Wikipedia

Eleonore av Castilla

engelsk dronning

Eleonore av Castilla (født 1241 i Burgos i Castilla, død 28. november 1290) var en engelsk dronning og første ektefelle av kong Edvard I av England. Eleonore giftet seg med Edvard, sønn av Henrik III av England, i oktober 1254 i Burgos og ble dronning i 1272 da Edvards far døde. Ekteskapet ble inngått som en del av en politisk avtale for å bekrefte engelsk overherredømme over Gascogne.

Eleonore av Castilla
Dronning av England
Født1241
Burgos, Castilla, Spania
Død28. november 1290
Harby, Nottinghamshire
EktefelleEdvard I
FarFerdinand III av Castilla[1]
MorJoan, Countess of Ponthieu[1]
Søsken
11 oppføringer
Infante Henry of Castile
Phillip av Kastillia
Ferdinand, Count of Aumale
Manuel, Senhor de Villena
Frederick of Castile
Sancho of Castile
Alfonso X
Luigi di Castiglia
Maria de Castilla
Berenguela de Castilla
Ferdinando di Castiglia
BarnEleanor
Joan
Alphonso
Margaret
Elisabeth
Edvard II av England
Nasjonalitetkronregionen Castilien
GravlagtWestminster Abbey
Lincolnkatedralen (heart-burial)
TitlerGrevinne av Ponthieu
FyrstehusPlantagenet
Våpenskjold
Eleonore av Castillas våpenskjold
Eleonore av Castilla på Commons

De skal ha hatt et godt ekteskap og hun fulgte ofte med han på felttog. Hun reiste sammen med ham på det niende korstog og var sammen med ham da han ble såret ved Akko, men den populære fortellingen om at hun reddet hans liv ved suge ut gift har lenge vært diskreditert av historikerne. Hun fødte også deres fjerde sønn den senere Edvard II av England ved Caernarfon i 1284, rett etter erobringen av Wales. Hun fødte femten barn, hvorav seks overlevde barndommen, men bare fire overlevde foreldrene. Da hun døde i nærheten av Lincoln skal hennes ektemann på berømt vis ha beordret et steinkors bli reist ved hvert stoppested langs reisen til London, som ble avsluttet ved Charing Cross. Disse kalles for eleanorkorsene.[2]

Eleonore var bedre utdannet enn de fleste dronninger i middelalderen og utøvde en sterk kulturell innflytelse på nasjonen. Hun var en ivrig beskytter av litteraturen og oppmuntret bruk av veggtepper, gulvtepper og bordservice som i Spania, foruten også nyskapende utforming av hageanlegg. Hun var dessuten en vellykket forretningskvinne som utviklet sin egen formue som grevinne av Ponthieu.

Liv og virke rediger

Første år og bakgrunn rediger

 
Detalj fra manuskriptminiatyr av Eleonore.

Eleonore ble født i Burgos i nordlige Spania i 1241 som datter av Ferdinand III av Castilla og Johanna, grevinne av Ponthieu. Hennes kastiljanske navn Leonor, på fransk som Éléonore (som grevinne av Ponthieu), ble til Alienor eller Alianor i England, og Eleanor på moderne engelsk. Hun var oppkalt etter sin oldemor på farssiden, Leonora av England.

Eleanore var andre av fem barn som Ferdinand og Johanna fikk. Hennes eldre bror Ferdinand ble født i 1239/1240, hennes yngre bror Ludvig i 1242/1243; to sønner ble født etter at Ludvig døde som barn. For seremoniene i 1291 som markerte årsdagen for Eleanores død, ble 49 stearinlysbærere betalt for å gå i den offentlige prosesjonen som minnet hver år av hennes liv. Ettersom skikken var å ha et lys for hvert år i den avdødes liv, vil 49 lys daterte Eleanores liv til året 1241. Ettersom hennes foreldre var fra hverandre i 13 måneder mens kong Ferdinand drev krig i Andalusia og reiste nordover i Spania først i februar 1241, ble Eleanore antagelig født i slutten av dette året.

Hoffene til hennes far og hennes halvbror Alfonso X av Castilla var kjent for deres litterære atmosfære. Begge kongene oppmuntret til at deres barn skulle få en omfattende utdannelse og det er sannsynlig at Eleanore ble utdannet til en standard som var langt høyere enn det som var vanlig, en sannsynlighet som er forsterket av hennes senere litterære aktivitet som dronning.[3] Hun var tilstede ved sin fars dødsleie i Sevilla i 1252.[4] Faren ble i 1671 erklært som helgen av pave Klemens X og som den hellige beskytter av Sevilla.[5]

Mulig brud av Theobald II of Navarra rediger

Eleanores ekteskap i 1254 til den framtidige Edvard I av England var ikke det første ekteskap hennes familie planla for henne. Kongene av Castilla hadde lenge et tynt krav på å være overordnete herrer av kongedømmet Navarra i Pyreneene, og fra 1252 ønsket hennes fars etterkommer, Eleanoras halvbror Alfonso X, at hun skulle gifte seg med Theobald II av Navarra. For å unngå kastiljansk kontroll over Navarra, sørget Margaret av Bourbon, som var mor og regent for Theobald II, for å alliere seg med Jakob I av Aragón isteden, og som en del av denne avtalen var løftet om at Theobald aldri skulle gifte seg med Eleanore.[6][7]

Ekteskap rediger

 
Statuer av Edvard og Eleanore på fasaden av Lincolnkatedralen.

