Wikipedia

Engelbert Humperdinck (sanger)

britisk sanger
Denne artikkelen omhandler sangeren. For komponisten, se Engelbert Humperdinck.

Engelbert Humperdinck (født Arnold George Dorsey 2. mai 1936 i Madras i Britisk India)[5] er en britisk popsanger, best kjent for sine store hitlåter «Release Me» og «The Last Waltz», samt «After the Lovin'» og «A Man Without Love».

Engelbert Humperdinck
FødtArnold George Dorsey
2. mai 1936[1][2][3]Rediger på Wikidata (87 år)
Chennai
BeskjeftigelseSanger Rediger på Wikidata
EktefellePatricia Healey (1964–2021)[4]
NasjonalitetStorbritannia
UtmerkelserStjerne på Hollywood Walk of Fame
Musikalsk karriere
PseudonymEngelbert Humperdinck, Gerry Dorsey
SjangerEasy listening
InstrumentPiano, vokal, saksofon
StemmetypeTenor
Aktive år1956–
PlateselskapDecca Records, Epic Records
Nettstedhttp://www.engelbert.com, http://www.engelbert.com/
IMDbIMDb
Engelbert Humperdinck på Commons
Engelbert Humperdinck på scenen i Las Vegas i 2008

Humperdinck tok sitt artistnavn etter den tyske operakomponisten Engelbert Humperdinck.

Dorsey har solgt rundt 150 millioner plater etter sitt store gjennombrudd i 1967, og har etablert seg som en av verdens fremste liveartister gjennom en rekke utsolgte turneer. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.[trenger referanse]

Engelbert Humperdinck gir stadig konserter, og representerte i 2012 Storbritannia i Baku under Eurovision Song Contest, med låta «Love Will Set You Free».

Barndom og oppvekst rediger

Som Arnold Dorsey, var Humperdinck en av ti søsken født i Madras, India, av offiser Mervyn Dorsey i den britiske hæren og hans kone Olive. Humperdinck er britisk-indisk, hans mor er av indisk herkomst.[6] Familien flyttet til Leicester i England da han var omkring ti år. Han viste snart interesse for musikk og begynte å lære seg å spille saksofon. I løpet av 1950-tallet begynte han å spille saksofon i nattklubber, men han begynte trolig ikke å synge før han var sytten år, da vennene hans lurte ham til å delta i en pub konkurranse. Han fikk kallenavnet «Gerry Dorsey» etter at han imiterte Jerry Lewis, og det kallenavnet brukte han nesten et tiår.[7]

Selv om Humperdincks musikk karriere ble avbrutt av innkalling til tjeneste i den britiske hæren på midten av 50-tallet, så fikk han sin første platekontrakt i 1958 med Decca Records etter at han dimitterte . Hans første singel, «I'll Never Fall in Love Again», ble ingen hitlåt, men Humperdinck fikk prøve seg igjen et tiår senere med et helt annet resultat. Humperdinck fortsatte å jobbe i nattklubbene inntil 1961, da han ble rammet av tuberkulose. Etter at Humerdinck gjenvant helsen så returnerte han til nattklubbene, men med liten suksess.

Tidlig karriere rediger

I 1965, slo Humperdinck seg sammen med sin tidligere rom kamerat, Gordon Mills, som hadde blitt artistformidler og var manager for Tom Jones.[7] Siden Humperdinck hadde slitt i mange år for å bli suksessfull, så foreslo Mills at han skiftet navn til det slående Engelbert Humperdinck, lånt fra den tyske opera komponisten Engelbert Humperdinck som blant annet var kjent for operaen Hans og Grete. Mills ordnet også en ny kontrakt med Decca Records.

Første suksess rediger

Humperdinck nøt den første virkelige suksessen i Beligia, juli 1966, da han sammen med fire andre representerte England i den årlige Knokke-sangkonkurransen.[8] I oktober var han på scenen i Mechelen. Humperdinck gjorde det også bra på Belgiske hitlister med «Dommage, Dommage» som førte til at hans første musikkvideo ble filmet, med Humperdinck i Zeebrugge havn.[9]

På midten av 60-tallet besøkte Humperdinck Bert Kaempfert i hans residens i Spania og ble tilbudt tre sangarrangementer – «Spanish Eyes», «Strangers in the Night» and «Wonderland by Night». Vel tilbake i London spilte han inn alle tre sangene. Da han så at «Strangers in the Night» hadde potensial, så spurte han sin manager Gordon Mills om den kunne bli sluppet som singel. Men dette ble avslått fordi sangen hadde allerede blitt forespurt av Frank Sinatra.[10]

Gjennombrudd rediger

I begynnelsen av 1967 så kom endelig gjennombruddet da Humperdincks versjon av «Release Me», i beste smørsangerstil med full koring på det tredje refrenget, kom på topp ti på begge sider av Atlanterhavet og nådde toppen i Storbritannia, med The Beatles' legendariske «Strawberry Fields Forever/Penny Lane» på andreplass. En ny revolusjonerende video viste Engelbert Humperdinck bundet med lasso. «Release Me» tilbragte 56 uker på UK Top 50s singel liste.[11] På høyden av dens popularitet, solgte «Release Me» bortimot 85 000 eksemplarer daglig, og i mange år var dette den best kjente av hans sanger.

Humperdincks smørsanger-stil og hans pene ytre, en kontrast til Tom Jones' energiske og sexy stil, ga Humperdinck en stor tilhengerskare, særlig blant kvinner. Humperdincks største kvinnelige fans, som også inkluderte den unge Prinsesse Anne, kalte seg selv «Humperdinckers».[12] «Release Me» ble etterfulgt av ytterligere to hit ballader, «There Goes My Everything» og «The Last Waltz», som ga ham et rykte som smørsanger, en beskrivelse som han var uenig i: "Ingen liker å bli kalt smørsanger, når man ikke er det." sa Humperdinck til The Hollywood Reporter skribent Rick Sherwood, "Ingen smørsanger har den spennvidden som jeg har. Jeg kan treffe noter som ikke engang banken kan innløse. Jeg er en samtids popsanger, en elegant utøver."

På slutten av 60-tallet hadde Humperdincks sang repertoar blitt utvidet til å omfatte «Am I That Easy to Forget», «A Man Without Love», «Les Bicyclettes de Belsize», «The Way It Used To Be», «I'm A Better Man», og «Winter World of Love». I 1968 nådde singelen «A Man Without Love» andreplass på UK Singles Chart og albumet ved samme navn nådde tredjeplass.[13] På den tiden spilte han også inn, en rekke suksessfulle album som skapte fundamentet for hans berømmelse, slik som Release Me, The Last Waltz, A Man Without Love, og Engelbert Humperdinck. Hans eget TV-program, The Engelbert Humperdinck Show,[14] var mindre suksessfullt, og ble avviklet etter bare seks måneder.

Ekteskap rediger

Humperdinck giftet seg med Patricia Healey[5] i 1964. Paret møttes på en nattklubb i Leicester. De har tilsammen fire barn og ni barnebarn. Familien har bodd i Storbritannia og i Sør-California. I 2017, fortalte Humperdinck at Patricia hadde vært plaget av Alzheimers sykdom i 10 år. Hun døde i Los Angeles 5. februar 2021 av Covid-19.

1970-tallet rediger

Ved starten av 1970-tallet var Humperdinck travelt opptatt med opptak, og dette resulterte i en rekke signatursanger fra denne perioden: «We Made It Happen», «Sweetheart», «Another Time, Another Place», og «Too Beautiful To Last».

Men da Humperdincks ballade-aktige stil ble mindre populær, og etter at han hadde blitt noe influert av Broadway; konsentrerte Humperdinck seg om å selge album, live-opptredener, samt utvikle en elegant scenestil som gjorde at han ble et naturlig valg for Las Vegas og lignende arenaer.

