

• (en) Etruscan art – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• University of Oklahoma: Etruscan art – omfattende nettsted til etruskisk kunst
• artlex.com: Etruscan art - har en rekke bilder av kunstobjekter
• Etruskerne lever! – artikkel i tidsskriftet «Apollon» om 76 etruskisk gjenstandene ved Universitetet i Oslo