I 1252 hadde Alfonso X gjenoppvekket et annet arvelig krav, denne gangen på hertugdømmet Gascogne, sør for Aquitaine, og som var den siste besittelsen til de engelske kongene i Frankrike. Alfonso X hevdet at Gascogne var en del av medgiften til Leonora av England, datter av kong Henrik II av England og Eleonore av Aquitaine. Med de nære forbindelser mellom Frankrike og Navarra, i særdeleshet ved Blanka av Castilla som mor til kong Ludvig IX av Frankrike, ble denne trusselen tatt alvorlig av den engelske konge.[8] Henrik III av England motsatte seg hans krav ved både militære som diplomatiske virkemidler. Tidlig i 1254 begynte de to kongene forhandlinger. Etter å ha prutet over de finansielle midlene for Eleanore bestemte Henrik III og Alfonso X at hun skulle gifte seg med Henriks sønn Edvard, og at Alfonso skulle overføre sine krav på Gascogne til Edvard. Henrik var så engstelig for dette ekteskapet til å skje at han villig oppga de detaljerte forberedelsene som allerede var igangsatt for å slå Edvard til ridder i England, og ble enig at Alfonso skulle slå Edvard til ridder før bryllupet.[9]

Det unge paret ble gift i klosteret Las Huelgas i Burgos den 1. november 1254. Edvard og Eleanore var tremenninger da Edvards bestefar Johan av England og Eleanores oldemor Leonora av Aquitaine var sønn og datter av kong Henrik II av England og Leonora av England. Som følge av ekteskapet tilbrakte de nært et år i Gascogne hvor Edvard styrte som herre av Aquitaine. I løpet av denne tiden er det mulig at Eleanore, 13 og et halvt år, fødte sitt første barn, en datter som levde kun i kort tid.[10][11] Hun reiste alene til England ved slutten av sommeren 1255, og Edvard fulgte etter henne noen måneder senere.[12]

Den andre baronenes krig rediger

Det er få opptegnelser om Eleanores liv i England før på 1260-tallet da den andre baronenes krig mellom Henrik III og hans baroner delte kongeriket. I løpet av denne tiden støttet Eleanore aktivt Edvards interesser, og bidro til at franske bueskyttere fra hennes mors grevskap Ponthieu kom til England. Hun var i England under hele innbyrdeskrigen, og holdt Windsor Castle for Edvard. Rykter om at hun forsøkte å skaffe leiesoldater fra Castilla for Edvard førte til at adelens leder, Simon de Montfort, 6. jarl av Leicester, beordret at hun ble fjernet fra festningen i juni 1264 etter at den rojalistiske hæren var blitt beseiret i slaget ved Lewes den 14. mai 1264.[13]

Edvard ble tatt til fange som følge av slaget, og holdt som fange. Eleanore ble samtidig gitt husarrest i Westminster Palace. Imidlertid greide Edvard å rømme fra fangenskapet, og ved Montforts påfølgende nederlag og død i slaget ved Evesham i august 1265, hvor Edvard ledet de rojalistiske styrkene, var innbyrdeskrigen over.[14] Edvard tok deretter en ledende rolle i å reformere regjeringen, og Eleanore sto framtredende ved hans side. Hennes posisjon ble sterkt forbedret da hun etter flere døtre som levde i kort tid, endelig født en sønn, John, den 13. juli 1266, og deretter enda en sønn våren 1268, Henry, før hun i juni 1269 fødte en frisk datter, Eleanore, den senere grevinne av Bar.[15]

Korstog rediger

 
Den fiktive fortellingen at Eeanore reddet livet til Edvard ved suge giften ut av hans sår. Illustrasjon fra 1868.

Ved 1270 var kongeriket pasifisert og Edvard og Eleanore forlot England for å delta med hans onkel Ludvig IX av Frankrike på det åttende korstog. Korsfarerne gikk i land i Kartago i dagens Tunisia den 17. juli 1270. Det brøt ut sykdom i leiren og mange døde av dysenteri, blant dem Ludvig IX selv den 25. august.[16] Edvard og Eleanore tilbrakte deretter vinteren på Sicilia før de på nyåret fortsatte mot Det hellige land og nådde fram til kystbyen Akko i dagens Israel i mai 1271. Her født Eleanore en datter, kjent som Joan av Akko etter fødestedet (for å skille henne fra en tidligere datter også døpt Joan, men som døde som barn).[15]

Situasjonen var kritisk. Jerusalem hadde falt i 1244, og Akko var nå sentrum for en kristen stat.[17] Selv muslimene var militært overlegne, ble mamelukksultatanen Baibars bekymret nok over Edvards tilstedeværelse til han forsøkte å få arvingen til den engelske tronen myrdet i juni 1272. Han ble såret i armen av en dolk, og selv om han drepte snikmorderen, ble det fryktet at dolken var forgiftet. Såret ble alvorlig betent, og han ble sengeliggende i flere måneder. En lege reddet livet hans ved å skjære bort det døde kjøttet etter at Eleanore ble ført bort fra hans seng, «gråtende og jamrende», av John de Vescy.[18][19] Anekdoten om at Eleanore reddet Edvards liv ved å suge giften ut av såret hans er en senere fabrikasjon.[20]

De forlot Palestina i september 1272 og da de kom fram til Sicilia i desember fikk høre at Henrik III hadde dødd i november. Underveis måtte de stoppe i Gascogne hvor Eleanore fødte deres neste barn, Alfonso, oppkalt etter Eleanores halvbror Alfonso X.[15] Deretter reiste de videre til England og ble kronet som konge og dronning den 19. august 1274. De var den første konge og dronning som ble kronet i samme seremoni siden den normanniske erobringen i 1066.[21]

Dronning av England rediger

Varmt ekteskap rediger

 
Statue av Eleanore.