I 1976 spilte Humperdinck inn «After the Lovin'», en ballade produsert av Joel Diamond og utgitt av Epic, et datterselskap av CBS. Sangen ble en topp ti hitlåt i USA,[15] og markerte en annen milepæl i Humperdincks karriere, han ble nemlig nominert til en Grammy Award, solgte til gull, og vant prisen for «årets mest spilte Juke Box singel». Albumet ved samme navn nådde topp tjue på de amerikanske salgslistene,[15] og innbrakte Humperdinck en «Double Platinum».[16]

Joel Diamond fortsatte å produsere album for Humperdinck på plateselskapet Epic, og det resulterte i titler som This Moment In Time (1979) som toppet salgslistene for godt voksne i USA,[17] samt to juleplater. De to er fortsatt gode venner i dag.

Det var en bevisst satsing på å fornye sin musikk og sitt image. «Jeg liker ikke å gi folk det de allerede har sett,» sa Humperdinck i 1992[18], «Jeg tar jobbeskrivelsen "underholder" veldig alvorlig!». Videre skal Humperdinck ha sagt at han får sin største inspirasjon fra folk som sier «Jeg ante ikke at du kunne gjøre det der!». Humperdinck har også forsvart sine egne fans (de såkalte Humperdinckers), som i stor grad bidro til at han fortsatte å selge plater selv etter at de sluttet å spille sangene hans på radioen. Humperdinck sier selv «De er veldig lojale mot meg og vil gå veldig langt for å forsvare mitt rykte. De er tennpluggen til min suksess.»[18]

Humperdinck har senere avslørt at han hadde lite eller ingenting å si når det kom til utvelgelsen av låter til hans album, en kjensgjerning som i sin tid ledet til spørsmål om Humperdinck var sin egen herre, eller plateselskapets/managerens marionett (nikkedukke). Men etterhvert som karrieren steg fremover, så fikk Humperdinck mer kreativ frihet, og følgelig et større utvalg av sanger, i tillegg til sine sukkersøte ballader. Men uansett var romantikk fortsatt essensiell i hans musikk og hans fans kalte ham «Kongen av romantikk», så sent som i april 2010.

1980- og 1990-tallet rediger

På 1980-tallet, i en alder av nesten femti år, spilte Humperdinck fortsatt inn plater regelmessig og holdt opptil 200 konserter pr. år, og klarte allikevel å opprettholde familielivet sitt. Humperdinck og hans kone Patricia oppdro fire barn (Bradley, Scott, Jason og Louise) som ettersigende også skal ha blitt involvert i deres fars karriere da familien pendlet mellom hjemmene sine i England og det sørlige California.

I 1988 saksøkte Humperdinck tidsskriftet National Enquirer for injurier. Opphavet til de injurierende påstandene skal ha vært Kathy Jetter, moren til Humperdincks uekte barn, i form av en begjæring til New Yorks Familierett i et forsøk på å øke barnebidraget fra Humperdinck. Men Jetter tapte.[19] Jetter hadde lyktes i farskapssaken som hun anla mot Humperdinck i kjølvannet av at hun fødte datteren Jennifer i 1977.[20]

1989 var et begivenhetsrikt år for Humperdinck. Han ble tildelt en stjerne på Hollywood Walk of Fame og vant en Golden Globe Award som «årets Entertainer». Videre engasjerte Humperdinck seg i veldedige formål som «Leukemi Research Fund», det amerikanske Røde Kors, den amerikanske lungeforeningen og flere aids-hjelpeorganisasjoner. Han skrev også en sang for én gruppe, temasangen for «Reach Out». Humperdincks gamle venn Clifford Elson skal ha sagt: «Han (Humperdinck) er en gentleman, i en business hvor det ikke kryr av gentlemenn.»

I 1989 spilte han også inn albumet Step Into My Life, utgitt som Ich Denk An Dich i Tyskland, hvor samtlige sanger på albumet var skrevet av Dieter Bohlen fra duoen Modern Talking (noen i samarbeid med Barry Mason). Albumet inneholdt «Red Roses For My Lady», «I Wanna Rock You In My Wildest Dreams», samt en versjon av Dieter Bohlen første hit, fra albumet Modern Talking, «You're My Heart, You're My Soul».

I 1996 fikk Humperdinck fremføre The Star-Spangled Banner før starten av 1996 sesongens «Daytona 500» billøp. Videre var Humperdincks sang, «Lesbian Seagull», med i soundtracket (filmmusikken) til filmen Beavis and Butt-head Do America. I filmen blir sangen sunget av en av Beavis and Butt-Heads lærere, Mr. Van Driessen.

Det 21. århundre rediger

 
Humperdinck opptrer i 2008

Humperdinck nådde topp fem på de britiske salgslistene i 2000 med albumet Engelbert At His Very Best. I 2004 gjentok han bedriften etter at han hadde vært med i en tv-reklame for bryggeriet John Smith's Brewery.

Våren 2003 samarbeidet Humperdinck med den Grammy-vinnende artisten og produsenten Art Greenhaw for å spille inn Roots/gospel albumet Always Hear the Harmony: The Gospel Sessions. På albumet medvirket også Light Crust Doughboys, The Jordanaires og Blackwood Brothers Quartet. Det kritikerroste albumet ble nominert for en Grammy for «Beste Country eller Bluegrass gospel album». Humperdinck ble fotografert sammen med flere generasjoner fans på Grammy Awards-utdelingen i Los Angeles 2004, der han var æresgjest.

I august 2005 auksjonerte Humperdinck bort sin Harley-Davidson motorsykkel på eBay for å samle inn penger til luftambulansen i Leicestershire, hvor han tilbragte mesteparten av sin barndom. I september 2007 utga Humperdinck et hyllest-album til britiske komponister, med tittelen The Winding Road.

Den 25. februar 2009 annonserte byrådet i Leicester City at Humperdinck skulle få Leicesters ærespris, sammen med forfatteren Sue Townsend og den tidligere profesjonelle fotballspilleren Alan Birchenall.[21]

19. desember 2009 opptrådte Humperdinck på Carols in the Domain, en populært julekonsert som arrangeres i Sydney i Australia. 17. oktober 2010 fikk Humperdinck opptre i den prestisjetunge konserthallen «Orchestra Hall» i byen Minneapolis, Minnesota i USA. Konserten ble arrangert av impresarioen Lilly Schwartz. I november 2010 holdt han en rekke konserter i Australia, samtidig som han utga sitt nytt studioalbum med tittelen Released.[22]

Humperdinck er ganske populær i India, hvor han i tillegg til å besøke sin mors familie, også har opptrådt en rekke ganger.[23]

Eurovision Song Contest rediger

Den 1. mars 2012, annonserte BBC at Humperdinck skulle representere Storbritannia i finalen i Eurovision Song Contest 2012, som ble arrangert i Baku i Aserbajdsjan, den 26. mai.[24]

Sangen «Love Will Set You Free» ble først offentliggjort den 19. mars, og var skrevet av den Grammy-vinnende produsenten Martin Terefe og Sacha Skarbek.[25]

I en alder av 76 år skulle dette gi Humperdinck rekorden som den eldste sanger som noensinne har opptrådt i Eurovision Song Contest. Men denne rekorden ble snart slått av den russiske deltageren Natalija Pugatsjova fra gruppen Buranovskije Babusjki, som var noen måneder eldre. Dermed fikk Humperdinck bare rekorden som den eldste mannlige sangeren som har deltatt i ESC.[26]

Humperdinck – som var førstemann ut i konkurransen – endte på en skuffende 25.-plass med kun 12 poeng.

