Donnchad mac Briain

Donnchad mac Briain eller Donough O'Brien[note 1] (død 1064) var konge av Munster i Irland, fra en gang mellom 1014 og 1025 til 1063. Han gjorde også krav på å være overkonge av Irland, og hadde på 1020-tallet formelt herredømme over to tredjedeler av øya. Han blir imidlertid ikke regnet som en av Irlands overkonger, verken i de samtidige annalene eller av senere historikere.

Donnchad mac Briain
Konge av Munster
Konge av Irland (ikke anerkjent)
Død1064
Roma
BeskjeftigelseKonge Rediger på Wikidata
Embete
  • King of Munster (1014–1064)
  • Overkonge (1040–1064) Rediger på Wikidata
EktefelleCacht, Gormlait, Driella(?)
FarBrian Boru[1]
MorGormflaith[1]
SøskenTadc mac Briain
Sigtrygg Silkeskjegg
BarnMurchad, Derbhforgaill, Domnall, Lórcan, med flere.
GravlagtSanto Stefano Rotunda
Regjeringstid1014/10251063
ForgjengerBrian Boru/ Dúngal Ua Donnchada
EtterfølgerToirdelbach Ua Briain

Donnchad var sønn av Brian Boru, den mest berømte kongen i Irlands historie. I irsk historieskriving har Donnchad kommet i skyggen av sin far, og også av sin nevø, rival og senere etterfølger Toirdelbach ua Briain. Donnchad var likevel blant de mektigste kongene i Irland over en periode på nesten 40 år. Gjennom å konsolidere ættens makt over Munster la han grunnlaget for at Brian Borus etterkommere skulle dominere Munster de neste 500 år.

Selv om han tidlig kan ha forlatt sin ambisjon om å få herredømme over hele Irland, førte han en aktiv politikk også utenfor Munster. Gjennom allianser med Man og Hebridene og forsøk på å få kontroll over Dublin, påvirket han hele området rundt Irskesjøen. Han fikk vedtatt lover i samarbeid med kirkens ledere, noe som ble videreført i kirkereformene på 1100-tallet hvor hans etterfølgere Toirdelbach og Muirchertach var sentrale pådrivere.

I løpet 1050-tallet ble Donnchad utfordret av Toirdelbach om herredømmet i Munster. Med støtte fra Áed av Connacht og Diarmait av Leinster tvang Toirdelbach, etter et tiår med krigføring, Donnchad til å abdisere i 1063. Donnchad forlot Munster og dro til Roma som pilegrim, hvor han døde i 1064.

Historisk bakgrunn rediger

Irland på 1000-tallet rediger

 
Omtrentlig framstilling av innflytelsesområdene til de ulike kongedømmene i Irland rundt år 1014.

Utdypende artikkel: Irland i tidlig middelalder

Irland i middelalderen var ikke et land samlet under én konge. Det var lokale småkonger som var under herredømme av regionale overkonger. Tradisjonelt var Irland delt inn i fem regioner, kalt Coiced – femteparter. Disse var Munster, Leinster, Mide, Ulster og Connacht. Fra 600-tallet var Uí Néill det dominerende dynastiet i Irland, fordelt i to grener. Det Nordlige Uí Néill hadde i løpet av 800-tallet fått kontroll over størstedelen av den tradisjonelle regionen Ulster, mens det Sørlige Uí Néill hersket i Mide. Rangen som irsk overkonge alternerte mellom Uí Néill ættene Cenél nEógain i nord og Clann Cholmáin i sør. Bare unntaksvis hadde overkongen reelt herredømme over mer en halvparten av øya. Særlig kongene av Munster gjorde motstand mot Uí Néills krav om overherredømme, og mente selv å ha rett til å herske over den sørlige delen av Irland i henhold til en tradisjonell todeling kjent som «Leth Cuinn og Leth Moga».

Norrøne folkeslag fra Skandinavia hadde vært aktive i Irland siden begynnelsen av 800-tallet. Først hadde de kommet som vikinger på plyndringstokt, men fra midten av 800-tallet begynte det å vokse fram permanente norrøne bosetninger. Disse hadde ved tusenårsskiftet utviklet seg til Irlands første byer, og hadde en sammensatt norrøn-gælisk befolkning. Byene var viktige sentrum for handel, og rådde også over betydelige militære ressurser. Betydningen av å kontrollere disse byene ble først demonstrert av Brian Boru. Han dro nytte av å kontrollere byene i Munster da han som den første kongen derfra i historisk tid klarte å ta rangen som overkonge fra Uí Néill.

Donnchads ætt rediger

Utdypende artikkel: Dál gCais

Donnchad mac Briain tilhørte ætten Dál gCais. Denne ætten hadde i de foregående hundreårene fått kontroll over et område nord i Munster. Det tilsvarerte dagens grevskap Clare, noe som blant annet innebar strategisk kontroll over den viktige elven Shannon. Fra midten av 900-tallet hadde ætten økt sin innflytelse i Munster under Cennétig mac Lorcáin, og hans sønn Mathgamain ble den første kongen av Munster i historisk tid fra et annet dynasti enn det til da dominerende Eóganachta.[2] Mathgamain ble drept i 976 og etterfulgt av sin yngre bror, Donnchads far Brian Boru. Gjennom sine nesten 40 år som konge av Munster klarte Brian ikke bare å bli anerkjent som overkonge, han hadde også reelt herredømme over det meste av øya.