Arrangerte ekteskap mellom kongelige i middelalderen var ikke alltid vellykket forening, men alle tilgjengelige bevis indikerer at Eleanore og Edvard var meget hengivne for hverandre. Edvard er blant få konger i middelalderen som det er ikke er kjent for å ha hatt utenomekteskapelige affærer eller blitt far til illegitime barn. Hans forgjenger Henrik I av England skal ha blitt far til kanskje 20 illegitime barn, og bare en legitim sønn.[22] Det ble sagt at hennes hengivenhet for ham brakte fram hans beste kvaliteter.[23] Paret var sjelden fra hverandre. Hun fulgte ham på hans militære kampanjer i Wales, og berømt fødte deres sønn Edvard II, den første prins av Wales, den 25. april 1284 i Caernarfon Castle, enten i et midlertidig residens reist for henne på byggeplassen, eller i det delvis reiste Eagle Tower. Nedtegnelser fra deres husholdning bevitner en varm, selv humoristisk forhold. Hver påskemorgen lot Edvard dronningens terner fange ham i sengen og han måtte betale dem en symbolsk løsesum slik at han kunne gå til hennes soverom den første dagen etter faste.[23] Denne skikken var så kjær for ham at i 1291, på den første påskemorgen etter hennes død, ga han hennes terner de penger han ville ha gitt om hun fortsatt hadde levd. Grunnet arbeidspress og at han generelt mislikte seremonier ville Edvard i 1290 ikke være tilstede i bryllupet til Earl Marshal Roger Bigod, 5. jarl av Norfolk. Eleanore sørget for skaffe ham musikere som kunne spille for ham mens han satt alene under bryllupsseremonien.[24] Et annet vitnemål for deres gode forhold er under deres 36 år med ekteskap født Eleanore ham rundt 16 barn, skjønt kun seks av dem overlevde barndommen.[23]

Eiendom og utnyttelse rediger

 
Våpenskjoldet til Eleanore som dronning av England.

Eleanores omdømme i samtiden var hovedsakelig preget av henne som en dyktig forretningskvinne. Det er bevart i et samtidig dikt av Walter av Guisborough: «Le Roy cuvayte nos deneres/Et la Rayne nos beaus maners» («Kongen begjærer vårt gull/Dronningen våre kjære gods»)[10][25] og den eneste andre kronikøren som kommenterer henne er et tilsvarende ekko: «a Spaniard, by birth, who acquired many fine manors» («en spanjol av fødsel, som tilegnet seg mange fine gods»).[26]

Eleonore var ikke særlig godt likt i sin egen levetid (i motsetningen til den roserøde framstillingen av henne senere); hun ble oppfattet som grådig og villig til å bruke kvasi-lovlige metoder de eiendommer hun traktet etter.[10] Hennes anskaffelser av land og eiendommer var en uvanlig grad av økonomisk aktivitet for enhver adelskvinne i middelalderen, selv for en dronning. Etter at hun hadde tapt inntektene fra sine eiendommer i nordlige Frankrike, var hun ivrig etter å skaffe seg nye. Mellom 1278 og 1281 skaffet hun seg eiendommer ved å overta så mange jødiske gjeldsbrev hun kunne, og deretter overta eiendommene som sto som sikkerhet for gjelden til reduserte priser. Erkebiskopen i Canterbury, John Peckham, kritiserte henne for dette. Hennes aktivitet i eiendomsmarkedet og hennes tilknytning til upopulære jødiske pengeutlånere førte til rykter og oppstyr, og ble kommentert av samtidens kronikører. Eleonore måtte ha tatt dette til seg da etter 1281 tenderte hennes transaksjoner til å være ordinære anskaffelser. Ved år 1290 brakte hennes eiendommer henne rundt 2500 i årlige inntekter.[27] Eleonore profitterte stort på sin kontakt med det jødiske samfunnet, og mens hennes mor var åpenbart antisemittisk, er det ikke åpenbart hva Eleanores personlige mening om dem var.[28]

«I England var jødene i indirekte forstand kongens skatteoppkrevere og ble systematisk utsugd av kongen i pengenød.»[29] Jødene fikk sine inntektsmuligheter jevnlig innskrenket samtidig som de ble stadigere hardere skattet og fikk eiendommer og penger konfiskert.[30] I 1290 sendte Edvard ut et edikt som forviste alle jøder fra England og det gikk 366 år, først i 1656, hvor forbudet mot jøder ble opphevet. Edvard hadde allerede gjorde det samme i Gascogne i 1287. Edvard var i dyp gjeld selv i 1289, og ved å konfiskere alle jødiske eiendommer og all gjeld til jødene ble overført til kongens navn, fikk kongen en ren økonomisk gevinst.[31]