Utmerkelser rediger

Humperdinck ble i 2021 utnevnt til medlem (MBE) av Order of the British Empire.[27]

Diskografi rediger

Album (utvalg)

  • 1967: Release Me (#7)
  • 1967: The Last Waltz (#10)
  • 1968: Man Without Love (#12)
  • 1969: Engelbert (#12)
  • 1969: Engelbert Humperdinck (#5)
  • 1970: We Made It Happen (#19)

Hits (i utvalg) Følgende av hans mange innspillinger har toppet hitlistene, enten i England eller i USA:

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ Internet Broadway Database, oppført som Arnold George Dorsey, Internet Broadway Database person-ID 77311, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Social Networks and Archival Context, oppført som Engelbert Humperdinck (singer), SNAC Ark-ID w6w11sbm, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Internet Movie Database, IMDb-ID nm0401887, besøkt 13. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ deadline.com, besøkt 4. mars 2021[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b The Complete Marquis Who's Who (2010)
  6. ^ «Celebrity Profiles, Engelbert Humperdinck». superiorpics.com. [død lenke]
  7. ^ a b Stark, Herbert Alick. Hostages To India: OR The Life Story of the Anglo Indian Race. Third Edition. London: The Simon Wallenberg Press: Vol 2: Anglo Indian Heritage Books
  8. ^ «Knokke – Heist songfestival contestants 1959–1973 – europopmusic». Europopmusic.eu. 
  9. ^ «Engelbert – Dommage Dommage». YouTube. 
  10. ^ Englebert Humperdinck interview on the Chris Evans Breakfast Show, BBC Radio 2, broadcast 11 May 2012
  11. ^ «Release Me». ChartStats. Arkivert fra originalen 14. februar 2009. 
  12. ^ «BBC News - Engelbert Humperdinck: the man behind the name». 2. mars 2012. 
  13. ^ «"Artist: Engelbert Humperdinck, Title: A Man Without Love" at». Chartstats.com. Arkivert fra originalen 22. juli 2012. 
  14. ^ http://www.imdb.com/title/tt0065291/
  15. ^ a b «After the Lovin' – Engelbert Humperdinck». AllMusic. Besøkt 29. oktober 2011. 
  16. ^ «Recording Industry Association of America». RIAA. 
  17. ^ «Engelbert Humperdinck». AllMusic. 2. mai 1976. 
  18. ^ a b Tourbook 1992
  19. ^ "First Off . . .", Los Angeles Times (29. desember 1988)
  20. ^ Jenny Johnstone (12. januar 2007) "DERFOR kalles han HUMP", Mail Online [1]
  21. ^ «City honours three of its finest 'ambassadors'». Leicester City Council. 25. februar 2009. Arkivert fra originalen 11. januar 2014. Besøkt 14. juni 2012. 
  22. ^ «Engelbert Humperdinck». Plwentertainment.com. Arkivert fra originalen 22. august 2011. 
  23. ^ «Always in love». Chennai, India: The Hindu. 24. juli 2005. 
  24. ^ «BBC News - Engelbert Humperdinck is UK Eurovision act for 2012». 1. mars 2012. 
  25. ^ «Engelbert Humperdinck is United Kingdom entrant!». Eurovision.tv. 1. mars 2012. 
  26. ^ Humperdinck fyller 76 år
  27. ^ The London Gazette, supplement 63377, 12. juni 2021, s. B17.

Litteratur rediger

  • Claghorn, Charles Eugene. Biographical Dictionary of American Music, Parker Pub. Co., 1974.
  • Clarke, Donald (Ed.). The Penguin Encyclopedia of Popular Music, Viking, 1989.
  • Larkin, Colin. The Guinness Encyclopedia of Popular Music, Guinness Publishing, 1992.
  • Sadie, Stanley; Hitchcock, H. Wiley (Ed.). The New Grove Dictionary of American Music. Grove's Dictionaries of Music, 1986.
  • Stambler, Irwin. Encyclopedia of Pop, Rock and Soul, St. Martin's Press, 1974.
  • Whitburn, Joel. The Billboard Book of Top 40 Hits, 5th edition, Watson-Guptill Publications, 1992.

Eksterne lenker rediger

Utmerkelser og prestasjoner
Forgjenger :
Blue
med «I Can»


Storbritannia i Eurovision Song Contest
2012 		Etterfølger :
Bonnie Tyler
med «Believe in Me»
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Engelbert_Humperdinck_(sanger)&oldid=24148452»