Det var imidlertid stadige lokale opprør mot hans styre. Et opprør i 1013 ledet av Leinsterkongen Maelmorda MacMurchada og Dublins norrøn-gæliske konge Sigtrygg Silkeskjegg førte til det kjente slaget ved Clontarf hvor Brian ble drept. Donnchad var sønn av Brians kone Gormflaith, datter av Murchad mac Finn, konge av Leinster. Hun hadde tidligere vært gift med både Olav Kvåran, konge av Dublin og Máel Sechnaill mac Domnaill,[2] overkongen som måtte vike plassen for Brian i 1002. Donnchad var dermed på morsiden nevø av Maelmorda og halvbror til Sigtrygg, de to motstanderne til Brian ved Clontarf.

Liv og virke rediger

Veien til makten i Munster rediger

 
Byer og større klostre i den sørvestlige delen av Irland, rundt år 1000.

Ekteskapet mellom Gormflaith og Brian kan ha kommet i stand som resultat av forhandlinger etter slaget ved Glen Mama i 999, hvor Brian første gang beseiret Sigtrygg og Maelmorda. En datter av Brian ble samtidig giftet bort til Sigtrygg. Dette tyder i så fall på at Donnchad ble født like etter år 1000. Han kan også ha vært født tidligere.[note 2]

Under slaget ved Clontarf døde også Donnchads bror Murchad som var den som hadde utpekt seg som Brians sannsynlige etterfølger. Máel Sechnaill ble igjen overkonge etter Brians død. I Munster var det stridigheter både mellom og innen Dal gCais og Eóganachta om hvem som skulle bli konge der. I irske kongerekker er Dúngal Ua Donnchada fra Eóganacht Chaisil listet som konge av Munster etter Brian, men både Donnchad, hans bror Tadc såvel som Tadc mac Muiredag,[3] også han fra Eóganacht Chaisil, gjorde også krav på kongemakten. Ifølge senere litterære framstillinger skulle Brian ha utpekt Donnchad som sin etterfølger før han døde, og Donnchad skal ha ledet mennene fra Dal gCais hjem til Munster etter slaget.[note 3] Dette er imidlertid ikke bevitnet i de samtidige annalene.

Første gang Donnchad omtales i de irske annalene er like etter slaget ved Clontarf i 1014. Det er en serie på tre innførsler i Ulsterannalene for det året som bevitner interne stridigheter i Munster. Først er det Domnall mac Dub da Bairenn som dreper Cian mac Mael Muad og hans brødre i et slag,[4] disse nevnes begge i Cogad som ledere for Eóganachta som ville gjøre krav på Munster.[5] Så er det Donnchad som dreper Cathal mac Domnall, konge av Uí Echdach,[6] før det er et slag mellom brødrene Tadc og Donnchad hvor Donnchad lider nederlag.[7] Det kan imidlertid ikke ha vært et avgjørende nederlag, for allerede i 1015 er Donnchad i felten igjen og beseirer og dreper Domnall mac Dub da Bairenn i et slag.[8][note 4]

I 1016 forteller Inisfallen-annalene at «Brians sønn»[9] ledet en hær til Lough Ree, altså inn i områder under Máel Sechnaills kontroll. Det gis ingen indikasjon på hvilken av Brians sønner dette var, og de andre annalene nevner ikke dette. Máel Sechnaill hadde, med støtte fra Flaithbertach Ua Néill, vært på hærferd over store deler av Irland for å etablere sin autoritet som overkonge.[10] Selv om det ikke er nevnt at han er i Munster, er det ingen indikasjoner på at Donnchad eller andre fra Munster utfordret ham. I 1020 er Donnchad i følge med Máel Sechnaill på en ekspedisjon over Shannon inn i Connacht,[11] og framstår her som en (underordnet) alliert av overkongen.[10]

Annalene forteller at Donnchad i 1019 utkjempet et tvekamp og mistet den høyre hånden. Det nevnes i flere kilder, men Inisfallen-annalene gir den mest utførlige beskrivelsen:

Donnchad mac Briain ble truffet av Domnall mac Cathrannach, fra Uí Chaisíne, og han [Domnall] ble drept på stedet øyeblikkelig. Mac Briain ble truffet i hodet av et sverdslag, og det samme slaget traff den høyre hånden hans, og kuttet den rett av ved tommelfestet.[12]

Domnall mac Cathrannach er ikke nevnt ellers i annalene, og hvorfor (eller på vegne av hvem) han sloss mot Donnchad er ikke kjent. Uí Chaisíne hadde sitt territorium nær Tullow i dagens grevskap Clare,[13] altså innenfor kjerneområdet til Donnchads Dal gCais.

Donnchad fikk sin bror Tadc myrdet i 1023,[14] og framsto etter det som den mektigste kongen i Munster. Tadc mac Muiredag døde i 1024, og Dúngal Ua Donnchada i 1025, og etter dette var Donnchad uomtvistelig konge over Munster.

Kamp om herredømmet over Irland rediger

Donnchad hadde ambisjoner om å få herredømme over hele Irland, slik hans far hadde hatt. Ifølge Francis John Byrne[15] var dette en ambisjon Donnchad først og fremst forfulgte i perioden 1026–1033, han var imidlertid aktiv utenfor Munsters grenser også i to tiår etter dette.

