Dugong (Dugong dugon) tilhører sjøkuene og er generelt fysisk mindre enn manater (Trichechus), som er dugongens nærmeste nålevende slektning. Arten var imidlertid enda nærmere beslektet med stellersjøku (Hydrodamalis gigas), som ble utryddet i eller lite etter år 1768. Dugonger er faktisk nærmere beslektet med elefanter enn med andre sjøpattedyr, som hvaler og delfiner.[2] I motsetning til manater, som ofte opptrer i ferskvann, er dugongen ganske strikt marin. Arten finnes varme, kystnære farvann i den vestlige Indo-Stillehavsregionen, fra østkysten av Afrika til Vanuatu i det vestlige Stillehavet.

Dugong
dugongene beiter sjøgras på havbunnen
Nomenklatur
Dugong dugon
Müller, 1776
Synonymi
Dugong
Lacépède, 1799
Populærnavn
dugong
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlassePattedyr
OrdenSjøkyr
FamilieDugongfamilien
UnderfamilieDugonginae'
Miljøvern
IUCNs rødliste:
ver 3.1
VU - SårbarUtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig
VU - Sårbar

VU — Sårbar[1]

Økologi
Habitat: varme marine, kyststrøk
Utbredelse: den vestlige Indo-Stillehavsregionen

Den globale populasjonen av dugonger har i lengre tid hatt en synkende tendens.[1] Mest tallrik er arten i Australia, Bahrain, Papua New Guinea, Qatar og De forente arabiske emirater.[1] Populasjonen av dugonger ved de japanske Ryukyuøyene i Øst-Kina-havet er kritisk truet av utryddelse.[3] NRK Urix melder dessuten den 28. august 2022 at det ikke har blitt gjort vitenskapelige feltobservasjoner av dugonger i Kina på 23 år.[4] Med basis i egne studier konkluderer Mingli et al. (2022) med at dugongen har gjennomgått bestandskollaps og nå er funksjonelt utryddet i Kina.[5] Dugong tilhører også artene som står oppført på EDGE of Existence.[2]

Biologi rediger

 
Dugongenes halefinne likner hvalenes og skiller dem klart fra manatene, som er deres nærmeste nålevende slektninger.
 
Dugongene trives best i klart, grunt og mellomdypt vann, der sjøbunnen er bevokst av sjøgras.

Voksne dugonger måler i snitt cirka 249 cm og veier i snitt cirka 291 kg.[6] Det gjør arten til den fysisk nest minste blant nålevende sjøkyr. Arten måler sjelden 300 cm eller mer, men hunnene blir typisk litt større enn hannene. Normal størrelse regnes å være innenfor 240–270 cm i lengde og 230–360 kg i vekt.[2] Dyr på 300 cm finnes og vil normalt veie omkring 420 kg.[7] Den største dugongen som har blitt registrert var 4,06 meter lang og veide 1 016 kg.[8][7] Den ble fanget utenfor Saurashtra-kysten i India.[8][9]

Dugonger har store, sylindriske kropper som smalner i begge ender. Skjelettet har ekstremt tett beinstruktur, noe som antagelig hjelper dyret med å overvinne oppdriftsproblemer ved bunnfôring i saltvann. Huden er tykk og glatt, blek kremfarget da den blir født og brunaktig til mørkere grå når den blir eldre. Siden det ofte gror alger på huden deres, kan fargen variere med slik vekst. Ernæringsapparatet til denne arten gjenspeiler dens rolle som planteeter som spesialiserer seg på bunnlevende sjøgras. Huden har også sparsom behåring, som er mest utviklet rundt den hestesko-formede og svært bevegelige muskulaturen i overleppen. Denne muskulaturen snur munnåpningen, slik at det blir enkelt for dyret å beite, på sjøgras som vokser i enger på sjøbunnen, i horisontal stilling. Halefinnen og sveivene skaper framdrift og ligner mye på hvalenes.

Dugongene er semi-sosiale dyr som gjerne opptrer solitært eller i grupper på 3–6 dyr, typisk i grunne kystnære farvann mellom 26–27° nord og sør.[7] De er kapable til å svømme med opp mot 10–12 knops fart i opp mot én kilometer av gangen.[7] Når dyra beiter på bunnen etterlater de et karakteristisk mønster etter sveivene på bunnen, fordi de disse brukes til å «gå på bunnen».

Dugongen var opprinnelig tallrik over det meste av den vestlige Indo-Stillehavsregionen, men bestandene er gått kraftig tilbake. Det fins fortsatt grupper på ti tusen dyr og mer langs nordkysten av Australia, og arten er spesielt tallrik mellom Shark Bay i Vest-Australia og Moreton Bay i Queensland,[2] samt i Torresstredet, mellom Australia og Ny-Guinea. Tidligere var den også trolig tallrik ved kysten i Mosambik og Kenya, men der har bestandene gått kraftig tilbake. I januar 2003 ble en dugong på 2 meter og 300 kg fanget utenfor Tanzania. Det var den første observasjonen i dette farvannet på 70 år.

Inndeling rediger

Treliste

Referanser rediger

  1. ^ a b c Marsh, H. & Sobtzick, S. 2019. Dugong dugon (amended version of 2015 assessment). The IUCN Red List of Threatened Species 2019: e.T6909A160756767. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2015-4.RLTS.T6909A160756767.en. Accessed on 29 August 2022.
  2. ^ a b c d 41. Dugong Dugong dugon Arkivert 29. august 2022 hos Wayback Machine.. EDGE. The Zoological Society of London. Besøkt 2022-08-29
  3. ^ Brownell Jr., R.L., Kasuya, T. & Marsh, H. 2019. Dugong dugon (Nansei subpopulation). The IUCN Red List of Threatened Species 2019: e.T157011948A157011982. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2019-3.RLTS.T157011948A157011982.en. Accessed on 29 August 2022.
  4. ^ Kristi Haga Honningsøy (2022-08-28) Sårbar sjøku. NRK Urix. https://www.nrk.no/urix/sarbar-sjoku-1.16082806
  5. ^ Lin Mingli, Turvey Samuel T., Han Chouting, Huang Xiaoyu, Mazaris Antonios D., Liu Mingming, Ma Heidi, Yang Zixin, Tang Xiaoming and Li Songhai 2022 Functional extinction of dugongs in China R. Soc. open sci. 9211994211994 http://doi.org/10.1098/rsos.211994
  6. ^ Heritage, Steven & Seiffert, Erik. (2022). Total evidence time-scaled phylogenetic and biogeographic models for the evolution of sea cows (Sirenia, Afrotheria). PeerJ. 10(6). http://dx.doi.org/10.7717/peerj.13886
  7. ^ a b c d Marsh, Helene. Chapter 57: Dugongidae. Fauna of Australia: Vol. 1B Mammalia. CSIRO. ISBN 978-0-644-06056-1
  8. ^ a b Mani, S.B. (1960). Occurrence of the sea cow, Halicore dugong (Erxl.) off the Saurashtra coast. Journal of the Bombay Natural History Society 57: 216-217
  9. ^ Wood, Gerald (1983) The Guinness Book of Animal Facts and Feats. Sterling Pub Co Inc. IS

Eksterne lenker rediger