Wikipedia

Erik Gustaf Boström

svensk politiker

Erik Gustaf Bernhard Boström (født 11. februar 1842 i Stockholm i Sverige, død 21. februar 1907 samme sted) var en svensk godseier og politiker som var Sveriges statsminister fra 1891 til 1900 og igjen fra 1902 til 1905.

Erik Gustaf Boström
Født11. feb. 1842[1][2]Rediger på Wikidata
Stockholm[1][2]
Død21. feb. 1907[2]Rediger på Wikidata (65 år)
Stockholm[2]
BeskjeftigelsePolitiker, godseier Rediger på Wikidata
Embete
  • Förstakammarledamot (Stockholm County Constituency, 1894–1907)
  • Sveriges statsminister (1891–1900)
  • Sveriges statsminister (1902–1905)
  • Medlem av Andra kammaren (Q10688970, 1876–1893)
  • finansminister i Sverige (1894–1895)
  • universitetskansler (1905–1907) Rediger på Wikidata
Utdannet vedUppsala universitet (1861–)[3]
FarErik Samuel Boström[3][4]
SøskenEbba Boström
Filip Boström[3]
Elisabeth von Bahr[5][3]
Hedvig Christina Boström[1][3]
PartiProtektionistiska majoritetspartiet (1894–1907)[2][3]
Centern (1876–1882)[3]
Nya centern (partigruppe 1883-1887) (1883–1887)[3]
Nya Lantmannapartiet (1888–1891)[3]
NasjonalitetSverige
GravlagtRoslags-Kulla cemetery[6][7]
UtmerkelserSerafimerordenen (1892)
Storkorskommandør av Nordstjerneordenen (1891)
Storkors av Vasaordenen (1904)
Storoffiser av Leopoldsordenen
Erik Gustaf Boström på Commons

Boströms regjeringspolitikk ble preget av en pragmatisk linje. Til tross for at han var den første statsminister uten akademisk eksamen eller erfaring fra høye statlige embeter, kom Boström med tiden til å nyte stor anseelse som en samlende nasjonal skikkelse. Han ble også meget populær hos kong Oscar II. Hans onkel, professor Christopher Jacob Boström, hadde for øvrig vært informator til Oscar II. Det som ble Boströms fall var unionsaken, der han hadde en kompromissløs holdning overfor nordmennene.

På restaurant Skandinavien
Ved «kunglig förordning» av 27. oktober 1905 ble «sildesalaten» fjernet fra svenske flagg 1. november. Gustav Lærum i «Vikingen» kommenterte begivenheten med en gråtende «lappeskrædder» Boström, den svenske statsministeren som hadde gått av på våren og som tidligere hadde sanksjonert «det rene norske flagg».

Liv og virke rediger

Bakgrunn rediger

Erik Gustaf Boström var sønn av häradshövdingen med lagmannstittel Eric Samuel Boström og dennes hustru Elisabet Gustava Fredenheim, sønnedatter til Carl Fredrik og Christina Fredenheim og sønnesønns datter til erkebiskop Carl Fredrik Mennander. Slekten Boström var en gren av den norrlandske presteslekten Laestadius, farfaren Christopher Laestander var borger og skipstømmermann i Piteå by og antok navnet Boström.

Han ble i 1861 student i Uppsala, men måtte allerede i 1863 forlate universitetet for å overta styret av fideikommisset Östanå, en av Sveriges større landeiendommer. Han viste seg snart som dyktig på feltet.[trenger referanse]

Politisk karriere rediger

I 1870 ble han valgt inn i styret for Stockholms läns Landhusholdningsselskap (nestformann 1889, formann 1897) og dessuten til fylkeskommunen (nestformann 1883-88, formann 1889-91); også andre offentlige tillitsverv ble ham til del.

I 1875 ble han valgt til 2. kammer (gjenvalgt inntil 1893) og vant snart stor innflytelse ved sin veltalenhet, skarphet i debatten og snarrådighet.[trenger referanse] Han hørte opprinnelig til kammerets mellomparti (Intelligensen), men kom snart i godt forhold til Lantmannapartiet. Han fikk tidlig sete i viktige utvalg; var 1880-90 medlem av bevillingsutvalget (formann siden 1887), 1888-91 fullmektig i Riksgäldskontoret (formann de to siste årene) og 1879-82 medlem av tollkommisjonen. I 1888 ble han formann i den komité som skulle utarbeide en ny tolltariff i overensstemmelse med Riksdagens fattede beslutninger samme år.