Med Munster sikret prøve Donnchad å utvide sin innflytelse i de tilgrensende områdene. Først ledet han en hær nordover inn i Connacht, plyndret Cruachu og tok gisler[note 5] derfra. Neste år dro han østover, og tok gisler fra Mide, Brega, Leinster og det norrøne Dublin.[14] Donnchad Mac Gilla Pádraig, kongen av Osraige måtte følge med Donnchad tilbake til Kincora.[14] Ifølge Inisfallen-annalene tilbrakte Amalgaid, abbed av Armagh, påsken 1026 hos Donnchad i Kincora.[16] Armagh var det viktigste klosteret i Irland, og sentrum for kultusen knyttet til St. Patrick. Tradisjonelt hadde Armagh vært nært knyttet til Uí Néill, og det at Amalgaid på denne måten oppholdt seg hos Donnchad var en betydelig anerkjennelse av Donnchads nyvunne autoritet.[14]

 
Mynt preget i Dublin i Sigtrygg Silkeskjeggs tid. De norrøne byene i Irland var de viktigste handelssentra på øya, og rådde også over betydelig militærmakt, først og fremst krigsflåter.

Donnchad syntes å være på god vei til å gjenta sin fars karriere. Han hadde kontroll over Munster, og hadde tatt gisler som tegn på overherredømme over Connacht, Leinster, Osraige og Mide. Som konge av Munster kontrollerte han de norrøn-gæliske byene Limerick, Waterford og Cork, noe som ga han betydelige økonomiske og militære ressurser. Den største og viktigste byen i Irland var imidlertid Dublin, som fortsatt var styrt av Sigtrygg Silkeskjegg. Sigtrygg hadde sannsynligvis anerkjent en form for overherredømme fra Máel Sechnaill fram til dennes død i 1022. Etter dette ser det ut som om kontroll over Dublins militære og økonomiske ressurser var en forutsetning for kontroll over Irland. Før Brian tok makten hadde rangen som overkonge av Irland alternert systematisk mellom det nordlige og sørlige Uí Néill. Máel Sechnaill var fra den sørlige grenen, så ifølge dette skjemaet sto Flaithbertach Ua Neill fra Cenél nEógain i det nordlige Uí Néill nå for tur. Han konsoliderte sin makt i nord og ekspanderte inn i det sørlige Uí Néill og plyndret Dublin i både 1025 og 1026. Niall mac Eochada fra Ulaid viste også styrke og ambisjoner i retning av Dublin på denne tiden. I 1022 beseiret han Dublins flåte i et sjøslag, og i 1026 plyndret en sønn av ham byen. Ambisiøse irske konger sto nærmest i kø utenfor Dublin, men det er ikke kjent om Sigtrygg allierte seg med eller underordnet seg noen av dem.[note 6]

 
Øya Man ligger strategisk til nord i Irskesjøen. Donnchads allierte Echmarcach kontrollerte Man, Galloway og hele eller deler av Hebridene. Med Donnchads støtte hadde han også en tid kontroll over Dublin.

Selv om Donnchad og Sigtrygg hadde samme mor, er det ingen indikasjoner på vennskap eller samarbeid dem i mellom. Donnchad valgte å alliere seg med Echmarcach mac Ragnaill, som kontrollerte øya Man og andre norrøne bosetninger rundt Irskesjøen og på Hebridene. Alliansen ble sementert ved at Donnchad giftet seg med Echmarcachs søster Cacht i 1032.[17] Hvem deres far Ragnall (gammelnorsk Ragnvald eller Ragnar) var er omdiskutert. Seán Duffy[18] identifiserer ham som enten Ragnall mac Ivar (død 1015) eller dennes sønn Ragnall mac Ragnaill (død 1035), begge disse er omtalt som konger av Waterford. Duffy ser dette som en fortsettelse av rivaliseringen mellom Dublin og Waterford fra siste del av 900-tallet, og at Donnchad slik knyttet seg til Waterford-fraksjonen. Colmán Etchingham[19] mener det er vel så sannsynlig at det er snakk om Ragnall mac Gothraid (død 1004), sønn av Gudrød Haraldsson som Brian Boru allerede i 884 hadde knyttet allianse med.

Echmarcach klarte, med støtte av Donnchad, å ta kontroll over Dublin i 1036, men ble fordrevet igjen i 1038 av Ivar Haraldson, sannsynligvis en nevø av Sigtrygg.[18] I 1046 kom imidlertid Echmarcach tilbake igjen, og nå var det han som fordrev Ivar. Dublin var nå blitt «nøkkelen til suksess» for irske konger som ønsket makt over hele øya,[20] og gjennom denne alliansen hadde Donnchad indirekte kontroll over byen. Echmarcach klarte imidlertid bare å beholde makten i seks år før han for godt ble fordrevet fra Dublin, denne gangen av Leinsterkongen Diarmait mac Máel na mBó. Diarmait var den første irske kongen som tok direkte kontroll over Dublin.[21] Echmarcach fortsatte som konge av Man til han ble fordrevet også derfra i 1061. Direkte inngripen fra Donnchads side i Irskesjøen, Wales eller England er ikke bevitnet, men han kan ha vært den som tok i mot den landflyktige Ælfgar av Mercia i 1055 og utstyrte ham med en mindre krigsflåte,[22] og dermed implisitt var involvert i Magnus Haraldsons kampanje i Wales i 1058.

Diarmait mac Máel na mBó tilhørte ætten Uí Chennselaig, som hørte til sør i Leinster med Ferns og Wexford som maktbase. Diarmait ble konge av Uí Chennselaig i 1036, og viste ambisjoner – både i og utenfor Leinster. Han plyndret blant annet Waterford i 1039, noe som kan tolkes som en direkte utfordring mot Donnchad. I 1041 plyndret Donnchad Ferns, mens Diarmait svarte med å angripe Killeshin i Laois.[21] Etter annalenes opptegnelser later til å ha vært kontinuerlig feide mellom Donnchad og Diarmait, men på et tidlig tidspunkt[note 7] ble likevel Donnchads datter Derbforgaill giftet bort til Diarmait.

Osraige under Donnchad Mac Gilla Pádraig nådde toppen av sin makt rundt 1030,[14] han ble anerkjent som konge over Leinster (som den første fra Osraige) i 1036. Han var onkel til Diarmait. Etter at han døde i 1039 ble Murchad mac Dunlaige konge i Leinster, han ble raskt angrepet av Diarmait og etter at Murchad ble drept i 1042 ble Diarmait konge av Leinster. I allianse med Osraige hindret Diarmait Donnchad i videre innflytelse i øst, og klarte i 1052 også å få kontrollen over Dublin. Motangrep fra Donnchad tvang både i 1048 og 1053 Diarmait til formelt å underkaste seg Donnchad ved å gi ham gisler, men ingen av gangene tok det lang tid før nye strider brøt ut.[21]

Lovgivning rediger

De irske annalene omtaler først og fremst kriger og dødsfall blant adel og ledende menn innen kirken. Annalene gir ikke mange detaljer om lovgivning,[23] de store kirkemøtene på 1100-tallet hvor reformen av den irske kirken ble vedtatt er for eksempel knapt nevnt. Derfor skiller Donnchad seg ut når det er to henvisninger i annalene til lover han sto bak, i 1040[24] og i 1050.[25] I 1040 vedtok Donnchad som konge av Munster lover mot tyveri, mot våpenbruk og kroppsarbeid på søndager, og mot at kveg skal tas inn i hus. Inisfallen-annalene kaller dette en «Lov og forordning [Cain&Rechte], slik som ikke hadde blitt vedtatt i Irland siden Patricks tid»[24], og det er ifølge Donnchadh Ó Corráin[23] tydelig at annalisten anser dette som nyskapende lover. Ó Corráin peker videre på at det kan synes som om kirkelig inspirasjon ligger bak lovene, og «at noen av dem har en bemerkelsesverdig likhet med krav fremmet av datidens fredsbevegelse i Aquitaine og andre deler av Frankrike».[note 8]

I 1050 var det hungersnød med mye lidelse, dette førte til uroligheter og både kirker og hjem ble plyndret. Donnchad sammenkalte da en synode av kirkens ledere og lokale herskere i Killaloe, hvor en lov som forbød store og små overgrep ble erklært.[23] Det er åpenbart at Donnchad var drivkraften bak dette, Inisfallen-annalene korte beskrivelse er «en stor lov [Cáin mór] av Brians sønn».[26] Annalene har imidlertid ikke bevart detaljer om lovene vedtatt i 1050.[23]

Det at Donnchad proklamerte kirkelige forordninger og sammenkalte en synode i Munster viser vei mot den rollen hans etterfølgere skulle spille under den irske kirkereformen på 1100-tallet, da Munster ble sentrum for reformbevegelsen.[14]

Motstand og nederlag rediger

Fra rundt 1050 økte motstanden mot Donnchad, og fra å være på offensiven utenfor Munster måtte han nå forsvare seg innenfor egne grenser. I Connacht kom Áed Ua Conchobair til makten i 1046, han var fiendtlig innstilt til Donnchad. Han plyndret det nordlige Munster i 1051, og som en ydmykelse mot Donnchad felte han Mag Adair-treet på stedet hvor Dal gCais inaugurerte sine konger.[27] Donnchad forfulgte ham nordover uten å få tak i ham, og Donnchads sønn Domnall Bán ble drept i en trefning i Connacht.

Toirdelbach ua Briain, sønn av Tadc, hadde grunn til å hevne seg på Donnchad som hadde fått Tadc myrdet. Lite er kjent om Toirdelbach fra de første årene av hans liv, men fra etter 1050 opptrer han i allianser med Donnchads fiender, og utfordret Donnchad om retten til å være konge i Munster. Både Áed i Connacht og Diarmait i Leinster var tradisjonelle fiender av Donnchad, men deres koordinerte kampanjer mot Munster var sannsynligvis orkestrert av Toirdelbach.[14] I 1054 angrep Áed og Toirdelbach fra nord, mens Diarmait med støtte fra Osraige angrep fra øst.[21] I 1058 angrep Toirdelbach igjen, denne gangen fra øst med støtte av Diarmait. Donnchad flyktet fra dem, og brente byen Limerick for at den ikke skulle falle i fiendens hender. Han konfronterte dem så i slaget ved Sliab Crot men led nederlag og måtte gi gisler til Diarmait.[21] Etter dette er det trolig at Donnchad innså at han ikke kunne motstå angrep fra to kanter, og han underkastet seg Áed i 1060, for på den måten å sikre seg støtte mot Toirdelbach.[14] Denne taktikken lyktes dårlig, Áed ødela Donnchads festning ved Kincora i 1061 og brente det kirkelige sentrumet for Dal gCais i Killaloe. Diarmait og Toirdelbach marsjerte enda en gang inn i Munster, og fikk nå støtte fra ledende menn i provinsen også. Donnchads sønn Murchad in Scéith Girr prøvde å ta opp kampen mot Toirdelbach uten å lykkes. Etter at Diarmait hadde vendt tilbake til Leinster reiste Donnchad og sønnen en hær og gikk mot Toirdelbach, de led imidlertid nederlag og Diarmait vendte raskt tilbake for å støtte Toirdelbach.[21] Donnchad innså at slaget var tapt og forlot Munster.

