Emanuel de Witte
Emanuel de Witte (født 1617 i Alkmaar, død 1692 i Amsterdam[6]) var en nederlandsk perspektiv-og arkitekturmaler i den nederlandske gullalderen som spesialiserte seg på kirkeinteriør. Han var opptatt av atmosfæren i interiørene og mindre av arkitektonisk nøyaktighet. Han produserte også noen få sjangermalerier.
| Emanuel de Witte | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 1617[1][2][3][4] Alkmaar | ||
| Død | 1692[1][2][3][4] Amsterdam | ||
| Beskjeftigelse | Kunstmaler | ||
| Nasjonalitet | De forente Nederlandene[5] | ||
| Medlem av | Alkmaar Guild of Saint Luke | ||
De Witte startet opprinnelig med å male portretter samt mytologiske og religiøse scener. Etter at han flyttet til Amsterdam i 1651, spesialiserte han seg på kirkeinteriør og han malte den gamle kirken i Amsterdam fra nesten hver eneste krik og krok. De Witte hadde utmerket sans for komposisjon og bruk av lys. Ofte kombinerte han enkelte aspekter fra forskjellige kirker for å skildre interiøret i en idealkirke, fylte dem med kirkegjengere og noen ganger med en hund.
Han var medlem av Alkmaargildet fra 1636 og Delftgildet fra 1642.[7]
De Witte flyttet til Delft i 1642 hvor han studerte under Evert van Aelst og her oppholdt han seg til 1649. Han slo seg senere ned i Amsterdam, hvor hans første ektefelle, Geerje Arents, døde i 1655. Han giftet seg deretter med 23 år gamle Lysbeth van der Plas, som kom til å få dårlig innflytelse på De Wittes halvvoksne datter fra første ekteskap. I desember 1659 ble begge arrestert for tyveri.[8] Lysbeth var på dette tidspunkt gravid, men måtte allikevel forlate byen i 6 år. Hun bodde utenfor byportene hvor hun døde i 1663.
Etter at ektefellen og datteren var blitt arrestert så De Witte seg tvunget til å inngå en avtale med kunsthandler Joris de Wijs av økonomiske grunner. Kunstneren ga alt sitt arbeid i bytte for kost, losji og 800 gylden årlig. De Witte brøt kontrakten, ble saksøkt av kunsthandleren og tvunget til ytterligere innrømmelser som resultat.
Flere kunstmeséner og beskyttere støttet De Witte økonomisk, men disse trakk seg etter hvert ut. De Witte hadde en tendens til å skrike etter kundene og folk som så han på jobb i kirkene. Det hele endte ifølge Arnold Houbraken med at han prøvde å henge seg fra en kanalbro etter en krangel med husverten i 1692.[9] Tauet røk og De Witte druknet. Ettersom kanalen frøs til den natten ble han ikke funnet før 11 uker senere.
Referanser rediger
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118634151, besøkt 13. august 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b British Museum person-institution thesaurus, «Emanuel de Witte», British Museum-ID 51452[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b datos.bne.es, oppført som Emanuel Witte, BNE-identifikator XX1719361, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ det svenske Nasjonalmuséets kunstnerliste, utgitt 12. februar 2016[Hentet fra Wikidata]
- ^ Nordisk familjebok
- ^ Emanuel de Witt
- ^ Van Eeghen, P. van (1958) Kinderbescherming 300 en 200 jaar geleden. Maandblad Amstelodamum, december 1958, s. 221-3; Van Eeghen, I.H. van (1976) De familiestukken van Metsu van 1657 en van De Witte van 1678 met vier levensgeschiedenissen. Jaarboek Amstelodamum, s. 88-89.
- ^ De Grote Schouwburg (1995) Schildersbiografieën van Arnold Houbraken. Samenstelling Jan Konst en Manfred Sellink
Eksterne lenker rediger
- (en) Emanuel de Witte – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Emanuel de Witte – galleri av bilder, video eller lyd på Commons