Dvergflaggermus

Dvergflaggermus (Pipistrellus pygmaeus) er en art i gruppen glattnesefamilien. Først i 1999 ble den utskilt fra Pipistrellus pipistrellus som en egen art. For å unngå forvirring mellom P. pygmaeus som er utbredt i Norge og fortsatt blir kalt «dvergflaggermus», og P. pipistrellus som er utbredt lenger sør, ble det nødvendig med ny navnsetting på norsk. P. pipistrellus heter på norsk tusseflaggermus.

Dvergflaggermus
Dvergflaggermus funnet innendørs, gitt vann og sluppet ut igjen. Foto: Magne Flåten
Nomenklatur
Pipistrellus pygmaeus Leach, 1825
Populærnavn
dvergflaggermus, pygméflaggermus pygmédvergflaggermus
Klassifikasjon
Rike		Dyr
Rekke		Ryggstrengdyr
Klasse		Pattedyr
Orden		Flaggermus
Familie		Glattnesefamilien
Økologi
Habitat:		mange forskjellige
Utbredelse:		Europa østover til Anatolia, Kypros, Marokko

De to artene ble først skilt på bakgrunn av de forskjellige ekkolokaliserings-ropene. Tusseflaggermus har et rop på ca. 45 kHz, mens dvergflaggermusen bruker omkring 55 kHz. Etter at disse flaggermusene ble delt opp i to arter, har man funnet et antall andre forskjeller i utseende, habitat og etevaner.

Dvergflaggermusen orienterer seg med ekkolokalisering og ropet har en frekvens på 53-86 kHz, med mest energi ved 55 kHz og en gjennomsnittlig varighet på 5,8 ms.

Den er Europas minste flaggermusart med et vingespenn opp til 25 cm, kroppslengde mellom 3 og 5 cm og vekt opptil 8 gram. Etter vinterdvalen kan den veie så lite som 3 g. Pelsen er rødbrun på oversiden og lysegrå under.

Jakten begynner oftest litt før solnedgang sør i Europa. I Norge flyr gjerne arten ut fra koloniene lenge før solnedgang, de tidligste ved flere tusen lux (i dagslys). Flukten er hurtig. Føden består hovedsakelig av tovinger (fluer og mygg) og sommerfugler.

I Norge er arten påvist ynglende i en rekke habitater, som bygninger, hule trær, bergsprekker og i flaggermuskasser. Dvergflaggermus er den arten som oftest blir påvist i flaggermuskasser i Norge. Lengst nord i utbredelsesområdet på Vestlandet er store flaggermuskasser det foretrukne ynglehabitat for denne arten. I slike kasser som henges opp på en solrik plass er temperaturen bedre enn i feks hule trær og kasser er tryggere for predasjon. Den største trusselen kommer trolig fra måker og kråker som posterer der flaggermusene flyr ut fra kolonien.

Arten finnes i varierende habitater og kan jakte i skog eller i helt åpne habitater (f.eks. over vannforekomster). I den nordlige delen av utbredelsesområdet er den vanlig nærheten av ferskvann eller brakkvann. Mye av jakten foregår over vann i åpent habitat. Mot nord begrenses arten av lys og temperatur, hvor nedre grense for ynglende dvergflaggermus er i områder med gjennomsnittstemperatur for juli på 13 grader celsius. I fjord- og dalstrøk på Vestlandet dominerer hunner i de varme lavereliggende områdene hvor middeltemperatur er 13 - 14 grader celsius, mens kun hanner blir påvist i høyereliggende strøk, helt ned til områder med juli middeltemperatur på 10 grader celsius.

I Norge er arten aktiv fra tidlig mars og helt frem til desember når forholdene tillater dette. Dvergflaggermus kan også være aktiv om vinteren og er funnet flyvende ved overvintringsplasser i minusgrader. Slike overvintringsplasser er funnet i flaggermuskasser og i bygninger. Trolig overvintrer også mange i hule trær, men dette er vanskeligere å påvise.

Eksterne lenker

• (en) Dvergflaggermus – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
• (en) Dvergflaggermus i Encyclopedia of Life
• (en) Dvergflaggermus i Global Biodiversity Information Facility
• (no) Dvergflaggermus hos Artsdatabanken
• (sv) Dvergflaggermus hos Dyntaxa
• (en) Dvergflaggermus hos Fauna Europaea
• (en) Dvergflaggermus hos ITIS
• (en) Dvergflaggermus hos NCBI
• (en) Kategori:Pipistrellus pygmaeus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
• Pipistrellus pygmaeus – detaljert informasjon på Wikispecies
• Dvergflaggermusens rop på en heterodyn-flaggermusdetektor: