Dupond og Dupont
Dupond og Dupont er to fiktive tegneseriefigurer og politietterforskere som er en del av de faste figurene i tegneserien Hergés tegneserie Tintin. Deres funksjon er normalt å kvikke opp historien med slapstick-humor. Deres dumhet er grenseløs. De dukket opp første gang i albumet Faraos sigarer fra 1934 i svarthvitt-utgaven, da under navnene X33 og X33bis (men var egentlig anonymt til stede allerede i albumet Tintin i Kongo). Selv om de stadig mistenker Tintin for å være (feilaktig) skyldig og stadig villig til å arrestere ham, kaller de ham konsekvent for «kjære venn».
Selv om navnene er nesten like er de to ikke i slekt, selv om de av utseende er like til forveksling. Den ene skriver navnet sitt med d og den andre med t, dessuten har de mustasjer som vender ulikt: Dupond har en rundere D-formet mustasje mens Dupont har en spissere T-formet mustasje.
Dumhet satt i system rediger
Deres fremtreden er tilsynelatende nobel: sort jakke med vest og bowlerhatt samt spaserstokk. Når de er på oppdrag utenlands forsøker de imidlertid på å opptre i forkledning. Men forsøkene på å gli inn blant lokalbefolkningen virker som regel motsatt. De har tilsynelatende opplysninger om lokal klesdrakt fra turistbrosjyrer, så de blir straks gjenkjent som utlendinger. Som detektiver er de som regel mer til besvær enn til hjelp for oppklaringen av forbrytelsene. På den måten får de Tintin til å fremstå som ekstra smart.
En nådeløs om enn nær lyrisk beskrivelse av deres intelligens er følgende: «Når Dupond og Dupont går kledt i sort skyldes det at de bærer sorg for deres avdøde intelligens. De rundt med ansiktsuttrykk og mustasje som får dem til å minne om hulepinnsvin; med bowlerhatter som gikk av moten for over hundre år siden; med hevete øyenbryn som hos de spanske inkvisitorer; med jakkesett som er smurt på med sort klebrig tusj; med fastelavensneser, bedehusansikter, og sømbeslåtte støvler. Om man ser dem i profil eller en face, forfra eller bakfra, så er og blir de et par store dustemikler.» [1]
Retoriske virkemidler rediger
Den dobbelthet som fragår av figurenes utseende, understrekes også i deres væremåte. Deres retorikk er gjennomgående preget av bestemte virkemidler. De benytter jevnlig tautologi, det vil si lett omskrevne gjentagelser, og redundans, det vil si unødvendige detaljert meddelelse. Følgende påstand er karakteristisk: «Det er nå min mening, og den er jeg enig i.» Eller å begynne en setning med «Jeg vil enda si...» [2]
Deres språk er generelt en rekke variasjoner over et begrenset antall klisjer som benyttes i enhver sammenheng, hvilket som regel er løsrevet fra enhver sammenheng. De klisjer som de benyttes mishandles i tillegg til nær ukjennelighet ved å bytte om på bokstaver og omvendte ordstillinger. For dem selv synes det som om deres forsøk på kansellispråk den høyeste form for veltalenhet.[2]
rediger
Dupond og Dupont, som på de nordiske språkene, er navnene i den belgiske originalutgaven. Andre oversettelser har gitt andre navn som følger mønsteret med ørliten forskjell i likheten:
Referanser rediger
- ^ Vandromme, Pol (1959): Le Monde de Tintin, Gallimard, s. 218. Sitert fra Peeters, Benoīt (1989): Tintin og hans skaber, Carlsen Comics, ISBN 87-562-4236-0. s. 59
- ^ a b Peeters, Benoīt (1989): Tintin og hans skaber, s. 59