Epikurisme
Epikurisme er et filosofisystem som er basert på læren til Epikur, grunnlagt en gang rundt 307 f.Kr. Epikur, som virket i antikkens Hellas, var en atomist og materialist som fulgte forsporene til Demokritos. Hans materialisme fikk ham til å angripe overtro og guddommelig innblanding. Ved å følge Aristippos fra Kyrene — som vi vet lite om — mente Epikur at behag var det største gode. Men måten å oppnå behag var å leve beskjedent og oppnå kunnskap om verdens virkemåter og begrense ens egne begjær. Dette førte til en tilstand av ro (ataraxia) og frihet fra frykt, foruten også fravær av legemlig smerte (aponia). Kombinasjonen av disse to tilstandene ble antatt å utgjøre lykke i sin høyeste form. Selv om epikurisme er en form for hedonisme, for så vidt som den erklærer behag som det ene vesentlige gode, er dens konsept om fravær av smerte det som utgjør det største velbehaget, og filosofien fremmet et enkelt liv som var forskjellig fra det hedonismen fremmet. I antikken ble epikureerne referert til som «de i tregården» (boi apo tōn kepōn). Den troskapsed som elevene i skolen måtte avgi var følgende: «Jeg skal være tro mot Epikur, hvis lære jeg av fri vilje har valgt å følge.»
Fram til moderne tid har epikurisme blitt hovedsakelig vurdert som en filosofi som rettferdiggjorde et utsvevende liv, men det var først og fremst kristne som fremmet denne betraktningen da epikurisme ikke motsvarte de kristne normene,[1] og samtidig mislikte de kristne at epikurismen avviste at det var noen gud som straffet eller belønnet menneskene.[2] Med andre polemiserende tekster mot teologi (læren om Gud), antroposentrisme (det menneskelige fokus), og teleologi (prosessers hensikt eller mål),[3] ble disse tekstene bannlyst under den kristne middelalderen,[4] og kun fragmenter har blitt bevart for ettertiden.[5] Under renessansen fikk imidlertid epikurismen igjen oppmerksomhet.
I Epikurs syn ble det høyeste behag (ro og frihet fra frykt) oppnådd ved hjelp av kunnskap, vennskap og gjennom å leve et rettskaffent og måteholdent liv. Han fremmet det enkle livet, og at man reduserte sine begjær, noe som grenset mot askese. Han argumenterte at når man spiste, burde man ikke spise for godt, for det ville føre til misnøye senere, og likeledes kunne sex føre til økt lyst og misnøye med ens seksuelle partner.
Epikurisme var opprinnelig en utfordring til platonismen, skjønt senere ble den en motpart til stoisisme. Epikur og hans tilhengere skydde politikk. Etter hans død ble hans skole ledet av Hermarkos. Senere blomstret epikuriske samfunn i den sene hellenistiske tiden og romersk tid, blant annet i Antiokia ved Orontes, Alexandria i Egypt, Rhodos, og Ercolano i Italia. Poeten Lucretius er dens mest kjente romerske tilhenger. Ved slutten av Romerriket, etter å blitt angrepet og undertrykt av kristne, døde epikurismen ut, inntil den ble gjenfødt på 1700-tallet av atomisten Pierre Gassendi, som tilpasset den til den kristne lære.
Tetrapharmakos rediger
Tetrapharmakos, eller «Botemiddel i fire deler», er Epikurs grunnleggende retningslinje for å leve et mest mulig lykkelig liv. Den poetiske læren ble skrevet ned av en ukjent epikurist som oppsummerte Epikurs filosofi om lykke i fire enkle linjer. «Tetrapharmakos» var egentlig navnet på en sammensetninger av fire medisinske stoffer (voks, talg, bek og harpiks). Ordet benyttet metaforisk av Epikur og hans disipler refererte til de fire botemidlene som kuren for sjelen.[6]
- Ikke frykt Gud
- Ikke være redd for døden
- Hva som er godt er lett å få
- Hva som er fælt er lett å utstå
- ( Philodemos, Herculaneum Papyrus, 1005, 4.9-14).[7]
På originalens gresk:
- Ἄφοβον ὁ θεός,
- ἀνύποπτον ὁ θάνατος
- καὶ τἀγαθὸν μὲν εὔκτητον,
- τὸ δὲ δεινὸν εὐκαρτέρητον
- (Philodemos, Herculaneum Papyrus, 1005, 4.9-14)
Framstående epikurister rediger
En av de tidligste romerske forfattere som fremmet epikurisme var Amafinius. Andre tilhengere av Epikurs lære var blant annet poeten Horatius, hvis berømte utsagn Carpe Diem («Grip dagen») illustrerte filosofien, foruten også Lucretius, slik han viste det i De Rerum Natura. Poeten Vergil var en annen prominent epikurist.
Julius Cæsar lente seg betydelig mot epikurisme og avviste ideen om et etterliv, noe som førte til hans oppfordring mot dødsdommen i rettssaken mot Catilina, hvor han talte mot stoikeren Cato.[8]
I moderne tid har Thomas Jefferson referert til seg selv som epikurist.[9] Andre var Gassendi, Walter Charleton, François Bernier, Saint-Evremond, Ninon de l'Enclos, Diderot, og Jeremy Bentham. Christopher Hitchens har referert til seg selv som epikurist.[10] I Frankrike har Michel Onfray utviklet en postmoderne tilnærming til epikurismen.[11]
Referanser rediger
- ^ Epicurus.info Arkivert 10. juli 2011 hos Wayback Machine., artikkel på epicurus.info (Epicurean History)
- ^ The Epicurus Reader: Selected Writings and Testimonia, On The Nature of The Gods. Stykke 55, på side 54
- ^ Wedberg, Anders: Filosofins histora: Antiken och medeltiden, side 147
- ^ Epicurus.net artikkel på Epicurus.net Arkivert 10. juli 2011 hos Wayback Machine. (Epicurean History)
- ^ Höffe, Otfried (1998): De Stora Filosoferna, side 94
- ^ Liddel – Scott, Greek – English Lexicon, New Edition revised and Augmented by Stuart Jones, Oxford, Clarendon Press.
- ^ Hutchinson, D. S. (Introduction) (1994): The Epicurus Reader: Selected Writings and Testimonia. Cambridge: Hackett. s. vi. Oversatt av Wikipedia for anledningen.
- ^ Jf. Sallustius, The War With Catiline, Cæsars tale: 51.29 og Catos svar: 52.13).
- ^ Letter to William Short, 11. oktober 1819 i The Writings of Thomas Jefferson : 1816-1826 by Thomas Jefferson, Paul Leicester Ford, G.P. Putnam's Sons, 1899
- ^ «Townhall.com::Talk Radio Online::Radio Show». Arkivert fra originalen 11. desember 2008. Besøkt 1. juli 2011.
- ^ Onfray, Michel (2006): La puissance d’exister: Manifeste hédoniste, Grasset, 2006
Litteratur rediger
- Jones, Howard (1989): The Epicurean Tradition, Routledge, London.
- Long, A.A. & Sedley, D.N. (1987): The Hellenistic Philosophers Volume 1, Cambridge University Press, ISBN 0-521-27556-3
- Onfray, Michel (2006): La puissance d’exister: Manifeste hédoniste, Grasset.
- Zeller, Eduard; Reichel, Oswald J. (1892): The Stoics, Epicureans and Sceptics, Longmans, Green, and Co.