Kulturell innflytelse rediger

Eleanore hadde ingen større politisk rolle eller innflytelse på Edvards politikk. Hun var etter alt å dømme meget intelligent og kulturell. Hun støttet aktivt litteraturen og administrerte det eneste kongelige scriptorium som er kjent for denne tiden i nordlige Europa, hvor skrivere og minst en profesjonell illuminator kopierte og framstilte bøker for henne.[32] Selv om få eller ingen av hennes verker har overlevd, viser omtale at en del av de verker som ble framstilt var verdslige romanser og helgenbiografier, foruten også Vegetius’ klassisk militære håndbok De Re Militarii som en gave for Edvard.[33] Antallet og mangfoldet av de nye bøker som ble framstilt for henne viser at hennes kulturelle smak var bred og forfinet. På 1260-tallet bestilte hun en framstilling av Douce Apocalypse og etter at hun etterfulgte sin mor som grevinne av Ponthieu i 1279, ble en romanse skrevet for henne om livet til en antatt greve av Ponthieu fra 800-tallet. Hun bestilte også en arthuriansk romanse med et tema fra Northumbria, muligens for bryllupet til northumbrianske lord John de Vescy. Det er mulig at hun også bestilte Alphonso Psalter som nå er oppbevart i British Library, og som muligens hadde hennes sønn Alphonso som mottaker.[34] Det er også bevis som antyder at hun utvekslet manuskripter med sin bror Alfonso X.

I den hjemmelige sfære gjorde hun bruken av store vegg- og gulvtepper populære. Spansk teppeveving var ledende i Europa på denne tiden. Det ble bemerket som en spansk ekstravaganse ved hennes ankomst til London,[35] men på tiden av hennes død var bruken av slike kostbare tepper blitt vanlige hos adelen og de rikeste magnatene. Hun fremmet også bruken av finere bestikk, elegant dekorerte kniver og selv gafler, skjønt det er usikkert om sistnevnte var for å spise med eller kun en del av servise for å servere maten. Hun hadde også betydelig innflytelse på utformingen av hage- og parkanlegg på de kongelige eiendommene, inkludert bruk av vannanlegg, som var et vanlig trekk ved kastiljanske hageutforming. Betydelige utbedringer ble gjort på Leeds Castle under hennes tid, og den maleriske Gloriette ble utviklet for henne og er formet som et tårn for å se på parkanlegget, skjønt dagens park har lite igjen av middelalderens anlegg.[36][37][38]

Dronningen var en hengiven beskytter av dominikanerordenen, grunnla flere klostre i anlegg og støttet deres arbeid ved universitetene i Oxford og Cambridge. Hennes fromhet var mer av intellektuell art enn religiøs, og overlot til sine prester å fordele almisser, men hennes hun ga betydelig til veldedighet.

Hun støttet mange slektninger, men da utlendinger var upopulære i England og det ble rettet kritikk mot å vise dem sjenerøsitet, måtte Eleanore være forsiktig. Framfor å gifte sine mannlige slektninger med kvinnelige arvinger i England, som ville plassere engelsk rikdom i utenlandske hender, sørget hun for at kvinnelige slektninger ble gift med engelske adelige. Edvard støttet henne i dette da det ga muligheten for å opprette gode forbindelser i andre riker. Ekteskapet til hennes slektning Marguerite som ble gift med Richard Óg de Burgh, var en av de mektigste adelsmennene i Irland og ble en forbundsfelle av Edvard. Det ga Edvard en forbindelse ikke bare til Irland, men også Skottland da Marguerites kusine Marie de Coucy ble gift med Aleksander II av Skottland og ble mor til Edvards svoger Aleksander III. Et av Eleanores tidligste ekteskapsprosjekt var å knytte en av sin slektninger i Châtellerault med et medlem av adelsfamilien Lusignan, noe som ikke bare styrken kongens bånd til denne familien, men som også opprettet en ny tilknytning mellom den engelske kongen og en mektig familie i Poitou som lå strategisk nord for Gascogne.[27]

Død rediger

 
Eleanorkorset i Northampton.

Eleanore var en rik kvinne det meste av hennes liv. At hun overlevde minst 16 graviteter antyder at hun ikke var skrøpelig. Kort tid etter å ha født sitt siste barn viser regnskap fra Edvards husholdning og hennes egen det ble jevnlig betalt for dronningens medisiner. Hvilke er ikke spesifisert. Senere i 1287 var hun Gascogne med Edvard. Et brev til England fra et medlem i det kongelige følget nevner at dronningen har «double quartan fever». Febermønsteret har antydet at hun hadde en form for malaria. Sykdommen er ikke dødelig i seg selv, men fører til at den syke blir svak og dermed sårbar for infeksjoner som kan føre til komplikasjoner som er dødelige. Blant komplikasjoner er at lever og milten ble forstørret, skjørhet oppstår og pasienten er meget utsatt for skader som kan føre til død fra indre blødninger. Det er også mulig at hun hadde arvet den kastiljanske kongefamiliens teoretiske tendens til hjerteproblemer. Tuberkulose i lungene er også en mulighet.[39]

