Enevold de Falsen
Enevold de Falsen (født 17. oktober 1755 i København, død 16. november 1808 i Oslo) var en norsk jurist, forfatter og embedsmann.[3]
| Enevold de Falsen | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 17. okt. 1755[1] København | ||
| Død | 16. nov. 1808[1] (53 år) Christiania | ||
| Beskjeftigelse | Lyriker, jurist, offentlig tjenesteperson, dikterjurist, skuespiller, oversetter, skribent | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Københavns Universitet | ||
| Ektefelle | Henriette Mathiesen (1781–)[2] | ||
| Far | Christian Magnus De Falsen | ||
| Barn | Christian Magnus Falsen Carl Valentin Falsen Jørgen Conrad de Falsen | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Gravlagt | Gamle Aker kirkegård | ||
Han var sønn av Christian Magnus De Falsen (1719–99) og Else Thestrup (1729–99). Faren var protokollsekretær og senere overhoffrettsjustitiarius. Enevold studerte jus ved Københavns Universitet. Enevold giftet seg i 1781 med Anna Henrike Petronelle Mathiesen og ble far til blant andre Christian Magnus Falsen (1782–1830), kontreadmiral Jørgen Conrad Falsen (1785–1849) og Carl Valentin Falsen (1787–1852).
Allerede som 10-åring studerte han jus ved Københavns Universitet, ferdig cand.jur. seks år efter, hvorpå han fikk seg jobb i kanselliet. I 1777 flyttet han til Christiania som assessor (dommer) i Overhoffretten og ble justitiarius året efter. Etter å ha rotet med Helene Carlsen Barclay (1762–1826), kona til Ole Christopher Wessel og forårsaket skilsmisse der, ble Enevold, nærmest som straff, sendt til Nordland som lagmann 23. januar 1789. I 1791 dro han tilbake til København for å bli assessor (dommer) i Højesterett. Den 12. november 1802 vendte han tilbake til Norge igjen, nå som justitiarius i Akershus Stiftsoverrett.
I 1780-årene forsvarte han bondeføreren Kristian Lofthus i rettssaken etter Lofthusreisingen (et opprør). Falsen var motstander av dødsstraff, som han mente kun burde brukes mot majestetsforbrytere og opprørere, og ikke mot vanlige mordere. Denne mening ga han uttrykk for blant annet under straffesaken mot giftmordersken Marit Sivertsdatter fra Strinda.
Han ble valgt til medlem av regjeringskommisjonen av 24. august 1807 sammen med prins Christian August og grev Gebhard Moltke.
Falsen ble da redaktør for det offisielle norske tidsskriftet Budstikken, der han agiterte sterkt for patriotismen og appellerte til motstand i krigen med Sverige. Han var en habil forfatter og ble i samtiden vel så kjent for sine litterære produkter som for sin jus.
Enevold de Falsen antas å ha vært manisk-depressiv. Den 16. november 1808 druknet han seg i Oslofjorden og ble gravlagt på Gamle Aker kirkegård i Oslo sentrum. Hver 17. mai nedlegger menigheten krans foran bautaen som er reist i et hjørne av kirkegården, foran Gamle Aker kirkes hovedinngang.
Viktigste verker rediger
- Salvini og Adelsson (1776) – tragedie i 5 akter
- De snurrige Fættere (1778) – komedie i 2 akter
- Arven i Marsilles (1778) – drama i 1 akt
- Hvad vil Folk sige? – komedie i 5 akter
- Kunstdommeren – komedie i 5 akter
- Idda – 5 akts drama
- Frierne og Kjæresten – komedie i 3 akter
- Festen i Valhall (1796) – prolog til kong Christian VII
- Et Par ord om det Norske Akademi (1793)
- Dragedukken (1797) – syngespill
- Til Vaaben! (1801) – kampsang
Referanser rediger
- ^ a b Norsk biografisk leksikon, oppført som el. Enevold De Falsen, Norsk biografisk leksikon ID Envold_De_Falsen, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no[Hentet fra Wikidata]
- ^ Enevold De Falsen i Store Norske Leksikon.
- Enevold de Falsen i Scenewebarkivet