Edward Augustus Freeman
Edward Augustus Freeman (født 2. august 1823, død 16. mars 1892) var en engelsk historiker, og hans omdømme som historiker hviler hovedsakelig på hans monumentale History of the Norman Conquest (1867–1876), hans lengste fullførte verk. Felles for hans verker generelt er den grundighet i forsking og behandling, kritiske dyktighet, en bemerkelsesverdig grad av nøyaktige, og en innsikt i fortiden som han fikk fra sin praktiske erfaring fra mennesker og institusjoner. Han var i viktoriatiden en innflytelsesrik middelalderhistoriker sammen med William Stubbs og John Richard Green.
| Edward Augustus Freeman | |||
|---|---|---|---|
 Edward Augustus Freeman | |||
| Født | Edward Augustus Freeman 2. august 1823  Metchley Abbey i Harborne, England | ||
| Død | 16. mars 1892 (68 år) Alicante, Spania | ||
| Beskjeftigelse | Historiker | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Trinity College | ||
| Ektefelle | Eleanor Gutch (1847–ukjent)[1] | ||
| Nasjonalitet | Engelsk | ||
| Gravlagt | Alicante | ||
| Språk | Engelsk[2] | ||
| Medlem av | 7 oppføringer
Det greske filologiske selskap i Konstantinopel grunnlagt 1861 (1885–) (æresmedlem)
Accademia Nazionale dei Lincei Det russiske vitenskapsakademi American Antiquarian Society Bayerische Akademie der Wissenschaften Stubbs Society Serbian Learned Society | ||
| Notable verk | The History of the Norman Conquest of England | ||
Biografi rediger
Freeman ble født ved Metchley Abbey i Harborne, i dag en forstad til Birmingham.[3] Hans foreldre, John Freeman og Mary Ann (Carless), døde begge mens han ennå var spedbarn, og han vokste opp hos sin bestemor. Han fikk utdannelse på private skoler og av privatlærere. Freemans verker omfatter mange som behandlet tidlig middelalder og den normanniske erobring av England, men han var også interessert i Sveits og komparativ konstitusjonell historie.
Selv som gutt var han interessert i religiøse emner, historie og utenrikspolitikk. Han vant et stipendium til Trinity College ved University of Oxford, og en annenklasse i gradseksaminasjon, og ble valgt til medlem av sitt college i 1845. Mens han var ved Oxford ble han meget påvirket av høykirkebevegelsen, et katolsk trekk i den engelske kirke på 1800-tallet, og han vurderte seriøst å bli prest, men oppga tanken. Han giftet seg med datteren til sin tidligere lærer, prost R. Gutch, i 1847, og gikk deretter inn i et livslangt liv av studier. Kirkearkitektur var hans største interesse, og han besøkte mange kirker og begynte å gjøre tegninger og skisser av bygninger på stedet og streket dem deretter opp i tusj. Hans første bok, unntatt hans andel i et bind om engelsk poesi, var History of Architecture (1849). Selv om han ikke hadde sett en eneste bygning utenfor England, inneholdt den en god gjennomgang av arkitekturens historie.
Etter å ha bodd flere steder kjøpte Freeman et hus kalt «Somerleaze» i nærheten av Wells i Somerset i 1860. Hans liv var anstrengende litterært arbeid hvor han skrev mange bøker og utallige artikler, blant annet var han en utrettelig bidragsyter til Saturday Review fram til 1878, da han sluttet å skrive for magasinet av politiske grunner. Hans artikler korrigerte mange feil og løftet nivået på historisk kunnskap blant de utdannede klasser. I noen år var han også en aktiv fylkesmagistrat.
Han var aktiv i det politiske liv som liberaler og tilhenger av William Gladstone, og støttet devolusjon («Home Rule») av 1886, men protesterte mot et senere forslag om å bibeholde irske medlemmer ved Westminster. Å gå inn i parlamentet var en av hans få ambisjoner, og i 1868 stilte han ut hell for Mid-Somerset. Utenlandspolitikk framfor innenriks var hans politiske hovedinteresse. Han hadde dyp mistillit til tyrkere og hadde sympati for mindre undertrykte nasjoner i østlige Europa. Han var framtredende i agitere mot grusomhetene i Bulgaria, hans taler var lidenskapelig og han ble anklaget for å ha uttalt ordene «Knus India!» ved et offentlig møte i 1876. Det var dog en misforståelse av hva han egentlig sa. Han ble gjort til kommandant av Frelserens orden av den greske konge for sin støtte til Hellas’ frihetskamp, og mottok også en orden fra prinsen av Montenegro.
Som mange europeere på denne tiden så Freeman den sosiale utvikling i henhold til rase, skjønt selv for hans tid var han ekstrem rasistisk i sine uttalelser. Da han reiste rundt i USA i årene 1881–1882 trakk han vidtrekkende konklusjoner angående sosiale innvirkninger av å blande raser. «Dette ville ha vært et stort land,» skrev han til en venn, «om kun hver eneste irlender hadde drept en neger, og blitt hengt for det.» For Freeman minnet «niggere» om «store aper kledd opp for lek». De var «heslige aper som Darwin opplagt hadde etterlatt uferdige.»[4]
Som hans ytterliggående meninger hadde Freeman en sterk personlighet. Etter sigende var han utålmodig og tidvis ondskapsfull, men også bløthjertet og sjenerøs. Ved å være gjennomgående ærlig var det vanskelig for ham å forstå at en del verbal uoppriktighet var nødvendig i det sosiale liv. De venner han fikk fant ham sympatisk og hengiven, og privat var han etter sigende veltalende og humoristisk. Han betraktet det som sin plikt å avsløre skjødesløse og uvitende forfattere, og hadde en egen glede i å gjøre det. Selv arbeidet han hardt og metodisk, og arbeidet med flere verker samtidig. Kunst interessert ham ikke, unntatt arkitektur som han studerte livet ut.
Som historiker rediger
Freeman hevet studiet av engelsk historie i to særskilte retninger: ved å insistere på historiens overensstemmelse, og ved å belære viktigheten av primære kilder. Historie er ikke, framhevet han, delt «av en skillevegg midt på» mellom oldtidshistorie og moderne historie, heller ikke brutt opp i fragmenter som om hver nasjon sto uavhengig av hverandre. Historie er mer enn en samling av fortellinger; den er en vitenskap, «vitenskapen om mennesket i hans politiske karakter». En student av historie vil, mens han anerkjenner all historie til å være innenfor hans rekkevidde, ha sin egen personlige rekkevidde hvor han må mestre hver eneste detalj (Rede Lecture). Hans egen rekkevidde omfattet gresk, romersk og tidlig engelsk historie, sammen med en del middelalderhistorie som angikk andre nasjoner, men hadde generell akademisk kunnskap om den øvrige europeiske historie. Freeman så på Roma som «den sentrale sannhet i europeisk historie», knyttet av dens enhet og skrev boken History of Sicily (1891–1894) delvis ettersom den illustrerte denne enheten. Han mente all historisk forskning var verdiløs om den ikke var basert på kunnskap om d opprinnelige autoritetene og kildene. Pussig nok hadde han aversjon mot å studere gamle manuskripter, og støttet seg heller på sekundære trykte kilder, og han har i ettertid blitt kritisert for at hans forskning ville ha stått bedre om han hadde selv hadde gått i større grad tilbake til originalkildene.[5]
Hans omdømme som historiker hviler hovedsakelig på hans History of the Norman Conquest (1867–1876), hans mest omfattende historiske verk. Felles med alle hans verker utmerker den seg for hans inngående forskning og behandling, kritisk og nøyaktig, men også preget av massive detaljer. Han var en politisk historiker og uttalte selv at «historie er fortidens politikk og politikk er nåtidens historie», noe som betydelig var hans begrensning som historiker, da det gjorde ham ensidig i sin behandling. I konstitusjonell emner vektla han ord og formelle aspekter i for stor grad, noe som ga hans argumenter en lukt av pedanteri, og synes å lede bevisene i en annen retning eller ånd enn de opprinnelig hadde vært. Om han bedømte lederne av det nasjonale partiet i England for fordelaktig i tiden forut den normanniske invasjonen, ble det til dels oppveid av dybden av hans detaljerte informasjon.