Boström, som tidlig var talsmann for tollbeskyttelse, særlig for landbrukets frembringelser, hadde nemlig i 1888 sluttet seg til Nya lantmannapartiet og ble snart et av partiets ledende medlemmer.[trenger referanse] 1889 fikk han videre det verv å delta i forhandlingene om Sveriges og Norges gjensidige handels- og sjøfartsforhold, det vil si å utarbeide en ny mellomrikslov.

Statsminister 1891-1900 rediger

Endelig ble han i juli 1891 statsminister og fikk på den overordentlige riksdag sent i 1892 gjennomført en ny hærordning med vesentlig utvidelse av verneplikten, samtidig med en fullstendig avskrivning av grunnskattene, hvorved et lenge omtvistet spørsmål ble brakt ut av verden.

I januar 1893 tok man det første skritt fra svensk side til å fremkalle en ny ordning av de forente rikers utenriksstyre, ved en uttalelse i statsrådsprotokollen. Man skulle ha en felles utenriksminister, en svensk eller norsk mann. Som midlertidig finansminister (november 1894-mars 1895) gjennomførte han forhøyet toll på korn og mel, opprinnelig endog ved foreløpig lov kort før Riksdagens sammenkomst, og som førsteminister medvirket han videre til en endelig fastsettelse av de to kamres medlemstall (dvs. begrensning av byenes politiske innflytelse) (1894), og til en innskrenkning av den enkelte velgers stemmetall ved kommunale valg (1900). Videre tvang han i 1898 igjennom Ofoten-jernbanens forlengelse.

For å imøtekomme den proteksjonistiske strømning, lot han i 1895 Mellomriksloven med Norge falle bort; men da han ikke kunne hindre den norske flagglov av 1899, overtok han selv for et par måneder (oktober-desember) utenriksministeriet for å gi de fremmede regjeringer formell meddelelse herom, hva den daværende utenriksminister ikke var villig til.[trenger referanse]

I september 1900 trakk han seg tilbake fra regjeringen.

Senere offentlig liv rediger

Han ble hedret på mange måter, blant annet ved utnevnelse til formann i Nobel-Stiftelsens styre og til æresdoktor ved Uppsala universitet.

Han gikk ikke dermed bort fra det offentlige liv, idet han beholdt sitt sete i 1. Kammer, som han var valgt inn i av Stockholms län i 1893. I denne stilling støttet han i 1901 den nye hærordning, hvorved Inndelningsverket ble helt avskaffet, og landets forsvarskraft vesentlig styrket.

Statsminister 1902-1905 rediger

Allerede i juni 1902 ble han på nytt kalt til statsminister, endog med full frihet til å velge de andre ministre. Han overrasket nå allmenheten ved å ta forholdsvis fremskrittslystne menn til kongens råd, men enda mer da han i sitt politiske program fremsatte forslag om alminnelig valgrett ved 25 års alder og innføring av forholdstallsvalgmåten.[trenger referanse]

Han kunne imidlertid ikke oppnå 2. Kammers tilslutning til den sistnevnte ordning, ei heller overvinne 1. Kammers motstand mot oppgivelsen av direkte skatteytelse som valgrettsvilkår. Derimot fikk han i 1904 gjennomført en inngripende omdannelse av det høyere skolevesen og en viktig lov om «egne hjem» til arbeiderne.

I 1905 ble derimot hans offentlige liv temmelig brått avsluttet, og dette skyldtes hans opptreden overfor Norge, som han fra gammel tid næret misstemning mot.[trenger referanse]

Uten å akte innstillingen (juli 1902) fra den felles fagmannskommisjon om konsulatsvesenets ordning og den utsikt som det såkalte «kongelige kommuniké» - dvs. en foreløpig overenskomst mellom begge regjeringer – (mars 1903) hadde gitt til særskilt konsulatsvesen for hvert rike, fikk han i november 1904 utenriksminister Alfred Lagerheim fjernet og fremsatte selv et motforslag til den norske regjerings innstilling, som av alle partier i Norge ble funnet å være uakseptabelt. Mulighet for et forlik om denne sak var dermed utelukket.

Da kronprinsregenten i april 1905 foreslo at det skulle åpnes nye underhandlinger på et bredere grunnlag, trakk Boström seg tilbake for å gi sine etterfølgere frie hender. Men han hadde ved sin tidligere opptredener hisset opp stemningen i Norge så sterkt at det ikke lenger kunne ventes noen minnelig løsning av striden mellom de to folk, og i Norge var man bestemt på å opprette et eget konsulatvesen selv med fare for en sprengning av unionen. At Boström med sin steile holdning overfor Norges krav har hatt vesentlig skyld i å fremkalle denne utgang, kan neppe omtvistes.[trenger referanse]

Universitetskansler rediger

Ved sin avgang fra ministeriet ble Boström universitetskansler. I dette embete forsøkte han, men mislyktes med, å hindre Bengt Lidforss i å fortsette som dosent ved Lunds universitet.[trenger referanse] Han avsa seg da oppdraget som kansler, men tok det snart tilbake.