Pilegrimsreise og død rediger

 
Kirken Santo Stefano Rotunda, maleri av Ettore Roesler Franz fra ca 1880

Etter å ha lidt nederlag og mistet Munster, dro Donnchad som pilegrim til Roma. Han døde der i 1064, og ble gravlagt i mainistir Sdefain[28], Stefans kloster. Dette har blitt identifisert som kirken Santo Stefano RotundaCeliohøyden, hvor det senere ble satt opp en plakett som kaller Donnchad konge av Thomond og Cashel.[14]

Pilegrimsferder til Roma hadde vært populært blant irske konger, blant andre prominente pilegrimer var Knut den mektige i 1027, Sigtrygg Silkeskjegg i 1028 og Flaithbertach Ua Neill i 1030. Ifølge Marianus Scottus' Chronicon[29] reiste Donnchad til Roma sammen med sin gamle allierte og svoger Echmarcach, og begge døde der.[note 9]

Familie og etterkommere rediger

Donnchad var gift minst to ganger. I tillegg til Cacht som han giftet seg med i 1032, er Gormlait nevnt som mor til hans sønn Murchad.[14] Thomas Moore[30] og John O'Hart[31] oppgir at Donnchad var gift med Driella, datter av Godwin av Wessex. Det er framgår ikke hvilke kilder de baserer dette på.[note 10] Ifølge middelalderskriftet Lecans store bok (irsk: Leabhar Mór Leacain) hadde Donnchad 12 sønner.[14] Navnene på tre av dem er kjente: Domnall Ban (død 1051), Murchad (død 1068) og Lórcan (død 1078).[32] En datter er kjent, Derbhforgaill (d. 1080) som var gift med Diarmait mac Máel na mBó.[33][note 11]

Donnchads sønner Murchad og Lórcan ser ikke ut til å ha hatt noen prominent rolle i Munster etter farens død, de nevnes bare i nekrologer i henholdsvis 1068 og 1078. Lórcans sønner Conchobar og Cénnetig forlot Munster og sluttet seg til Tairdelbachs rivaler i Cenel nEógain i nord. Conchobar døde i et internt oppgjør der, mens Cénnetig og hans sønn Tadc ble drept i et slag mot Tairdelbach i Leinster i 1084. Murchads sønn Brian var en viktig alliert for Tairdelbachs sønn Muirchertag i 1115,[34] og regnes av Byrne som en av flere mulige kandidater til kongemakten i Munster etter Muichertag,[32] men han ble drept i 1118. Etter dette spiller ikke lenger Donnchads etterkommere noen viktig politisk rolle i Munster. Etterkommerne til Tadc skulle imidlertid komme til å dominere provinsen de neste 500 år, som konger av Munster, og senere konger og fra 1543 jarler av Thomond.

Donnchad ble likevel stamfar til én stor irsk konge, siden hans datter Derbforgaill var oldemor til Diarmaid Mac Murchadha.

Ettermæle rediger

Samtidige framstillinger rediger

 Mykhårete Conchobar, velkommen!
Áed, Garbith, hardføre Diarmait,
Donnchad, to Niall'er uten rask sorg,
er åpenbart kongene i denne æraen. 

Fra Rédig dam, a Dé do nim, Flann Mainistrech 1056[35]
 
Cumdach laget til alterboken Stowe Missal, fra midten av 1000-tallet. Den øverste innskriften er «Be for Donnchad mac Briain, for Irlands konge».

Donnchad er ikke direkte omtalt som «konge av Irland» i de samtidige annalene, dette er imidlertid flere steder implisitt gjennom omtalen av medlemmer av hans familie. Annalene bruker titler først og fremst i forbindelse ned nekrologer. I Ulsterannalene omtales han som «overkonge av Munster» (airdri Muman) i nekrologen.[36] Inisfallen-annalene nevner ikke hans død, bare at han dro til Roma.[37] Da hans sønn Murchad blir drept i 1068 kalles han imidlertid «kongelig arving til Irland og sønn av Irlands konge» (rigdamna h-Erend & mc. ríg h-Erend).[38] I Tigernach-annalenes nekrolog kalles Donnchad «konge av Munster» (rí Muman).[28] Murchad omtales også her som «kongelig arving til Irland»[39], og ved Donnchads hustru Cachts død i 1054 kalles hun «dronning av Irland» (rígan Erenn).[40] Marianus Scottus omtaler ham som «[en] konge fra Irland»[29] (rex de Hibernia) og ikke «Irlands konge» (rex Hiberniae).

I diktet Rédig dam, a Dé do nim fra 1056 kjenner ikke Flann Mainistrech til noen overkonge av Irland.[35] Han nevner ikke mindre enn sju konger, som han kaller «kongene av denne æraen» (rig na ré sea co roreid). Donnchad er en av disse, de andre er Conchobar, Áed, Garbith, Diarmait og to som heter Niall. Ifølge Byrne er disse Conchobar Ua Maíl Schechnaill av Mide, Áed Ua Conchobair av Connacht, Garbíth Ua Cathassaig av Brega, Diarmait mac Maíl na mBó av Leinster, Niall mac Máel Sechnaill av Ailech og Niall mac Eochada av Ulaid.[35]

Den eneste kjente samtidige teksten som eksplisitt omtaler Donnchad som Irlands konge er en innskrift på skrinet som ble laget til teksten nå kjent som Stowe missal, en alterbok fra 1052. Denne ble imidlertid laget i Munster i Donnchads regjeringstid, og er derfor ikke et troverdig vitne om hvilken status han hadde ellers i Irland. Den øverste teksten er på en typisk tekstform[41] for slike inskripsjoner, i skrifttypen kjent som «insulær majuskel» uten mellomrom mellom ordene. Den lyder ŌR DO DONDCHAD MACC BRIAIN DO RIGH EREND, hvor merket over bokstaven O indikerer at det er en forkortelse for «oroit» som betyr «be». På norsk tilsvarer altså dette «Be for Donnchad mac Briain, for Irlands konge».

