Enrico De Nicola
Enrico Roberto De Nicola (født 9. november 1877 i Napoli, død 1. oktober 1959 i Torre del Greco) var en italiensk jurist og liberal politiker.[8][9] Han var Italias første president etter overgangen fra monarki til republikk i 1946.
| Enrico De Nicola | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 9. nov. 1877[1][2][3] Napoli[4] | ||
| Død | 1. okt. 1959[1][2][5][3] (81 år) Torre del Greco | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, jurist, dommer, journalist | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Napoli Fredrik II (ukjent–1896) Liceo classico statale Antonio Genovesi | ||
| Parti | Partito Liberale Italiano | ||
| Nasjonalitet | Italia (1946–1959) Kongedømmet Italia (1877–1946) | ||
| Gravlagt | Cimitero di Poggioreale | ||
| Medlem av | Consulta nazionale del Regno d'Italia[6] | ||
| Utmerkelser | Storkors med kjede av Republikken Italias fortjenstorden (1956)[7] Storkors av forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden Chief of the Military Order of Italy President of order of the Star of Italian Solidarity | ||
| 1. president i Italia | |||
| 1. januar 1948 - 12. mai 1948 | |||
| Etterfølger | Luigi Einaudi | ||
| Signatur | |||
 | |||
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Han var sønn av Angelo De Nicola og Concetta Capranica. Etter videregående skolegang ved liceo classico Antonio Genovesi, utdannet han seg til jurist fra Universitetet i Napoli, der han gikk ut i 1896. Han arbeidet som advokat innen strafferetten, som rettsreporter og redaktør for Don Marzio[10] og engasjerte seg i lokalpolitikken i Napoli.
Politiker rediger
De Nicola tilhørte Partito Liberale Italiano. I 1909 tok han første gang sete i Deputertkammeret. Han vant gjenvalg og var aktiv i rikspolitikken inntil fascistpartiets maktovertagelse. I denne tiden fikk han også statssekretærposter, først i kolonidepartementet fra 1913 til 1919 og deretter i finansdepartementet i første halvdel av 1919.
I 1921 ble han president i Deputertkammeret, et verv han hadde til desember 1923. I august 1921 fikk han til en avtale mellom fascistene og sosialistene i et forsøk på å gjøre slutt på den politiske volden i landet. I 1924 stilte han til valg på den nasjonale listen dominert av Partito Nazionale Fascista, men distanserte seg senere fra fascistene og trakk seg ut av det politikken. Han ble i 1929 utnevnt til senator, men tok aldri sete. I stedet konsentrerte han seg om arbeidet som advokat.
Mot slutten av andre verdenskrig ble De Nicola igjen engasjert politisk. I 1944 var han blant politikerne som fikk i stand overføring av regentmakten til kronprins Umberto, sønn av kong Victor Emmanuel. Etter krigens slutt ble landets statsform endret etter en folkeavstemning og monarkiet avskaffet.
President rediger
De Nicola ble i juni 1946 valgt til provisorisk statsoverhode, deretter var han fra 1. januar 1947 til 11. mai 1948 landets president i henhold til overgangsbestemmelser i grunnloven.
Etter perioden som president var De Nicola fra 1948 livstidssenator. Senatsperioden ble avbrutt av at De Nicola fra 1955 til 1957 var dommer i grunnlovsdomstolen, det siste drøye året som justitiarius.
Referanser rediger
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, oppført som Enrico de Nicola, Munzinger IBA 00000000284, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 17019[Hentet fra Wikidata]
- ^ OPAC SBN, oppført som De Nicola, Enrico, SBN-identifikator RAVV054165, besøkt 21. januar 2023[Hentet fra Wikidata]
- ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 14570[Hentet fra Wikidata]
- ^ storia.camera.it, Chamber of Deputies of Italy storia ID enrico-de-nicola, besøkt 11. april 2022[Hentet fra Wikidata]
- ^ Italias presidentembete, «Dettaglio decorato», verkets språk italiensk, besøkt 13. november 2013[Hentet fra Wikidata]
- ^ The President Enrico De Nicola Arkivert 22. mars 2005 hos Wayback Machine., Italias deputertkammer.
- ^ DE NICOLA Enrico Arkivert 10. februar 2013 hos Wayback Machine., Italias senat.
- ^ Camera dei deputati. Portale Storico: Presidenti. Enrico de Nicola
Litteratur rediger
- Andrea Jelardi: Enrico De Nicola. Il presidente galantuomo, Kairòs [1], Napoli (2009).