Fra hun reiste tilbake fra Gascogne er det tegn på at hun forsto at hun ikke ville leve lenge. Det ble gjort opplegg for å få giftet hennes to døtre, Margaret og Joanna, og forhandlinger for å få giftet hennes unge sønn Edvard med den norske prinsessen Margrete, da hun var den eneste gjenværende arvingen til den skotske tronen, ble påskyndet. I løpet av sommeren 1290 ble en reise nordover gjennom Eleanores eiendommer påbegynt, men den gikk i langsommere hastighet enn vanlig, og høsten parlamentssamling ble holdt i Clipstone nordvest i Nottinghamshire framfor i London.[40][41] Eleanores barn ble tilkalt for å besøke henne i Clipstone til tross for advarsler om at reise ikke var bra for deres helse. Den 28. september ble dronningens lege Leopardus tilkalt, og den 28. oktober ble «sirup og andre medisiner for hennes bruk» bestilt fra Lincoln.[39] Etter at parlamentet ble avsluttet, og den 13. november var dronningens helse svært dårlig, og Eleanore og Edvard begynte på reisen som utgjorde den korte avstanden fra Clipstone til Lincoln, men klarte kun mindre enn 8 km om dagen.

Hennes siste stopp var i landsbyen Harby i Nottinghamshire, mindre enn 11 km fra Lincoln.[39] Reisen ble oppgitt og dronningen ble lagt inn i huset til Richard de Weston, jordverker etter dette huset kan fortsatt bli sett i nærheten av Harbys sognekirke.[39] Etter å ha mottatt de siste riter døde hun her om kvelden den 28. november 1290, 49 år gammel og etter 36 års ekteskap. Edvard satt ved hennes seng for å høre hennes siste ønsker. Den lokale prest William de Kelm, Oliver Sutton, biskopen av Lincoln, var også ved hennes dødsleie. I tre dager etter sto regjeringen av landet på pause og ingen skriv ble signert eller forseglet.[42]

Gravprosesjon og begravelse rediger

 
Graven for hennes innvoller i Lincolnkatedralen.

Eleanores balsamerte legeme ble fraktet fra Lincoln til Westminster Abbey, fulgt det meste av veien av kongen selv, og et betydelig følge av sørgere. Edvard ga ordre om at dekorerte steinkors til dronningens minne skulle bli reist på hvert sted hvor følget overnattet mellom Lincoln og Westminster. Basert på kors i Frankrike som markerte kong Ludvig IXs gravprosesjon fremmet disse kunstnerisk betydningsfulle korsene både hans kongedømme som vitnemål på hans sorg over dronningens død. Tolv såkalte eleanorkors ble reist på følgende steder: Lincoln, Grantham, Stamford, Geddington, Northampton, Stony Stratford, Woburn, Dunstable, St. Albans, Waltham (nå Waltham Cross), Westcheap, Charing (nå Charing Cross). Kun tre gjenstår, og ingen i sin helhet: Waltham, Northampton og Geddington. Korset ved Charing Cross i London er en kopi.[43]

Det monumentet som i dag er kjent som Charing Cross i London foran jernbanestasjonen av samme navn, ble bygget i 1865 for å offentliggjøre jernbanehotellet ved stasjonen. Det opprinnelige korset ved Charing, som det opprinnelige navnet var, sto på toppen av Whitehall, på sørsiden av Trafalgar Square, men ble ødelagt i 1647 og senere erstattet av en statue av Karl I av England.[44][45]

På 1200-tallet involverte tidvis balsamering at hjertet og organer ble tatt ut av liket, og at legemet og hjertet ble begrav i en tredelt begravelse: adskilte begravelser for organer, hjerte og legeme. Eleanores organer ble gravlagt i Lincolnkatedralen hvor Edvard plasserte en duplikat av gravkisten til Westminster. Den opprinnelige steinkisten i Lincoln har overlevd, men dens gravskulptur ble ødelagt under urolighetene på 1600-tallet, og ble siden erstattet av en kopi på 1800-tallet. På utsiden av Lincolnkatedralen er det to statuer som ofte er blitt identifisert med Edvard og Eleanore, men disse avbildningene har blitt kraftig restaurert og gitt nye hoder på 1800-tallet. Det er mulig at de opprinnelig ikke hadde til hensikt å framstillet kongeparet.[46][47]

Dronningens hjerte ble gravlagt i dominikanerklosteret ved Blackfriars i London, sammen med det til hennes sønn Alphonso. Redegjørelsene til hennes testamentfullbyrdere viser at monumentet som ble reist her for å minnes gravleggingen av hennes hjerte var rikt dekorert, inkludert veggmalerier og en engleaktig statue i metall som tilsynelatende sto under en utskåret baldakin av stein. Denne ble ødelagt på 1500-tallet under oppløsningen av Englands klostre som ble beordret av Henrik VIII av England.

Eleanores begravelse skjedde den 17. desember 1290 i Westminster Abbey. Hennes legeme ble plassert i en grav i nærheten av høyalteret som opprinnelig hadde inneholdt kisten til Edvard Bekjenneren og senest den til kong Henrik III av England fram til hans levninger ble fjernet og flyttet til hans nye grav i 1290. Eleanores legeme forble i denne graven inntil fullførelsen av hennes egen grav. Hun hadde antagelig beordret utformingen av denne graven før hun døde. Den består av en kiste av marmor med utskårne listeverk og framstillinger (opprinnelig malt) av våpenskjoldene til England, Castilla, og Ponthieu. Kisten er dekket av skulptøren William Torels storstilte gravstatue av forgylt bronse som viste Eleanore i samme positur som på bildet av hennes store segl.[21][48]

Da Edvard giftet seg på nytt, først et tiår etter hennes død, døpte han og hans andre hustru Margrethe av Frankrike deres første datter Eleanore til hennes ære.[23][49]

Arv og ettermæle rediger

Finansiell selvstendighet rediger

 
Minne av dronningen som glassmaleri framstilt av Stephen Lewis i Allehelgenkirken i januar 2008.