Pseudohistoriske fortellinger rediger

 Den første sønnen som du ser skal bli konge etter deg. 

Banshee'ens spådom, Annalene fra Loch Cé[42]

Den sene krøniken Annalene fra Loch Cé gir en utførlig, men historisk upålitelig, gjengivelse av slaget ved Clontarf. Her fortelles også en historie om at Brian natten før slaget får besøk i teltet sitt av en banshee kalt Oebinn. Hun forteller Brian at han skal dø i løpet av morgendagen. Brian spør henne hvem av sønnene hans som skal bli konge etter ham, og hvem som skal bli drept i slaget sammen med ham selv. Hun svarer «Den første sønnen som du ser skal bli konge etter deg.» Brian sender derfor bud på Murchad, slik at han skal komme til ham før alle andre. Murchad kommer imidlertid ikke før han har kledt på seg, mens Donnchad som har hørt Brian snakke med tjeneren sin ikke «ventet for å ta på seg alle klærne» men går inn til Brian før Murchad kommer. Donnchad spør Brian om han skal dra ut for å skaffe forsyninger eller bli igjen i leiren. Brian, som ikke liker at Donnchad var den første som kom, svarer: «Jeg bryr meg ikke om hva du gjør, for det var ikke deg jeg søkte etter.» Donnchad forlater så farens telt i sinne.[42]

I Cogad Gáedel re Gallaib[43] nevnes også legenden om bansheen som forutsier Brians død og gir en profeti om hvem som skal etterfølge ham. Her er det Brian som forteller dette til tjeneren sin, etter at han har fått beskjed om at Murchad er falt. Her nevnes imidlertid ikke aspektet med at Brian skulle ha vært sint eller skuffet over å få Donnchad som etterfølger. Brian velsigner tvert i mot Donnchad, og omtaler han som sin etterfølger (comarba).[note 12] Tidligere i fortellingen[44] har Donnchad blitt sendt ut for å plyndre landsbygda og skaffe forsyninger, og han deltar derfor ikke i selve slaget.

 Forget not our wounded companions who stood
In the days of distress by our side;
While the moss of the valley grew red with their blood
They stirred not, but conquered and died 

Fra Thomas Moores dikt «War Song»[45]

Cogad forteller at de overlevende i hæren fra Munster venter utenfor Dublin til Donnchad skal komme igjen og ta kommando. Når han gjør det blir de utfordret av Sigtrygg som truer med å angripe dem dersom de ikke gir ham en andel av kveget Donnchad har samlet. Donnchad nekter og slakter resten av kveget innen synsvidde av Dublin, men de «fremmede [i Dublin] nekter å gå til kamp på grunn av frykt for Donnchadh og Dal Cais».[46] Etter at de har begynt ferden hjem, blir det splittelse i hæren. Mennene fra Eóganachta bryter ut under ledelse av Cian og Domnall, og krever gisler fra Donnchad. Han nekter, og det fortelles hvordan også de sårede blant Dál Cais heroisk gjør seg klar til å kjempe for Donnchad, hvorpå splittelse bryter ut også innad i Eóganachta og de ikke våger angripe. Donnchad og hans menn blir igjen utfordret når de reiser gjennom Osraige. Her gjentas historien om Donnchad som stolt nekter å bøye av for en tilsynelatende overmakt, de sårede som tappert vil være med å kjempe, og fienden som gir seg uten kamp.[47] Disse fortellingene om de såredes tapperhet inspirerte Thomas Moore i det kjente diktet «War Song».[45]

Trass i at Cogad er forfattet i Muirchertag Ua Briains regjeringstid og er et propagandaskrift for ham og hans slekt, framstilles Donnchad i et positivt lys. Muirchertags farfar Tadc, Donnchads rival, nevnes imidlertid ikke i det hele tatt.

Geoffrey Keating forteller også om Donnchad og de såredes tapperhet i sin «Irlands historie» (Foras Feasa ar Éirinn). Han tilføyer flere detaljer enn de som finnes i Cogad, og legger blant annet flere replikker i Donnchads munn. Konfrontert med en stor overmakt fra Osraige sier for eksempel Donnchad: «Om jeg så hadde bare en enkelt svein som fulgte meg, ville jeg ikke nekte å møte Mac Giolla Phadraig og mennene fra Osraige i slag».[48]

Keating gjenforteller også en «tradisjon som fortsatt eksisterer blant mange på landsbygda»[49] om at Donnchad under sitt opphold i Roma skal ha «hatt samvær med» keiserens datter som også besøkte byen, og at de fikk en sønn som ble stamfar til tre av familiene som slo seg ned i Irland etter normannernes invasjon. Dette fester imidlertid Keating liten lit til:

 ...denne historien kan ikke være sann, for før [Donnchad] la ut på denne reisen var han en gammel svak mann på over 80 år, og det er ikke sannsynlig at keiserens datter ville begjære samvær med slik en veteran. Videre ville det være upassende for ham som dro som pilegrim for å gjøre bot å begjære noen kvinne uansett. 

Geoffrey Keating[49]

Selv om Keating utviser sunn skepsis og kildekritikk i forhold til historien om Donnchad og keiserens datter, gjengir han uten forbehold en annen overlevert historie om at Donnchad skulle ha gitt pave Urban II overherredømme over Irland i 1092.[50] Dette var grunnlaget, ifølge Keating, for at pave Hadrian IV ga herredømmet videre til Henrik II av England gjennom Laudabiliter. Dette var, forteller Keating, bakgrunnen for at Diarmait Mac Murchada henvendte seg til Henrik av England i stedet for for eksempel kongen av Frankrike da han ble fordrevet fra Irland i 1167. Laudabiliter som mulig bakgrunn for den normanniske invasjonen ble heftig diskutert blant britiske og irske historikere på 1800-tallet, men Keatings framstilling kan uten videre avskrives som uhistorisk på grunn av kronologien (Donnchad døde nesten 30 år før dette skal ha skjedd).

