Dommedag (van der Weyden)

maleri av Rogier van der Weyden

Dommedag er en altertavle som antas å ha blitt malt av Rogier van der Weyden, trolig i perioden 1446-1452.[1][2][3] Altertavlen ble bestilt til innvielsen av hospitalet i Beaune i det nåværende Frankrike, av hospitalets grunnleggere Nicolas Rolin og hans tredje kone Guigone de Salins. Altertavlen befinner seg fortsatt i hospitalet, som nå er museum.

Polyptyken viser domsavsigelsen på den ytterste dag, og regnes som et av Rogier Van der Weyden hovedverker

Altertavlen i Beaune er en polyptyk bestående av ni paneler som er hengslet sammen. Når altertavlen er åpen, viser de ni panelene Jesus som feller sin dom over menneskeheten på dommedag.

Polyptyken består av i alt ni paneler, hvorav seks er bemalt på begge sider. Panelene er hengslet sammen slik at altertavlen kan betraktes åpen eller lukket. Når altertavlen er åpen viser polyptykens ene side, med de i alt ni panelene, Jesu dom over menneskeheten på den ytterste dag - eller med andre ord dommedag. Når altertavlen er lukket vises seks paneler med portretter av hospitalets to grunnleggere samt skildringer av helgenene Sankt Sebastian og den hellige Antonius, erkeengelen Gabriel og jomfru Maria.

Altertavlen ble trolig malt i perioden 1446-1452, og har befunnet seg i Hospices de Beaune like siden det var nytt. Det var opprinnelig plassert slik at de sengeliggende kunne betrakte bildet av dommedag fra sitt sykeleie. På et tidspunkt, trolig under den franske revolusjonen, ble altertavlen overmalt, men i 1836 ble kunstverket gjenoppdaget og restaurert. Man antok da at det var malt av Jan van Eyck, men i 1843 kom man frem til at mesteren for altertavlen måtte være en annen flamsk maler, nemlig Rogier van der Weyden. Det anses for sannsynlig at van der Weydens assistenter har malt englene og ni av apostlene på altertavlen.

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ Russoli, Franco (1962). Renessansen. Oslo: Gyldendal. s. 9. 
  2. ^ Aschehougs kunsthistorie. Bind 2. Oslo: Aschehoug. 1995. s. 94. ISBN 8203221297. 
  3. ^ Renessansen. Oslo: Aschehoug. 1998. s. 146-7, 335. ISBN 8252535992. 

Eksterne lenker rediger