Eleanores tid som dronning hadde betydning i engelsk historie for utviklingen av en stabil finansielt system for kongens hustru. De eiendommer som Eleanore samlet seg ble kjernen for de medgifter som ble gitt til senere engelske dronninger fram til ut på 1400-tallet. Hennes involvering i denne prosessen etablerte solid dronningens frihet til å være engasjert i slike transaksjoner. Få senere dronninger drev økonomiske aktiviteter i den grad som Eleanore gjorde, men deres mulighet til å gjøre så hvilte på hva Eleanore hadde banet vei for dem i hennes levetid.

Historisk omdømme rediger

Til tross for den manglende populariteten som Eleonore av Castilla hadde i sin egen tid, har hun i kontrast hatt et hovedsakelig positiv omdømme siden 1600-tallet. Oldtidsgranskeren og antikvaren William Camden var den første som publiserte den romantiske fortellingen at Eleonore reddet Edvards liv i Akko ved suge dødelig gift ut av såret hans. Camden fortsatte med å beskrive konstruksjonen av eleanorkors grunnet Edvards sorg over tapet av sin tapre hustru som så uselvisk hadde risikert sitt eget liv for å redde hans. Camdens diskusjon av steinkorsene reflekterte den religiøse historie på hans tid. Korsene var faktisk ment for å oppfordre reisende til å be for dronningens sjel, men den protestantiske reformasjonen i England hadde offisielt avsluttet praksisen med å be for de dødes sjeler, og av den grunn forklarte Camden Edvards kors som minne av hennes påståtte heroisme ved å berge hans liv ved å risikere sitt eget.[50][51]

Historikere på 1600- og 1700-tallet gjentok og videreformidlet ukritisk Camdens fortelling, og på 1800-tallet benyttet forfatteren Agnes Strickland seg av Camden for å male den mest roserøde framstillingen av Eleanore.[52]

Disse historikerne framstilte Eleanore som en edel, dydig og rettferdig dronning som var elsket av sine undersåtter. Den kanadiske journalisten Thomas Costain i hans idealiserende The Three Edwards (1958) slo fast at det var «en varme og søthet om henne som vant alles hjerter»[10] og den mest idealiserende av alle var Agnes Stricklands viktorianske Queens of England, som delte Englands dronninger i gode og onde monarker. Eleonore havnet i fremste kategori: «Hvilket hjerte ... blir ikke varmet av navnet Eleonore av Castilla?»[10] Ingen av disse forfatterne benyttet krøniker eller nedtegnelser fra Eleanores samtid for skaffe seg en mer historisk forståelse av dronningens liv.

Samtidsdokumenter ble mer tilgjengelige på slutten av 1800-tallet, men selv da historikere henviste til dem for å antyde at Eleanore ikke var den perfekte dronning som Strickland lovpriste, var det mange som avviste den korrigerte framstillingen og avviste enhver negativ framstilling av henne. Kun i de siste tiårene, på slutten av 1900-tallet og begynnelsen av 2000-tallet, har historikere studert hennes tidsepoke som dronning i dens egen rett og gitt middelalderens dronninger dens rette oppmerksomhet. Evolusjonen av hennes omdømme er et forskningsemne i seg selv da hvert tidsalder skaper sin egen historie. Om Eleonore av Castilla ikke lenger kan bli forstått som et paradigme på dronningvervets dyder, kan hennes liv og virke nå bli undersøkt som prestasjonene til en intelligent og bestemt kvinne som var i stand til møte utfordringene til et krevende liv.[53]

Barn rediger

  1. Datter, dødfødt i mai 1255 i Bordeaux, Frankrike. Gravlagt i dominikanerklosterets kirke i Bordeaux.
  2. Katherine (ca. 1261 – 5. september 1264) og gravlagt i Westminster Abbey.
  3. Joanna (januar 1265 – før 7. september 1265), gravlagt i Westminster Abbey.
  4. John (13. juli 1266 – 3. august 1271), døde ved Wallingford i Oxfordshire, i varetekten til sin grandonkel, Richard, jarl av Cornwall. Gravlagt i Westminster Abbey.
  5. Henry (før 6. mai 1268 – 16. oktober 1274), gravlagt i Westminster Abbey.
  6. Eleanor, grevinne av Bar (18. juni 1269 – 29. august 1298). Hun var lenge forlovet til Alfonso III av Aragón, som døde i 1291 før ekteskapet kunne bli inngått, og i 1293 giftet hun seg med grev Henry III av Bar, og som hun fikk en sønn og en datter med.
  7. Datter (1271 i Palestina). En del kilder kaller henne for Juliana, men det er ingen samtidige bevis for hennes navn.
  8. Joan (April 1272 – 7. april 1307). Hun giftet seg med (1) i 1290 Gilbert de Clare, 6. jarl av Hertford, som døde i 1295, og (2) i 1297 Ralph de Monthermer, 1. baron Monthermer. Hun fødte fire barn i hvert ekteskap.
  9. Alphonso (24. november 1273 – 19. august 1284), jarl av Chester.
  10. Margaret (15. mars 1275 – etter 1333). I 1290 giftet hun seg med Jean II av Brabant, som døde i 1318. De fikk en sønn.
  11. Berengaria (1. mai 1276 – før 27. juni 1278), gravlagt i Westminster Abbey.
  12. Datter (desember 1277/januar 1278 – januar 1278), gravlagt i Westminster Abbey. Det er ingen samtidige bevis for hennes navn.
  13. Mary (11. mars 1279 – 29. mai 1332), en benediktinernonne i Amesbury.
  14. Sønn, født i 1280 eller 1281 som døde kort tid etter fødselen. Det er ingen samtidige bevis på hans navn.
  1. Elizabeth (7. august 1282 – 5. mai 1316). Hun giftet seg (1) i 1297 med Jan I, greve av Holland, (2) i 1302 med Humphrey de Bohun, 4. jarl av Hereford & 3. jarl av Essex. Det første ekteskapet var barnløst; med de Bohun fikk ti barn.
  2. Edvard II av England, også kjent som known as Edward of Caernarfon (25. april 1284 – 21. september 1327). I 1308 giftet han seg med Isabella av Frankrike. De fikk to sønner og to døtre.

Det er ofte sagt, på grunnlag av antikvariske genealogier fra 1400-1600-tallene, at Eleanore fødte to døtre etter fødselen til Edvard II. Navnene som oftest er knyttet til disse påståtte døtrene er «Beatrice» og Blanche»; senere skribenter nevner også «Juliana» og «Euphemia», selv en «Berenice», antagelig en forveksling med den historiske datteren Berengaria. Minst en skribent på 1700-tallet gjorde «Beatrice» og Berengaria til tvillinger, formodentlig grunnet rimlikheten i navnene; men Berengarias fødsel i 1276 (ikke på 1280-tallet) ble notert ned av mer enn en kronikør i sin tid, og ingen av dem nevner at hun hadde en tvillingsøster. Nedtegnelser av dronning Eleanores garderobe og rikdommer for årene 1288-1290 er bevart bort imot intakt, og de refererer heller ikke til noen med disse navnene. Selv flere nedtegnelser er bevart fra kong Edvards garderobe mellom årene 1286 og 1290 enn fra hans hustrus, og de nevner heller ikke slike døtre. Det er mest sannsynlig at de aldri eksisterte, men det er mulig at det var andre mislykkede graviditeter for årene før 1266 hvor nedtegnelsene for dronningens aktiviteter er langt magrere.