Ettertidens vurdering rediger

 Den uheldige Donnchad klarte aldri helt å fylle sin fars støvler 

Seán Duffy[18]

Perioden mellom Clontarf og den anglo-normanniske invasjonen i 1167/69 har fått relativt liten oppmerksomhet fra irske historikere.[51] Utover korte encyklopediske biografier er det ikke publisert egne forskningsarbeider om Donnchad, og plassen han blir tildelt i verk som framstiller Irlands historie er beskjeden. Ifølge Colmán Etchingham[19] blir Donnchad i historieskrivingen framstilt som mislykket, sammenlignet med det spektakulære hans far oppnådde. Han mener dette kan ha sammenheng med at «en rivaliserende gren av Brians etterkommere, representert ved Tairdelbach og Muirchertag Ua Briain, hadde politisk kontroll og innflytelse på skrivingen av dynastiets historie i femti år etter Donnchads fall»[19]. Seán Duffy skriver at «Den uheldige Donnchad klarte aldri helt å fylle sin fars støvler».[18]

I standardverket Irish Kings and High-Kings[52] lister Francis John Byrne Donnchad som konge av «Cashel and Munster», men inkluderer ham ikke i sin oversikt over «High-Kings of Ireland».[note 13] I sitt bidrag om Irland på 1000-tallet i Royal Irish Academys A New History of Ireland: Prehistoric and Early Ireland skriver Byrne:

 I Munster hadde Brians sønn Donnchad mellom 1026 og 1033 forfengelige håp om å etterlikne sin far. Det at han ikke kunne gjøre dette trekker ikke noe fra hans suksess i å konsolidere Dal Cáis herredømme over hele provinsen, og til tider videre utover. Selv om han ikke var stamfar til de senere O'Briens, la han grunnlaget for deres suksess. 

Francis John Byrne[15]

Historikeren Damian Bracken har skrevet artikkelen om Donnchad i Oxford Dictionary of National Biography. I siste avsnitt skriver han blant annet:

 Selv om Donnchad Mac Briains karriere har blitt sett på som skuffende når den blir sammenliknet med den til hans far, Brian Bóruma, klarte han å sikre sin posisjon som konge av Munster og beholdt sin rang som konge i fire tiår... ...Donnchad Mac Briains karriere var virkelig stort sett fredelig. I en tid hvor en herskers suksess ble målt gjennom hans evne til å føre krig, skulle kanskje et annet kriterium ble brukt om Donnchad, og fortjent anerkjennelse bli gitt til hans prestasjoner i å både opprettholde freden og sitt eget grep om makten. 

Damian Bracken[14]

Fotnoter rediger

  1. ^ Flere skrivemåter på mellomirsk er attestert: Dunnchad, Donnchadh og Dondchad med flere varianter. Patronymet mac Briain skrives også uten mellomrom macBriain eller (grammatisk ukorrekt) uten genitiv, altså mac Brian. Navnet er tidvis også ukorrekt gjengitt som Mac Briain, men stor forbokstav i «Mac» angir at det er et etternavn og ikke et patronym. Angliseringer av irske navn som Donough O'Brien var mye brukt tidligere, men brukes ikke i moderne engelskspråklig forskningslitteratur. Unntak er navn som er innarbeidet i engelsk språk som Brian Boru (gælisk Brian Bóruma)
  2. ^ Todd diskuterer kronologien i sin innledning til Cogad Gáedel re Gallaib. Han konkluderer, basert på Cogad og det etter hans mening usannsynlige i at Donnchad i en alder av høyst 14 år kunne hatt en lederrolle i Slaget ved Clontarf, at Donnchad likevel ikke er sønn av Gormflaith, men en uekte sønn født mye tidligere.(Todd (1867), s. clxi, note 1) (Dette til tross for at Gormflaith omtales i CGG som «mor til Brians sønn Donnchad».) Jaski mener at forholdet mellom Gormflaith og Brian må skrive seg fra før 997, ettersom Donnchad var en voksen («was an adult») i 1014 (Jaski (2005) s.46). Det er imidlertid ikke uvanlig at menn allerede fra tidlig i tenårene omtales som ledere i kilder fra middelalderen. Geoffrey Keating omtaler Donnchad som «en mann på over 80 år» i 1065, noe som da ville bety at han var født før 985 (Keating (1634) kap. XXVII)
  3. ^ Se Geoffrey Keatings framstilling i Foras Feasa ar Éirinn Kapittel XXVI og Todd (1867) ss. 210f, og også seksjonen Litterære framstillinger.
  4. ^ Ifølge den senere Annalene av fire mesterne fant dette slaget sted ved Limerick, og Donnchad og Tadc er allierte mot Domnall. Formen på teksten («to sønner av Brian, det vi si Donnchad og Tadc» (dá mac Briain .i. Donnchadh & Tadhg tilsier imidlertid at navnene er en senere interpolasjon.(Annalene av de fire mesterne 1014.17) I Inisfallen-annalen brukes formen «Brians sønn» uten at navnet er nevnt.
  5. ^ I middelalderens Irland var det å kunne ta gisler fra et område tegn på overherredømme.
  6. ^ Sigtrygg lot prege mynter med teksten Sitric rex Erin (Sigtrygg, konge av Irland) og opptrådte som en alliert av Englands konge Knut den mektige blant annet i Wales, noe som kan tyde på at han heller hadde ambisjoner på egne vegne. Det har vært spekulert i at Sigtrygg opptrådte som underordnet heller enn alliert med Knut. Dette avvises i nyere forskningsarbeider av blant andre Colmán Etchingham og Clare Downham, (Etchingham (2001) s. 161ff, Downham (2003)). Den som har ført den mest utførlige argumentasjonen for at Sigtrygg var underordnet Knut er ifølge Downham Benjamin Hudson i Knútr and Viking Dublin, Scandinavian studies 66, 1994, p 319–36, s 321f
  7. ^ Ettersom Diarmait og Derbforgaills sønn Murchad var voksen i 1052 måtte det ha skjedd før Diarmait ble konge av Leinster i 1042.
  8. ^ Ó Corráin henviser her til Marc Bloch, Feudal society (2nd ed. London 1962) 412–20 og H. E. J. Cowdrey, ‘The peace and the truce of Godin the eleventh century’, Past & Present 46 (1970) 42–67.
  9. ^ «Donnchad filius Briain, rex de Hibernia atque Echmarcach rex Innarenn, viri inter suos non ignobiles, Romam venientes obierunt»,(Chronicon v. 559). I norsk oversettelse «Donnchad Brians sønn, [en] konge fra Irland og Echmarcach konge av Innarenn, menn blant sine egne ikke av lav byrd, kom til Roma og døde.» (Innarenn betyr her (Rhinns of) Galloway - se Duffy (1992) s.97f)
  10. ^ O'Hart kan ha bygget på Moore, som har feiltolket en referanse i Den angelsaksiske krønike til at Goodwins sønner oppholdt seg hos Donnchad og ikke Diarmait da de var i landflyktighet i Irland. Verken at Godwin hadde en datter ved navn Driella, eller noen allianse mellom ham og Donnchad er nevnt i samtidige engelske eller irske kilder
  11. ^ Inisfallen-annalene nevner en «Laithir, datter av Donnchad», (død 1028) (Inisfallen-annalene 1028.2) - det framgår ikke om hun er datter av Donnchad mac Briain.
  12. ^ I sin kommentar til teksten skriver Todd (Todd (1867) s. clxxxviii, note 3) at teksten her åpenbart er skrevet eller endret av en som støttet Donnchad. Todd ser dette som en indikajon på at teksten har blitt til før Donnchads død i 1064
  13. ^ Byrne fører heller ingen andre i denne listen mellom Brian Boru og Toirdelbach ua Briain, også Donnchads fiende Diarmait mac Máel na mBó er utelatt.

