Wikipedia

Elykatedralen

Elykatedralen (engelsk navn The Cathedral Church of the Holy and Undivided Trinity of Ely) er bispesetet i bispedømmet Ely i Cambridgeshire i England. Den er lokalt kjent som «the ship of the Fens» på grunn av dens form som tårner opp over det flate landskapet rundt bestående av myrer og sumper. Katedralen er bygd både i normannisk arkitektur og engelsk gotisk stil.

Elykatedralen
OmrådeEly[1]
BispedømmeEly bispedømme
Byggeår1083[2]
Arkitektur
Perioderomansk arkitektur
engelsk gotisk arkitektur
Normannisk arkitektur
Beliggenhet
Kart
Elykatedralen
52°23′55″N 0°15′50″Ø
Elykatedralen

Fra gulvet til den sentrale taket er det 43 meter høyt. Bygningens planform er korsformet med alteret i østenden. Den totale lengden er 163,7 meter.[3] Skipet er på 75 meter, som fortsatt er det lengste i England.[trenger referanse]

Arkitektur rediger

Forhistorien - Det angelsaksiske klosteret rediger

Den første kristne bygningen på stedet ble grunnlagt av Æthelthryth.[trenger referanse] Hun opprettet og styrte et kloster i Ely på 670-tallet.[4] [5]

Klosteret ble regnet for å ha blitt ødelagt i de danske invasjonene på slutten av 800-tallet, sammen med byen rundt. Imidlertid var bosetningen liten, og en kirke ble trolig stående igjen fram til den nye grunnleggelsen på 900-tallet.[6]

Et benediktinerkloster ble påbegynt i 970 av Æthelwold, som var biskop av Winchester.[trenger referanse]

Da normanneren Simeon ble abbed i Ely i 1082, fikk han revet de eksisterende bygningene.[7]

Den romansk normanniske katededralen rediger

 
Gulvplanet.

Klosterkirken ble påbegynt i 1082 eller like etter, under ledelse av den normanniske abbeden Simeon (abbed 1082-1094).[trenger referanse] Byggingen fortsatte under Simeons etterfølger, abbed Richard (1100–1107).[8] Relikvier fra den gamle kloster kirken, ble flyttet over til den nye klosterkirken i 1106.[9]

Katedralen ble bygd av stein fra Barnack i Northamptonshire.[trenger referanse] Dekorasjonene ble gjort med marmor fra Purbeck.[trenger referanse]

I 1109 ble Ely bispesete, og klosterkirken ble en katedral.[10]

Kirken er i dag i stor grad bevart. Den hadde:

  • Et omfattende våpenhus i vest med to tårn. Det nordre tårne er borte.[11]
  • Et skip med to sideskip adskilt med søyler og pilarer.[12]
  • To tverrskip.[13] Det nordvestre sideskipet falt sammen på slutten av 1400-tallet, og det nordvestre hjørnet av sideskipet falt sammen i 1699.[14]
  • Selve koret var avsluttet med en apsis i øst. Sideskipene var forlenget østover og avsluttet med en tverrvegg, men ikke slik at det gikk rundt apsisen. En kan også beskrive det som et kor med to sideskip.[15] Det romanske koret er i hovedsak borte. To søyler står igjen i vest.[16]
  • I kryssingen mellom koret og sideskipene var det et sentralt tårn.[17]

De gotiske delene rediger

 
På innsiden av det åttekantede tårnet, lanternen.

Hovedtverrskipet krysser midtskipet under et sentralt tårn. Det opprinnelige tårnet raste sammen i 1321, og ødela også koret.[18] Det førte til byggingen av oktagonen (åttekant tårn) og til nybygging av koret.[19] Oktagonen «Lanternetårnet» er 23 meter i bredden og 52 meter i høyden.[trenger referanse] Dette sentrale tårnet stiger fra hele bygningens bredde og tårner opp til dens tak, en Mal:Lanterne av tre og danner den eneste gotiske kuppel i kirken.

Det nordvestre tverrskipet kollapset på 1400-tallet og ble aldri oppbygd.[trenger referanse] Det har etterlatt et arr på utsiden av hjørnet hvor det fortsatt kan bli sett. Det sørlige vesttårnet ble bygd mellom 1174 og 1197 i romanske stil.[trenger referanse] Det er 66 meter høyt.

