Ernest Joseph King
Ernest Joseph King (født 23. november 1878 i Lorain i Ohio, død 25. juni 1956) var en amerikansk admiral og sjef for den amerikanske flåten og Chief of Naval Operations (COMINCH-CNO) under den andre verdenskrig. På COMINCH, tjenestegjorde han først under marineminister Frank Knox og senere under James Forrestal.
| Ernest Joseph King | |||
|---|---|---|---|
_(cropped).jpg) | |||
| Født | 23. nov. 1878[1][2][3][4] Lorain[5] | ||
| Død | 25. juni 1956[1][2][3][6] (77 år) Portsmouth[5] Hjerteinfarkt | ||
| Beskjeftigelse | Marineoffiser | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Naval War College United States Naval Academy Lorain High School | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
| Gravlagt | United States Naval Academy Cemetery | ||
| Utmerkelser | 7 oppføringer
Storkorsridder av Order of the Bath
Storoffiser av Kroneordenen Navy Cross Storkors av Æreslegionen Kongressens gullmedalje World War II Victory Medal Médaille Interalliée 1914-1918 | ||
| Våpenart | United States Navy | ||
| Militær grad | Flåteadmiral | ||
| Kommandoer | USS Terry | ||
| Deltok i | Den spansk-amerikanske krigen, Første verdenskrig, andre verdenskrig | ||
Biografi rediger
King fikk sin militære utdannelse ved United States Naval Academy fra 1897 til 1901, og tok eksamen der han havnet på fjerdeplass i sin klasse. I løpet av hans siste år på akademiet oppnådde han rang som kadett-kapteinløytnant, som var den høyest mulig rankingen som en kadett kunne få på denne tiden. Mens han fortsatt studerte ved akademiet var han for en stund utplassert på USS «San Francisco» (C-5) under den spansk-amerikanske krigen. Etter endt eksamen, var han utstasjonert som junioroffiser på hangarskipet USS «Eagle» (1898), slagskipene USS «Illinois» (BB-7), USS «Alabama» (BB-8) og USS «New Hampshire» (BB-25), og senere på krysseren USS «Cincinnati» (C-7).
Mens han studerte ved Naval Academy møtte han Martha Rankin Egerton, opprinnelig fra Baltimore, som han senere giftet seg med i en seremoni ved Naval Academys eget kapell den 10. oktober 1905. De hadde seks døtre sammen, Claire, Elizabeth, Florence, Martha, Eleanor og Mildred, og deretter fikk de sønnen Ernest Joseph King Junior. King returnerte deretter til Fastlands-USA og i 1912 ble han utstasjonert ved United States Naval Academy i Annapolis. Han fikk sin første kommando på destroyeren USS «Terry» (DD-25) i 1914, da han deltok i USAs okkupasjon av Veracruz. Han ble deretter forflyttet til den mer moderne destroyeren USS «Cassin» (DD-43).
Første verdenskrig og mellomkrigstiden rediger
Under den første verdenskrig tjente han i staben til viseadmiral Henry T. Mayo. På denne tiden var han ofte observatør om bord på flere britiske skip. Han ble tildelt medaljen Navy Cross «for utmerket tjeneste i tråd med sitt yrke som assisterende stabssjef i den amerikanske flåten som var utstasjonert i Atlanterhavet». Årsaken til at han ble tildelt denne prestisjetunge medaljen er noe usikre.
Før den første verdenskrig ble erklært, tjenestegjorde han for det meste på forskjellige overflateskip. Fra 1923 til 1925, hadde han flere oppgaver som var knyttet til diverse ubåter. På denne tiden hadde han graden juniorkaptein. King deltok på et kort kurs ved Naval Submarine Base i New London før han tok kommandoen over en hel ubåtdivisjon. På 1920-tallet regisserte han også hevingen av ubåten USS S-51 (SS-162). I løpet av dette tiåret ble han tildelt sine tre første Distinguished Service-medaljer.
I 1926 vedtok den amerikanske kongressen angående en ny lov som krevde at alle kommandører på amerikanske hangarskip skulle være kvalifisert som maritime flyvere. King rapporterte derfor til Naval Air Station Pensacola for flyopplæring i januar 1927. Han var den eneste i sin klasse på 20 personer som hadde graden kaptein. Klassen inkluderte også kommandør Richmond K. Turner. Kings karriere som flyver ble noe avkortet av en maritim forskrift som forbyr flyreiser for flyvere i alderen 50 eller over. Mellom 1926 og 1936 fløy han i gjennomsnitt 150 timer årlig. I 1932 deltok han ved Naval War College.
Andre verdenskrig rediger
King ble utnevnt som Commander-in-Chief ved Atlantic Fleet høsten 1940, og han ble forfremmet til admiral i februar 1941. Den 18. mars 1942 ble han utnevnt til sjef for Naval Operations. Etter å ha blitt 64 år i 1942 var det egentlig påkrevd at han skulle pensjonere seg, men da King skrev en melding til president Franklin D. Roosevelt for å fortelle at han hadde nådd obligatorisk pensjonsalder svarte presidenten på notatet ved å si «Hva så, gamle toppen?».
Den 17. desember 1944 ble King forfremmet til den nyopprettede rangeringen Fleet Admiral. Han pensjonerte seg fra militæret den 15. desember 1945, men ble kalt tilbake som rådgiver for marinen i 1950. Etter at han la opp sin militære karriere, bodde King en stund i Washington D.C.
Ling led av et ødeleggende slag i 1947, og påfølgende dårlig helse tvang ham til å bo på Bethesda Naval Hospital i Maryland, og senere ved Portsmouth Naval Shipyard i Kittery i Maine. Han døde av en hjerteinfarkt i Kittery den 26. juni 1956 og han ble gravlagt i United States Naval Academy Cemetery i Annapolis i Maryland.
Referanser rediger
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Ernest-Joseph-King, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000000998, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 31506[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Кинг Эрнест Джозеф, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 30960[Hentet fra Wikidata]
Eksterne lenker rediger
- (en) Ernest King – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Ernest King – galleri av bilder, video eller lyd på Commons