Referanser rediger

  1. ^ a b The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Duffy, Brian Bóruma
  3. ^ Flanagan (2005) s.899
  4. ^ Ulsterannalene 1014.4, Inisfallen-annalene 1014.4
  5. ^ Todd (1867) sidetall
  6. ^ Ulsterannalene 1014.5 Inisfallen-annalene 1014.5
  7. ^ Ulsterannalene 1014.6, se også Annalene av de fire mesterne 1013.12
  8. ^ Ulsterannalene 1015.1
  9. ^ Inisfallen-annalene 1016.3
  10. ^ a b Hudson, Máel Sechnaill mac Domnaill (948–1022)
  11. ^ Tigernach-annalene 1020.2
  12. ^ Inisfallen-annalene 1019.6
  13. ^ Hudson (1996) s. 185
  14. ^ a b c d e f g h i j k l Bracken, Mac Briain, Donnchad (d. 1064)
  15. ^ a b Byrne (2005) s. 884
  16. ^ Inisfallen-Annalene, s.a. 1026
  17. ^ Inisfallen-annalene 1032.6
  18. ^ a b c d Duffy (1992) s. 97
  19. ^ a b c Etchingham (2001), s. 181f
  20. ^ Duffy (2009) ss. 291f
  21. ^ a b c d e f Hudson Diarmait mac Máele-na-mbó
  22. ^ Etchingham (2001) s. 154
  23. ^ a b c d O Corrain (1978)
  24. ^ a b Inisfallen annalene 1040.6
  25. ^ Inisfallen annalene 1050.2, Annalene av de fire mesterne 1050.16
  26. ^ Inisfallen annalene 1050.2
  27. ^ Duffy, Ua Conchobair, Áed
  28. ^ a b Tigernach-annalene 1064.2
  29. ^ a b Chronicon v. 559
  30. ^ Moore (1837) s. 150
  31. ^ O'Hart (1892) s. 157
  32. ^ a b Byrne (1973) s. 297
  33. ^ Ulster-annalene 1080.4, O'Hart (1892) s.555
  34. ^ Duffy, Ua Briain, Muirchertag s.461
  35. ^ a b c Byrne (2005), ss. 866–67.
  36. ^ Ulsterannalene 1064.4
  37. ^ Inisfallen-annalene 1064.5
  38. ^ Inisfallen-annalene 1068.2
  39. ^ Tigernach-annalene 1068.1
  40. ^ Tigernach-annalene 1054.4
  41. ^ Okasha (2005)
  42. ^ a b Annalene fra Loch Cé s.a. 1014
  43. ^ Todd (1867) s. 200–201
  44. ^ Todd (1867) s. 154–155
  45. ^ a b Moore (1827) s. 284
  46. ^ Todd (1867) ss. 210f
  47. ^ Todd (1867) ss. 216–217
  48. ^ Keating (1634) kap. XXVI
  49. ^ a b Keating (1634) kap. XXVII
  50. ^ Keating (1634) kap. XXXIII
  51. ^ Duffy (2009), s. 285.
  52. ^ Byrne (1973)

Kilder rediger