Freeman var en profilert forfatter og kvantiteten i hans arbeid var enorm, hans seksbinds verk om den normanniske erobring, hans uferdige historie om Sicilia, hans biografi over Vilhelm Rufus (1882), og hans essayer (1872–1879), og dessuten en rekke mindre bøker og artikler for aviser og magasiner. Hans omstendighet ble økt av hans uvilje mot å utelate noen detaljer, hvor enn ubetydelige de enn var. Hans lidenskap for detaljer fikk ikke bare hans verker til svulme til fryktinngytende proporsjoner, men var også skadelidende for bøkenes estetiske oppbygging. Verkenes lengde gjorde hans bøker også vanskelig å selge da kun historiestudenter leste de utallige sider han benyttet for en mindre historisk epoke. I en del av hans mindre bøker viste han dog større fortetning. Hans stil var korrekt, klar og viril, men ikke noe mer, og hans overbevisning om i størst mulig grad kun benytte ord av germansk opprinnelse begrenset hans ordforråd og gjorde setningene noe ensformige. Mens historikeren James Anthony Froude ofte avvek fra sine autoriteter, holdt Freeman sine autoriteter tett inntil brystet, og hans fortellinger er derfor tidvis ikke annet enn en oversettelse av deres ord. Sammenlignet med Froude, som kunne være unøyaktig, manglet Freeman den andres langt dyktigere litterære stil.
Den høye kvaliteten av Freemans verker ble anerkjent av alle. Han ble gjort til D.C.L. ved Oxford og LL.D. ved University of Cambridge honoris causa, og da han besøkte USA på en forelesningsturne ble han varmt mottatt ved flere læresteder. Han tjenestegjorde ved kongelig oppdrag på kirkelig emner, utpekt i 1881. I 1884 ble han utpekt til regius professor i moderne historie ved Oxford, og var for en tid ikke tilstedeværende professor ved Cornell University. Hans forelesninger var ikke tett besatt da han ikke brydde seg om å tilpasse seg universitetets eksaminasjoner, og han var nok ikke den beste til å undervise unge studenter. Fra 1886 tvang dårlig helse ham til å tilbringe store deler av hans tid utenlands og han døde av kopper i Alicante mens han forleste i Spania.
Bøker og papirer rediger
Freemans personlige bibliotek besto av rundt 6500 bind som ble kjøpt til Owens College av sir Joseph Whitworth og hvor biblioteket fortsatt oppbevares, skjønt ikke lenger sammenhengende. En katalog ble sammenstilt og utgitt av lærestedet. Hans personlige papirer sammen verker i manuskripter, brevsamling og rundt 6000 arkitektoniske tegninger av europeiske kirker er i biblioteket John Rylands Library.
Referanser rediger
- ^ The Peerage person ID p16041.htm#i160406, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb12044383k; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 12044383k.
- ^ Stephens, W. B. (1964): «Secular architecture» Arkivert 10. september 2014 hos Wayback Machine., A History of the County of Warwick: Volume 7 Arkivert 10. september 2014 hos Wayback Machine., London: Oxford University Press, ss. 43-57
- ^ Sitater fra Gay, Peter: The Bourgeois Experience, Victoria to Freud: the Cultivation of Hatred. New York: Norton, 1993; s. 81.
- ^ Hallem, Elizabeth M.: Domesday Book through Nine Centuries, London 1986, side 146.
Litteratur rediger
- Denne artikkelen inneholder materiale fra Encyclopædia Britannica Eleventh Edition, en publikasjon som nå er offentlig eiendom.
- Stephens, W. R. W. (comp.) (1895): Life and Letters of E. A. Freeman London
- Harrison, Frederic (1899): Tennyson, Ruskin, Mill and other Literary Estimates. London
- Bryce, James (1892): «E. A. Freeman», English Historical Review, juli 1892.
Eksterne lenker rediger
- Jones, William Basil: Freeman, Edward Augustus (1856), The History and Antiquities of Saint David's, London: J. H. & J. Parker
- (en) Verker av Edward Augustus Freeman i Prosjekt Gutenberg
- The historical geography of Europe - Freeman, Edward Augustus