Ernst Benda

tysk politiker

Ernst Benda (født 15. januar 1925 i Berlin, død 2. mars 2009 i Karlsruhe) var en tysk jurist og politiker (CDU).

Ernst Benda
Født15. jan. 1925[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Berlin[5][6]
Død2. mars 2009[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (84 år)
Karlsruhe[7][6]
BeskjeftigelseJurist, dommer (Bundesverfassungsgericht, 1971–1968), politiker, jurist, universitetslærer Rediger på Wikidata
Utdannet vedFreie Universität Berlin[6]
University of Wisconsin[6]
Friedrich-Wilhelms-Universität zu Berlin[6]
Humboldt-Universität zu Berlin
PartiChristlich Demokratische Union (1946–)[6]
NasjonalitetTyskland
Medlem avRing Christlich-Demokratischer Studenten (1951–)[6]
Junge Union[6]
UtmerkelserHeinz Herbert Karry-prisen (1987)
Storkors av forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1983)
Pipe Smoker of the Year (1978)[8]
Æresdoktor ved Julius-Maximilians-Universität Würzburg
Tysklands innenriksminister
1968–1969
RegjeringKiesinger
ForgjengerPaul Lücke
EtterfølgerHans-Dietrich Genscher

Liv og virke rediger

Han tok artium i 1943 og tjenestegjorde i marinen til 1945. Deretter studerte han jus ved Humboldt-universitetet og tilhørte det siste fritt valgte studentrådet. Våren 1948 ble han utvist fra universitetet, etter at kommunistene strammet grepet, og reiste til USA hvor han studerte ved universitetet i Wisconsin-Madison, for så å fortsette studiene ved Freie Universität Berlin. Han tok den andre juridiske statseksamen i 1955 og virket fra 1956 som advokat i Berlin.

Som leder for Junge Union i Vest-Berlin hørte han sammen med Rainer Hildebrandt til grunnleggerne av den antikommunistiske Kampgruppen mot umenneskelighet. Senere ble han medlem av Berlins parlament (1954–57) og det tyske parlamentet (1957–71), føderal statssekretær (1967–68) og deretter innenriksminister (1968–1969) i regjeringen Kiesinger og president for Forfatningsdomstolen (1971–83). I 1984 ble han professor ved universitetet i Freiburg im Breisgau. Han har også vært president for den protestantiske kirkedagen (1993–95).

Han har mottatt storkorset av Republikken Italias fortjenstorden (1974), det store ærestegnet i gull for fortjenester for Republikken Østerrike (1975) og storkorset av Bundesverdienstkreuz (1983). I 1974 ble han utnevnt til æresdoktor ved det juridiske fakultet ved universitetet i Würzburg og i 1987 mottok han Heinz-Herbert Karry-prisen.

Publikasjoner rediger

  • Verfassungsprobleme der Großen Koalition, i: Die Große Koalition 1966 – 1969. Eine kritische Bestandsaufnahme, Freudenstadt 1969, Seiten 162 – 168.
  • Zukunftsfragen der Parlamentarischen Demokratie, i: Zeitschrift für Parlamentsfragen, Jg. 1978, Heft 4, Seiten 510 – 521.
  • Meinungsforschung und repräsentative Demokratie, i: Horst Baier, Mathias Kepplinger, Kurt Reumann, Öffentliche Meinung und sozialer Wandel, Opladen 1981, Seiten 96 – 104.
  • Das Verhältnis von Parlament und Bundesverfassungsgericht, i: Uwe Thaysen, Roger H. Davidson, Robert G. Livingstone, US-Kongreß und Deutscher Bundestag, Opladen 1988, Seiten 217 – 232.

Referanser rediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 29. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000010873, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 12278675q[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id benda-ernst[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 15. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c d e f g h Biografisches Handbuch der Berliner Stadtverordneten und Abgeordneten 1946-1963, side(r) 68[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ arkiveringsdato 5. mars 2016, arkivert hos Wayback Machine, www.pfeiferauchen.de, arkiv-URL web.archive.org, besøkt 28. april 2019[Hentet fra Wikidata]

Litteratur rediger

  • Eckart Klein, Grundrechte, soziale Ordnung und Verfassungsgerichtsbarkeit. Festschrift für Ernst Benda zum 70. Geburtstag, Heidelberg, 1995.

Eksterne lenker rediger

Forgjenger:
 Gebhard Müller 
President for Tysklands forfatningsdomstol
Etterfølger:
 Wolfgang Zeidler