Energikrise er enhver større mangelsituasjon i leveringen av energi til et land. Dette kan ta form av, at energi ikke kan anvendes, eller at voldsomme prisstigninger gjør, at energi ikke kan fremskaffes til alle formål. Energikriser har som oftest store følgevirkninger for den øvrige økonomi; resesjoner i en eller annen form oppstår jevnlig i kjølvannet på energikriser. Når energiprisen stiger, medfører det oftest, at produksjonsomkostningene i andre erverv stiger. Ved en kullkrise ville man f. eks. tydeligst merke, at omkostningene til elektrisitet og oppvarming er stigende, men tidligere ville man også merke en stigning i prisen på togtransport. Ved en oljekrise vil man primært merke, at bensinprisene stiger, men også produkter av plast og landbruksvarer vil stige i pris. Ved en gasskrise vil den tydeligste konsekvens også være prisstigninger på elektrisitet og oppvarmning, men alle produkter fra energiintensive erverv vil også være stigende i pris.

Tidligere var det mest alminnelige, at et enkelt land kunne oppleve en energikrise. Som et eksempel kan nevnes streikene i Storbritannia i 1921 og 1926, der begge medførte produksjonsfall på mer enn 25% i Storbritannia. Kullstrejkene i Storbritannia i 1972 og 1974 hadde også vesentlige konsekvenser for Storbritannia, men problemet var ikke så stort som i de to første streiker, da Polen eksporterte ytterligere kull til Storbritannia, der derfor ikke opplevede en egentlig energikrise. I 19841985 var en sterkt økt kullimport fra blant annet Polen likeledes medvirkende til, at streiken ikke lykkedes. Verdenshandelen har dermed vært medvirkende til, at lokale energikriser i nyere tid er sjeldne.