Eter var et hypotetisk medium som man på 1800-tallet lenge mente måtte eksistere over alt i verdensrommet og være en forutsetning for at elektromagnetiske bølger skulle kunne forplante seg. Oppfatningen var at jordkloden på sin ferd rundt solen måtte ha en bestemt hastighet relativt eteren.

Lysebærende eter: Skissen illustrerer hypotesen at jorden beveger seg gjennom et «medium» av eter som bærer lys.
Det ptolemeiske konsept for kosmos. De indre sfærer er jordiske, mens de ytre er laget av eter og inneholder himmellegemene

Da man hadde innsett at lys er et elektromagnetisk fenomen, ble det satt opp et vitenskapelig eksperiment som skulle vise at en konsekvens av dette er at lysets hastighet og frekvens er forskjellig i ulike retninger relativt «etervinden». Det berømte eksperimentet utført av Michelson og Morley i 1887 viste imidlertid at lyshastigheten alltid er den samme uansett hvilken retning den måles i, og det overraskende resultatet ledet til at hypotesen om eteren måtte oppgis.[1] Det hele var lenge et mysterium, men ledet etter hvert videre til Albert Einsteins relativitetsteori.

Forskning har altså vist at eteren ikke eksisterer. Likevel benyttes uttrykk som «i eteren» den dag i dag, for eksempel om kringkasting som er «på lufta». Adjektivet «eterisk» kan bety «like lett og fint som eteren» eller «overjordisk og himmelsk».

Referanser rediger

  1. ^ Carl S. Helrich: The Classical Theory of Fields: Electromagnetism Berlin, Springer 2012, s. 26.

Eksterne lenker rediger