Wikipedia

Dompap

art i finkefamilien

Dompap (Pyrrhula pyrrhula) er en art i slekten dompaper (Pyrrhula) som inngår i finkefamilien (Fringillidae). Den er vanlig i den palearktiske sone, unntatt i de nordligste og sørligste områdene. Arten ble tidligere regnet som konspesifikk med asordompap (P. murina), men disse er nå delt i hver sin art.[2] Ni underarter aksepteres, hvorav nominatformen (P. p. pyrrhula) er vanlig her hjemme. Ifølge IUCNs rødliste er arten livskraftig.[1]

Dompap
P. p. pileata
(hann øverst, hunn nederst)
Nomenklatur
Pyrrhula pyrrhula
(Linnaeus, 1758)
Synonymi
Loxia pyrrhula L., 1758
Populærnavn
dompap
Klassifikasjon
RikeDyr
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenSpurvefugler
FamilieFinkefamilien
SlektPyrrhula
Miljøvern
IUCNs rødliste:[1]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

LC — Livskraftig

Økologi
Habitat: barskog og blandingsskog
Utbredelse: Palearktis
Inndelt i

I Norge er dompapen ikonisk og ofte motiv i vinterlige bilder, spesielt for juletiden. Det finnes tallrike julekort der dompapen er et sentralt innslag. Likeledes er arten et ofte benyttet innslag på ulike typer julepynt, herunder også juleplatter og krystallfigurer.

Etymologi rediger

 
«Vintermorgen» (postkort, ca. 1920)
etter Theodor Kittelsen, 1906
(Nasjonalbiblioteket)
 
Eurasisk dompap (P. p. pyrrhula), nominatformen, er vanlig i blant annet Norge
Solsikkefrø er ettertraktet av dompap

Navnet dompap kommer av nedertysk dompape (domherre) og dompapen fikk navnet fordi dompapens fjærdrakt lignet på domherrens (geistlige) drakt.[3] Ordet en dompap kan også beskrive en dumrian.[3]

Pyrrhula er en avledning av det greske ordet purrhoulas (πυρρουλας), som betyr orm-spisende fugl og i sin tid ble nevnt av Aristoteles. Fuglen ble senere identifisert som enten rødstrupe (Erithacus rubecula) eller dompap. Innen ornitologien blir beskrivelsen pyrrhul- ofte brukt til å beskrive fugler med tykt nebb, eller til å beskrive fugler med rødt bryst. Det vitenskapelige navnet P. pyrrhula kan således bety tykknebbet fugl med rødt bryst.[4]

Beskrivelse rediger

Dompapen er lett gjenkjennelig på fjærdrakten, spesielt nominatformen. Arten blir omkring 14,5–16 cm lang og veier typisk cirka 21–38 g.[5] Hos nominatformen har hannen rosenrødt bryst, blåsvart hette på hodet og oksegrå rygg. Hunnen ligner hannen, men er lys gråbrun i brystet. Vingene har gråhvite bånd hos begge kjønn. Nebbet er kort, bredt og kraftig med skarpe kanter, slik at den kan ta av skallet av frø, skudd og knopper.

Underartene varierer i utfarging av fjærdrakten, spesielt hannene. Nominatformen er mest fargerik, mens mange av de andre er dusere utfarget eller til og med nærmest helt grå eller grå med grårosa kinn. P. p. pileata på De britiske øyer ligner nominatformen, men er noe mindre og har et litt mindre nebb. Hannen er dessuten mer blågrå enn oksegrå på ryggen. P. p. cassinii er som en litt mer rosarød variant av nominatformen og P. p. europaea ligner nominatformen, men hannen er litt dypere rød i buken og noe mørkere grå på ryggen. Også hunnen er mørkere og mer gråbrun. P. p. iberiae minner som sistnevnte, men er blekere grå på ryggen og mer rødoransje i buken. Hunnen er blekere grå. P. p. rossikowi ligner nomainatformen, men har større nebbase, er blekere grå på ryggen og mer intenst rød i fjeset. Hunnen er mer grå på ryggen og mer gråbrun i buken. P. p. caspica er som sistnevnte, men fysisk mindre med større nebb. Hannen er noe mer blek blågrå på ryggen og skarpt rødrosa i buken. P. p. cineracea er hovedsakelig grå, mens P. p. griseiventris er grå med rød strupe og kinn. Alle er hvite i gumpen, men graden varierer noe. Tegningene er imidlertid tilnærmet identiske mellom underartene, selv om vingebåndet kan variere noe. Hunnene ligner hannene, men er hovedsakelig grå eller gråbrune, bortsett fra nominatformen som er mer grårosa.

