Wikipedia

Dvergålegras

Dvergålegras (Zostera noltei) er en totalfredet flerårig vannplante. Den er blant de få blomsterplanter som har tilpasset seg et liv i sjøvann.

Dvergålegras
Nomenklatur
Zostera noltei
Hornem.
Synonymi
Zostera noltii
Populærnavn
dvergålegras[1]
Klassifikasjon
RikePlanter
DivisjonDekkfrøete planter
KlasseEnfrøbladete planter
OrdenVassgroordenen
FamilieÅlegrasfamilien
SlektÅlegrasslekta
Miljøvern
Norsk rødliste:[2]
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

EN — Sterkt truet

Økologi
Habitat: salt- og brakkvann
Utbredelse: Europa og tilstøtende områder

Dvergålegras er en flerårig urt med frøreproduksjon. Fruktene spres med havstrømmer, trolig også med fugl. Det er trolig at arten kan ha fragmentering av jordstengel og lokal spredning. Den vokser på bløtbunn og har en horisontal jordstengel. Fra jordstengelen stikker det ut korte, vertikale stilker med blomster og blad. Arten ligner på slektningene ålegras og smalålegras, men er mindre og spinklere. Bladene er bare 0,5–1,5 mm brede og mindre enn 20 cm lange. Bladet har bare én nerve og har et hakk i toppen. Planten vokser på grunnere vann enn ålegras og finnes fra lavvannslinjen til halvveis opp i flomålet.[3][4]

Noen steder finnes den under lavvannslinjen, som i brakkvannet i Kattegat der den vokser sammen med ålegras, og i Middelhavet der den danner blandede bestander med Cymodocea nodosa.[5]

I Storbritannia er fjæremark og vanlig hjerteskjell vanlige dyr i enger med dvergålegras. I Norge vokser ofte alger som grønndusk, grisetang, blæretang og kaurtang sammen med dvergålegras.[4]

Utbredelsen omfatter kystene av Atlanterhavet, Nordsjøen og Kattegat fra Norge og Vest-Sverige til Mauritania. Arten finnes også i Middelhavet, Svartehavet, Azovhavet, Det kaspiske hav og Aralsjøen. Eldre litteratur angir at arten forekommer i Øst-Asia, men disse forekomstene regnes nå som en egen art, Zostera japonica.[5][6]

I Norge rediger

I Norge er arten totalfredet og finnes nå i tre områder, Oslofjorden, Rogaland og Sunnhordland. Den nordligste forekomsten i verden er i Bergsevjo i Strandebarm i Kvam. Arten mangler på Sørlandet, antakelig på grunn av at det ikke finnes passende voksesteder blant svabergene der. Dvergålegras regnes som en sterkt truet art i Norge. Dette skyldes hovedsakelig vekst i bestanden av knoppsvane, som beiter hardt på planten.[4][2]

Forekomsten i Rogaland måtte i februar 2013 flyttes for å gi plass til ny bilvei gjennom Sømmevågen i Sola. Gresset er nå flyttet til Leirberg, også det i Sola kommune.[7]

Rødlistevurdering rediger

Generasjonstida er satt til 10 år, dvs. en vurderingsperiode på 30 år. Arten er strengt knyttet til grunt brakkvatn med finkornet bunn, ofte leirholdige bukter som er beskyttet mot grov sjø. Flere lokaliteter er i poller.

Den norske utbredelsen er to-delt, med opprinnelig om lag jamnstore forekomstgrupper i og nær Oslofjorden i Østfold, Akershus og Vestfold og på Sørvestlandet fra Jæren til Hardanger, med funn i følgende kommuner (de i parentes uten gjenfunn fra og med 1980): Sarpsborg, Råde (og Moss), (Asker), Sande, Re, Tønsberg, Sandefjord og Larvik; Sola og Tysvær, Etne, (Bømlo,) Stord, Tysnes, (Kvinnherad) og Kvam. Den er tidligere dokumentert fra 23 lokaliteter, og arten er intakt på 13 av disse (Lundberg 2013). Av de 10 utgåtte lokalitetene er det knyttet usikkerhet til fire (Lundberg 2013). Det kjente forekomstarealet i 2000 er 104 km2, antatt 80-120 km2, beregnet 92 km2.

Påvirkningsfaktorer som truer arten, er bl.a. eutrofiering, nedbygging (vei og havner), utfylling og mudring, se Lundberg (2013) for diskusjon rundt dette. Dvergålegras finnes fortsatt på den store lokaliteten på Huglo (Stord) og i Kvam (Lundberg 2010, 2013).

Dvergålegras er utbredt langs kystene av Vest-Europa, Middelhavet, Svartehavet, Det kaspiske hav, og Øst-Asia i Japan og Russisk Fjerne Østen. Dvergålegras vurderes i 2021 som sterkt truet (EN) på grunn av et begrenset forekomstareal i et kraftig fragmentert mønster med små og sårbare delpopulasjoner i et fragmentert habitat (brakkvassviker og -poller skilt av strekninger med høgere salinitet), og med antatt pågående tilbakegang i utbredelsesområde, forekomstareal, lokalitetsantall, habitatkvalitet, og sikkert også individantall. Artens naturtyper er utsatte for inngrep og utslipp. Det har imidlertid ikke vært noen dramatisk endring i utbredelsesmønsteret siden 1980; omtrent de samme delpopulasjonsgruppene var til stede i 2000 og 2010.[2]

Referanser rediger

  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 16. februar 2022. Besøkt 16. februar 2022. 
  2. ^ a b c Solstad H, Elven R, Arnesen G, Eidesen PB, Gaarder G, Hegre H, Høitomt T, Mjelde M og Pedersen O (24. november 2021). «Karplanter. Vurdering av dvergålegras Zostera noltei som EN for Norge» . Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. Besøkt 29. mars 2023. 
  3. ^ C. Grey-Wilson og M. Blamey; norsk utgave T. Faarlund og P. Sunding (1992). Teknologisk Forlags store illustrerte flora for Norge og Nord-Europa. Teknologisk Forlag. ISBN 82-512-0355-4. 
  4. ^ a b c A. Lundberg (2009). Handlingsplan for dvergålegras (Zostera noltii) i Noreg: Høyringsutkast (PDF). Direktoratet for naturforvaltning. Arkivert fra originalen (PDF) 18. mai 2014. Besøkt 17. mai 2014. 
  5. ^ a b J.A. Coyer m.fl. (2004). «Population genetics of dwarf eelgrass Zostera noltii throughout its biogeographic range» (PDF). Mar. Ecol. Prog. Ser. 281: 51–62. ISSN 0171-8630. Arkivert fra originalen (PDF) 24. november 2015. 
  6. ^ C. den Hartog og J. Kuo (2003). «Taxonomy and biogeography of seagrasses». I E.P. Green og F.T. Short. World Atlas of Seagrasses. University of California. s. 5. ISBN 978-0-520-24047-6. 
  7. ^ http://www.nrk.no/rogaland/a-flytte-disse-koster-minst-28-mill-1.10937143

Eksterne lenker rediger

 
Typisk voksested for dvergålegras
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Dvergålegras&oldid=24228553»