Effektbryter
Effektbryter er en strømbryter som er bygget for å bryte strømmen i normal drift, men er også dimensjonert til å bryte veldig høye kortslutningsstrømmer ved feil på anlegg/kabler. Etter hver kortslutning må en effektbryter gå gjennom en revisjon for å sikre at bryteren ikke er ødelagt av kortslutningsstrømmen (svidde kontakter o.l.). Dette er imidlertid vanskelig å følge i praksis, og blir istedenfor utført i forbindelse med vanlige revisjoner.
Det finnes flere typer effektbrytere ute i forskjellige høyspenningsanlegg. For de høyeste spenningene er det dog bare to typer som stort sett er brukt, og det er SF6-fylte brytere og lufttrykksbrytere. På lavereliggende spenninger (22/11 kV) er det ofte også brukt vakuumbrytere. Fra gammelt av kan man også komme bort i oljefattige effektbrytere og oljefylte effektbrytere. En effektbryter vil som regel også sitte sammen med et vern, som overvåker strømmen ut fra effektbrytere, og dersom en feil oppstår, så vil vernet koble ut effektbryteren for å gjøre anlegget strømløst der hvor feilen er og sikre liv og verdier.
Felles for alle effektbrytere er at de har to kontaktpunkter inne i bryteren hvor strømmen skal gå. Disse finnes selvfølgelig i to posisjoner, inne og ute. Formålet for alle effektbrytere er at man skal kunne bryte strømmen raskt og effektivt, uten fare for lysbue og kortslutninger. Derfor, når bryteren kobles så går dette på noen millisekunder, samtidig som en slukkemetode starter, enten ved at luft blåser ut, gassen kveler, eller oljen hindrer at det starter en lysbue. En lysbue som ikke blir slukket, vil bli som et lyn mellom de to kontaktpunktene i bryteren, og strømmen vil da bli kuttet fra andre effektbrytere og man vil kanskje da ha et strømbrudd som påvirker 3. person.
Det er også effektbrytere i lavspent. Standard automatsikringer vi har i sikringsskap er pr. definisjon en effektbryter. Siden det ikke er snakk om så store krefter i lavspentnettet, er det ikke nødvendig med gassfylte slukkekammer. I stedet er rommet rundt bryterknivene bygd opp på en måte som sprer lysbuen og derved slukker den.
I høyspenningsanlegg har man også forskjellige skillekniver; disse kan aldri kobles med belastning på, for da vil det oppstå lysbue, og her er det ikke noen slukkemetoder, så lysbuen vil fortsette til den kortslutter og store deler av anlegget blir koblet ut fra andre effektbrytere. Men de kan kobles med spenning på. Det finnes likevel spesielle skillebrytere som kan kobles med last, såkalte lastskillebrytere. I et normalt høyspenningsanlegg på en stasjon i sentral- og regionalnettet vil det sitte to skillekniver i posisjon før effektbryteren. De kalles ofte A og B kniver, og står mot hver sin samleskinne (som da kalles samleskinne A, eller samleskinne B), og det vil sitte en kniv etter effektbryteren, som regel kalt L-kniv, men her kan det kalles mer, og det betegner gjerne hva som befinner seg etter kniven. Etter at en effektbryter har gitt frakopling (til utposisjon), vil det være trygt å koble på knivene, siden det ikke går noen last gjennom dem. Da kan knivene legges ut, og låses i åpen stilling på betjeningsanlegg (eller sperre for innkobling på annen måte). Deretter kan anleggsdelen spenningstestes, og dersom det er spenningsløst, så kortslutter og jorder man anlegget på alle steder det kan komme spenning fra, og så kan arbeidet igangsettes av en «Leder for sikkerhet». Alle koblinger styres av en operatør ved en driftsentral eller en kompetent person som innehar funksjonen «Leder for kobling». «Leder for kobling» utpeker «Leder for sikkerhet» på anlegget etter at anlegget er inspisert, sperret og markert, og dermed trygt å jobbe på.
Dersom strømmen ikke kobles ut, kan arbeidslaget som kommer i nærheten få strømgjennomgang da strømmen vil kunne penetrere gjennom luften, da den elektriske holdfastheten ikke er større enn at 420 kV (420 000 volt) kan gå ca. 1 cm pr. kV, dvs. 420 cm på 420 kV ledning. Derfor skal man ikke klatre i høyspentmaster som er spenningsførende, da man vil kunne oppleve strømgjennomgang før man berører ledningene.