Utbredelse rediger

Dompap har en utbredelse i den palearktiske sone gjennom de sentrale strøkene av Eurasia, fra Den iberiske halvøy, De britiske øyer og Skandinavia i vest, til Øst-Sibir, Mandsjuria, Koreahalvøya og kysten av Stillehavet i øst, inkludert Japan, Sakhalin, Kurilene og Kamtsjatkahalvøya.[5]

Med unntak av i Skandinavia og Finland, er fugler i sin nordligste utbredelse (fra den sørlige Kolahalvøya og østover gjennom Russland til Kamtsjatkahalvøya) å regne som trekkfugler, som etter hekketiden trekker sørover for å overvintre.[5] Motsatt er tilfellet for fugler som overvintrer lengst mot sør i utbredelsesområdet. De trekker nordover i hekketiden.[5] Størsteparten av populasjonen regnes imidlertid som standfugler.[5]

Ifølge BirdLife International teller totalbestanden av dompap omkring 35–69 millioner voksne individer, hvorav cirka 15–26 millioner (eller cirka 40 prosent av bestanden) med tilhold i Europa.[1] Bestanden har hatt en moderat negativ utvikling i perioden 1980–2013, men gitt den store utbredelsen og det store antallet individer, regnes arten som livskraftig.[1] Den europeiske hekkebestanden er mest tallrik i Tyskland, Frankrike, Sverige og Finland.[5] I Norge er den mest tallrik på Østlandet og i Trøndelag, men den regnes også som relativt vanlig på Vestlandet. I Nord-Norge hekker den i bjørkeskog.

Habitat rediger

Dompapen liker seg best i barskog og blandingsskog og er vanlig i store deler av det boreale barskogbeltet og et godt stykke sør for dette, men også i parker og hager og i randsonene til kultiverte områder. I Nord-Europa (Skandinavia inkludert) og det sentrale og østre Asia foretrekker arten barskog med velutviklet underskog, spesielt i sommerhalvåret.[5] På denne tiden blir den derfor sjelden observert. Om vinteren trekker fuglene gjerne nærmere bebyggelsen og blir mer synlige, fordi det er lettere finner føde der. Dette er trolig årsaken til at den så ofte avbildes i vinterlige bilder.[6] Enkelte steder kan den opptre opp mot 3 000 moh., men den er mest vanlig i lavlandet og lavereliggende skogkledde fjellformasjoner.[5]

Atferd rediger

 
Dompapens rede er skålformet og gjort av kvister og gress

Arten eter et bredt utvalg av frø, skudd og knopper, men også noe bær og små virvelløse dyr. Noen ganger besøker den folks hager og kan forsyne seg av knopper på frukttrær. Det gjør at noen anser den som et skadedyr. Det er spesielt plommetrær, kirsebærtrær, pæretrær og epletrær det går ut over, men den kan også ta for seg av ripsbusker.[5]

Dompapen har ikke normal sang, men en enkel, myk og melankolsk fløytetone med varierende intensitet. Men det fortelles at det tidligere skal ha hendt at fuglehandlere i Sør-Tyskland har lært opp små dompapunger til å synge. Metoden var å ta de små fugleungene fra reir og plassere dem i et bur i et mørkt rom. Flere ganger om dagen går så en fløytespiller inn i det mørke rommet og spiller noen enkle toner (noen ganger kan det være en fiolinspiller). Dette gjentas om og om igjen. Når dompapungene har hørt dette lenge nok blir fugleburet flyttet fra det mørke rommet og inn i et lysere hvor sola skinner inn. Gleden over å oppleve solskinnet og «våren» skal da etter sigende få de små dompapungene til å sette i å synge de tonene de tidligere har lært.[7]

Arten opptrer typisk alene, parvis eller i små grupper på opp mot 20 individer når den eter, sjelden også i flokk opp mot 100 individer.[5]

Parene er monogame, og forholdet varer gjerne i mer enn én sesong[5]. Dette bekrefter også nordmannen Olav Hogstad (professor emeritus ved NTNU), som har studert dompapens atferd i mer enn 20 år.[8] Pardannelsen skjer før fuglene bryter opp etter vinteren. Hunnen dominerer hannen. Hun bygger et skålformet rede av kvister og gress cirka 5 m over bakken, som regel i en busk eller et tre, og legger normalt 4–6 egg, som hun ruger ut selv. Rugetiden varer i cirka 12–14 dager. Eggene er blå-hvite med små, svarte prikker i den ene enden. Begge foreldrene mater avkommet, som forlater redet etter 14–16 dager. Ungene blir uavhengige omkring 15–20 dager etter at de har forlatt redet.[5]