Kirken har et senere tillegg med Galileaportal (1198–1215).[trenger referanse]

Tilknyttet i det nordlige tverrskipet er Mariakapellet (Lady Chapel). Det ble bygd i 1321-1349 i dekorativ stil.[trenger referanse] Det ble planlagt av Alan av Walsingham.[trenger referanse] Det åttekantede tårnet (1322–1328) var også hans plan.[trenger referanse]

Fra tidlig på 1500-tallet er 44 misericordiaer.[trenger referanse]

Senere historie rediger

 
Katedralens midtskip

I 1539, under Henrik VIIIs oppløsningen av Englands klostre, fikk selve katedralen kun mindre skader, men sankt Æthelthryths helligdom ble ødelagt. Katedralen ble snart tatt i bruk igjen i 1541, men mange av statuene i Mariakapellet ble betydelig ødelagt.

Matthew Wren var biskop av Ely på midten av 1600-tallet. Hans nevø, Christopher Wren, var ansvarlig for en enestående gotisk dør, datert fra 1650-tallet, på nordfasaden av katedralen.

Bygningen har gått i gjennom flere betydelige reparasjonsarbeider. På 1700-tallet ble det gjort utbedringer under James Essex. I 1839 under George Peacock, med arkitekten George Gilbert Scott (arkitekten George Basevi døde under et fall ned fra vesttårnet) ble det gjort nye utbedringer, og samtidig ble et målt tretak lagt til navet. Siste restaurering har skjedd i årene 1986 og fram til 2000.

Bygningen er fortsatt i aktiv bruk, og huser også en samling av glassmalerier fra 1200-tallet. Den anses som er av nasjonal betydning. Den innbefatter arbeider fra betydningsfulle samtidskunstnere som Ervin Bossanyi og andre.[trenger referanse]

Musikk rediger

 
Rørene på katedralens orgel.

Elykatedralen har et katedralkor av gutter og menn som har fått internasjonal oppmerksomhet, blant annet for dets tilknytning til The Choirboys, et såkalt boyband bestående av blant annet tidligere korister. To av dets medlemmer, Patrick Aspbury og C. J. Porter-Thaw, er korister ved katedralen.

En tusen år gammel tradisjon har blitt brutt med en ny utvikling. I 2006 ble det dannet et pikekor, Ely Cathedral Girls' Choir, som består av 18 pikekorister. Dette koret debuterte med en CD, Sing reign of fair maid: Music for Christmas and the New Year, under ledelse av Sarah MacDonald.

Katedralsamfunnet har også et frivillig kor for voksne, Octagon Singers, og dessuten et barnekor, Ely Imps.

Referanser rediger

  1. ^ archINFORM, archINFORM project ID 5013, besøkt 31. juli 2018[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ www.historicengland.org.uk[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Tatton-Brown, T. & Crook, J.: The English Cathedral. ISBN 1-84330-120-2
  4. ^ Whitelock, D.: «The Conversion of the Eastern Danelaw», i Saga-Book of the Viking Society 12, London 1941.
  5. ^ Fernie, Eric: The Architecture of Norman England. Oxford University Press, 2000, side 124.
  6. ^ Whitelock, D.: «The Conversion of the Eastern Danelaw», i Saga-Book of the Viking Society 12, London 1941.
  7. ^ Fernie, Eric: The Architecture of Norman England. Oxford University Press, 2000, side 124.
  8. ^ Fernie, Eric: The Architecture of Norman England. Oxford University Press, 2000, side 125.
  9. ^ Fernie, Eric: The Architecture of Norman England. Oxford University Press, 2000, side 125.
  10. ^ Fernie, Eric: The Architecture of Norman England. Oxford University Press, 2000, side 125.
  11. ^ Fernie, Eric: The Architecture of Norman England. Oxford University Press, 2000, side 125.
  12. ^ Fernie, Eric: The Architecture of Norman England. Oxford University Press, 2000, side 125.
  13. ^ Fernie, Eric: The Architecture of Norman England. Oxford University Press, 2000, side 125.
  14. ^ Fernie, Eric: The Architecture of Norman England. Oxford University Press, 2000, side 125.
  15. ^ Fernie, Eric: The Architecture of Norman England. Oxford University Press, 2000, side 125.
  16. ^ Fernie, Eric: The Architecture of Norman England. Oxford University Press, 2000, side 125.
  17. ^ Fernie, Eric: The Architecture of Norman England. Oxford University Press, 2000, side 125.
  18. ^ Fernie, Eric: The Architecture of Norman England. Oxford University Press, 2000, side 125.
  19. ^ Fernie, Eric: The Architecture of Norman England. Oxford University Press, 2000, side 125.

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Elykatedralen&oldid=23297001»