Boström fortsatte imidlertid å interessere seg for politikken. Den 4. juni skrev han i et brev til sin gamle venn Carl Herslow, at han anså det vara synnerligen önskvärt att den nyss avgångna (Staaff)regeringen kunnat kvarstanna.[trenger referanse] Han anså også i det brevet at Staaff-regeringen kunne ha skjøttet sosialpolitikken bedre enn en konservativ regjering. Han anså også at Staaff med den skicklighet, han emellanåt visat sig besitta kunne ha utrettet meget, men han valde en annan väg.[trenger referanse]

Død rediger

Den 21. februar 1907 døde Boström i sitt bosted i Stockholm. Noen dager senere ble det gjennomført en minnesringning over den tidligere statsminister.

Da 1. kammers fikk meddelt dødsbudet sa talsmannen, frihandleren og tilhengeren av Boströms rikspolitikk greve Gustaf Sparre, at framtiden först kan med oväld fördela skuggor och dagrar. Han tillot imidlertid at man kunne enes om at den avdøde var en varm fosterlandsvän, og anbefalte at kammeret skulle anlegge en ukes sorg etter sin vördade kamrat.[trenger referanse]

Referanser rediger

  1. ^ a b c Swedish Census 1890, «Boström, Erik Gustaf Bernhard, f. 1842-02-11 i Stockholm, Godsegare», besøkt 25. september 2020[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c d e S. J. Boethius, «Erik Gustaf Boström», side(r) 540, Svensk biografisk leksikon-ID 18001, del av Issue 05 (1925), besøkt 11. mars 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c d e f g h i Tvåkammar-riksdagen 1867–1970, oppført som Boström i Östanå, E Gustaf B, verkets språk svensk, Svenskt porträttarkiv sj9PGLAlnmUAAAAAABge8Q, side(r) 227, bind 1, besøkt 2. mai 2020[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Svensk biografisk leksikon-ID 18001, besøkt 25. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ «Maria Elisabeth von Bahr 1838-03-08 — 1914-05-21 Filantrop, skolgrundare», Svensk kvinnebiografisk leksikon ID ElisabethvonBahr, besøkt 11. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ «Sveriges Kyrkor Band 1 Häfte 4 Åkers Skeppslag», sitat eller utdrag Vården, av gråsten, upptager som första namn G. C. F.Fredenheim (-! 1841) samt flera medlemmar av släkten Boström,bland dem statsministern E. G. Boström (t 1907)., besøkt 25. september 2020[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ «Erik Gustaf Bernhard Boström», Find a Grave-ID 213781900, besøkt 25. september 2020[Hentet fra Wikidata]

Litteratur rediger

  • Boströms bilderbok: en statsministers saga. Stockholm. 1900. 
  • Grupper och gestalter. 1964. 
  • «Svenskt Biografiskt Lexikon». 
  • Svenskt Handbiografiskt Handlexikon
  • Historia om Oscar II. 
  • Den svenska Historien 13 : Emigrationen och det industriella genombrottet. Bonniers. 
  • Tvåkammarriksdagen 1867-1970 (Almqvist & Wiksell International 1988), band 1, side 227
  • Boström, Erik Gustaf Bernhard i Christian Blangstrup,Salmonsens Konversationsleksikon (2. udgave, 1915)
  • E.G. Boström. Stockholm: Bonnier. 1907. 
  • E. G. Boström.: af Hjalmar Haralds. Stockholm: Bonnier. 1907. 
  • Kommittépolitik och parlamentarism: statsminister Boström och rikspolitiken 1891–1905 : en studie av den svenska parlamentarismens framväxt. Uppsala: Acta Universitatis Upsaliensis. 1999. ISBN 91-554-4471-7. 
  • E. G. Boström till Östanå. Stockholm: Ljus. 1905. 

Eksterne lenker rediger

Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata

Forgjenger:
 Gustaf Åkerhielm  		Sveriges statsminister
 Etterfølger:
 Fredrik von Otter 
Forgjenger:
 Fredrik von Otter  		Sveriges statsminister
 Etterfølger:
 Johan Ramstedt 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Erik_Gustaf_Boström&oldid=23142957»