Blant de mest vanlige predatorene på egg og unger er nøtteskrike (Garrulus glandarius), svartkråke (Corvus corone), ulike mårdyr (Mustelidae) og smågnagere (Rodentia).[5] På voksne individer er spurvehauken (Accipiter nisus) regnet som artens største fiende, men også andre rovfugler har dompap på menyen.[5]

Inndeling rediger

 
Grådompap (P. p. cineracea) er en underart som finnes i Sibir (fra Altajfjellene og Sajanfjellene øst til Okhotskhavet og Japanhavet), det nordøstre Kasakhstan, nordlige Mongolia og (trolig) det Indre Mongolia og nordlige Heilongjiang
 
Gråbukdompap (P. p. griseiventris) er en underart som finnes i Amurland og Ussuriland, samt på Sakhalin, Kurilene og Japan (Hokkaido og Honshu

Inndelingen og rekkefølgen av den følger HBW Alive og er i henhold til Clement & Christie (2017).[5] Ni underarter anerkjennes i øyeblikket, men det pågår en diskusjon om validiteten til noen av dem.[5] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008).[9] Navn og beskrivelser i parentes er ikke offisielle navn, men kun midlertidige beskrivelser i påvente av offisielle navn.

Treliste

Noter rediger

  • (a): P. p. cineracea og P. p. griseiventris blir av noen regnet som selvstendige arter, men forskjellene er få og de integrerer seg med andre underarter.[5] P. p. griseiventris er synonym med P. p. rosacea.
  • (b): P. p. rossikowi og P. p. caspica blir av og til regnet som synonymer til nominatformen, men ytterligere forskning på utbredelse og variasjon innen nominatformen (og kanskje P. p. europaea) er nødvendig før det kan konkluderes.[5]
  • (c): P. p. pyrrhula og P. p. europaea integrerer seg over store deler av det sør-sentrale Europa, og med P. p. cassinii og P. p. griseiventris i Øst-Asia.[5]
  • (d): P. p. europaea blir av og til stavet feil; som P. p. europoea

Noen har også foreslått nye arter og underarter basert på små forskjeller i utfarging og vingemål, som coccinea (Baden, Tyskland), germanica (Thüringen, Tyskland) og paphlagoniae (Bolu, Tyrkia), men disse er synonymisert med nominatformen.[5] Lignende er også kjent fra artens østlige utbredelse, der kurilensis (Kurilene) er synonym med cassinii, og rosacea (Yokohama, Honshu i Japan) og exorientis (nedre Amur) er begge synonyme med griseiventris.[5]

Referanser rediger

  1. ^ a b c d BirdLife International. 2016. Pyrrhula pyrrhula. The IUCN Red List of Threatened Species 2016: e.T22720671A88701615. http://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2016-3.RLTS.T22720671A88701615.en. Downloaded on 28 December 2017.
  2. ^ Töpfer, T., Haring, E., Birkhead, T.R., Lopes, R.J., Severinghaus, L.L., Martens, J. & Päckert, M. (2011) A molecular phylogeny of bullfinches Pyrrhula Brisson, 1760 (Aves: Fringillidae). Mol. Phylogenet. Evol. 58(2): 271–282. doi:10.1016/j.ympev.2010.10.015
  3. ^ a b «dompap - Det Norske Akademis ordbok». www.naob.no (norsk). Besøkt 7. juli 2019. 
  4. ^ Jobling, J. A. (2017). Key to Scientific Names in Ornithology. In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.) (2017). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.
  5. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u Clement, P. & Christie, D.A. (2017). Eurasian Bullfinch (Pyrrhula pyrrhula). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona
  6. ^ Hans Petter Kristoffersen (2013) Ukens julefugl: Dompap. forskning.no, 21. desember 2013. Besøkt 2017-12-20
  7. ^ Skjevrak, Mikkjel (1948). Småfuglane våre. Arendal: Sørlandsforlaget. s. 68. 
  8. ^ Hogstad, Olav. (2016) Pair fidelity of wintering Bullfinches; observations over 24 years. Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Skrifter. vol. 2016 (2). http://www.dknvs.no/publikasjoner/
  9. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-08-07

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Dompap&oldid=22987636»