Referanser rediger

  1. ^ a b Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ «Queen Eleanor's Crosses», Biffvernon
  3. ^ Cockerill, Sara (2014): Eleanor of Castile: The Shadow Queen. Amberley. s. 54–57.
  4. ^ Carmi Parsons, John (1995): Eleanor of Castile, Queen and Society in Thirteenth-Century England. s. 9.
  5. ^ Reilly, Bernard F. (1993): The Medieval Spains, Cambridge University Press, s. 133.
  6. ^ Procter, Evelyn S. (1980): Curia and Cortes in León and Castile 1072-1295, Cambridge University Press, s. 255
  7. ^ O'Callaghan, Joseph F. (1993): The learned king: the reign of Alfonso X of Castile, University of Pennsylvania Press, s. 151-153
  8. ^ Jones, Michael (1989): England and her Neighbours, 1066-1453: Essays in Honour of Pierre Chaplais, Bloomsbury Publishing, s. 110
  9. ^ Church, Stephen; Harvey, Ruth (1995): Medieval Knighthood V: Papers from the Sixth Strawberry Hill Conference 1994, Boydell & Brewer, s. 94
  10. ^ a b c d e Warner, Kathryn (10. mai 2008): «Eleanor of Castile», Edwardthesecond. Sitat: «Eleanor bore at least fourteen, and perhaps sixteen, children. Historians and genealogists have made a right mess of them, adding children who never existed…»
  11. ^ Antallet for Eleanores barn og den rekkefølgen de ble født har skapt historisk forvirring: «The Children of Eleanor of Castile», Abitofhistory
  12. ^ Cockerill, Sara (2014): Eleanor of Castile: The Shadow Queen. Amberley. s. 87–88.
  13. ^ «Battle of Lewes», UK Battlefields Resource Centre. Battlefields Trust.
  14. ^ Castelow, Ellen: «The Battle of Evesham», Historic UK
  15. ^ a b c Warner, Kathryn (3. mai 2006): «Edward II's brothers and sisters (1)», Edwardthesecond
  16. ^ Magill, Frank Northen; Aves, Alison, red. (1998): Dictionary of World Biography: The Middle Ages. 2. Routledge. ISBN 1579580416, s. 606.
  17. ^ Morris, Marc (2009): A Great and Terrible King: Edward I and the Forging of Britain. London, UK: Windmill Books. ISBN 978-0-09-948175-1, s. 95
  18. ^ Rothwell, Harry, red. (1957): The Chronicle Of Walter Of Guisborough, 208–210.
  19. ^ Morris, Marc (2009): A Great and Terrible King: Edward I and the Forging of Britain, s. 101
  20. ^ Prestwich, Michael (1997): Edward I, New Haven, US: Yale University Press. ISBN 0-300-07209-0, s. 78
  21. ^ a b «Edward I and Eleanor of Castile» Arkivert 9. juni 2017 hos Wayback Machine., Westminster Abbey
  22. ^ «Natural Children of King Henry I of England», Robertsewell
  23. ^ a b c d «Eleanor of Castile», English Monarchs
  24. ^ Prestwich, Michael et al (1997): Thirteenth Century England VI: Proceedings of the Durham Conference 1995, Boydell & Brewer Ltd, s. 90
  25. ^ Prestwich, Michael (1997): Edward I, s. 81
  26. ^ Jansen, Sharon L. (2014): «Eleanor of Castile, Queen of England», The Monstrous Regiment of Women
  27. ^ a b Abernethy, Susan (28. november 2014): «Eleanor of Castile, Queen of England», The Freelance History Writer
  28. ^ Prestwich, Michael (1988): Edward I, University of California Press, s. 346
  29. ^ Eriksen, Trond Berg; Harket, Håkon; Lorenz, Einhart (2009): Jødehat, Oslo: Cappelen Damm, s. 47
  30. ^ «The History of the Medieval Jews of England» Arkivert 4. oktober 2020 hos Wayback Machine., Oxford Jewish Heritage
  31. ^ «Edward I Expells the Jews from England (1290)», History of Information
  32. ^ McCash, June Hall (1996): The Cultural Patronage of Medieval Women, University of Georgia Press, s. 179
  33. ^ Hilton, Lisa (2010): Queens Consort: England's Medieval Queens, Hachette UK
  34. ^ «The Alphonso Psalter», Medieval manuscripts blog, British Library
  35. ^ Campbell, Gordon (2006): The Grove Encyclopedia of Decorative Arts, bind 1, Oxford University Press, s. 182
  36. ^ Johnson, Ben: «Leeds Castle», Historic UK
  37. ^ «Preserving Leeds Castle: The Gloriette Masonry Repairs», Leeds Castle
  38. ^ «Leeds Castle and Culpeper Gardens», Gardenvisit
  39. ^ a b c d «Harby with Swinethorpe All Saints», Southwell & Nottingham Church History Project
  40. ^ Cockerill, Sara: «Eleanor of Castile's Final Journey»
  41. ^ «Clipstone Park Chronology», ForestTown.net
  42. ^ Stevenson, W.H. (1. januar 1888): «The Death of Queen Eleanor of Castile», The English Historical Review. 3 (10): 315–318. JSTOR 546367.
  43. ^ Johnson, Ben: «The Eleanor Crosses», Historic UK
  44. ^ «The Eleanor Cross», Victorianweb
  45. ^ «Renovated Eleanor's Cross in Charing Cross unveiled», BBC News 9. august 2010
  46. ^ «Edward & Eleanor, Lincoln Cathedral», avbildning på Flickr
  47. ^ «Queen Eleanor and her Iconography: Remaking Eleanor's image» Arkivert 21. oktober 2017 hos Wayback Machine., The Warren, Charleston, SC, USA. and England
  48. ^ «Queen Eleanor of Castile», V&A
  49. ^ Parsons, John Carmi (2008): «Margaret (1279?–1318)» i: Oxford Dictionary of National Biography, utgave online. Oxford, UK: Oxford University Press. doi:10.1093/ref:odnb/18046. Betalingsmur
  50. ^ Evans, Michael (2007): The Death of Kings: Royal Deaths in Medieval England, A&C Black, s. 209
  51. ^ Griffin, Eric J. (2012): English Renaissance Drama and the Specter of Spain: Ethnopoetics and Empire, University of Pennsylvania Press, s.52
  52. ^ Strickland, Agnes; Strickland, Elizabeth (2010): Lives of the Queens of England from the Norman Conquest, Cambridge University Press, opprinnelig utgitt i 1840–1848, s. 10.
  53. ^ Parsons, John Carmi (1997): Eleanor of Castile: Queen and Society in Thirteenth-Century England, Palgrave Macmillan

Litteratur rediger

  • Cockerill, Sara (2014): Eleanor of Castile, The Shadow Queen
  • Dilba, Carsten (2009): Memoria Reginae: Das Memorialprogramm für Eleonore von Kastilien, Hildesheim.
  • Parsons, John Carmi (1995): Eleanor of Castile: Queen and Society in Thirteenth Century England.
  • Parsons, John Carmi (1984): «The Year of Eleanor of Castile's Birth and Her Children by Edward I» i: Mediaeval Studies 46, s. 245–265, særlig s. 246, note 3.
  • Parsons, John Carmi (1998): «'Que nos lactauit in infancia': The Impact of Childhood Care-givers on Plantagenet Family Relationships in the Thirteenth and Early Fourteenth Centuries» i: Rousseau, Constance M. & Rosenthal, Joel T., red.: Women, Marriage, and Family in Medieval Christendom: Essays in Memory of Michael M. Sheehan, C.S.B, Kalamazoo, s. 289–324.

Eksterne lenker rediger

(en) Eleanor of Castile – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Forgjenger:
 Eleanor av Provence  		Dronning av England
 Etterfølger:
 Margrethe av Frankrike 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eleonore_av_Castilla&oldid=23292640»