Dommedag er et freskomaleri av Michelangelo som befinner seg over alteret i Det sixtinske kapell i Vatikanstaten. Fresken tok seks år å fullføre. Michelangelo begynte å arbeide på den rundt 25 år etter at han hadde fullført taket i kapellet. Verket er omfattende og strekker seg over hele veggen bak alteret i Det sixtinske kapell. Verket ble utført i tiden fra 1535 til 1541. Dommedag er en storslått framstilling av Jesu gjenkomst og apokalypsen.
Det tok fire år å fullføre arbeidet, og det ble gjort mellom 1536 og 1541. Forberedelsen av alterveggen begynte i 1535. Michelangelo begynte med det tjuefem år etter å ha fullført taket i taket i det sixtinske kapell.
En eldre og mer omtenksom Michelangelo aksepterte opprinnelig bestillingen fra pave Klemens VII.[4] Det opprinnelige emnet for veggen var Jesu oppstandelse, men ved pavens død mente den nye paven, Paul III, at dommens dag var et mer egnet emne 1530-talletsRoma og velegnet for vise fram motreformasjonens kraft. Mens tradisjonell framstilling av dommens dag i middelalderen viste figurer kledd i henhold til deres sosiale samfunnsposisjoner, skapte Michelangelo en ny standard. Hans banebrytende konsept av hendelsene viste figurene likestilt i deres nakenhet, avkledd fra deres samfunnsmessige rang. Kunstneren framstilte utskillelsen av de velsignede og de fordømte ved å vise de gode som kom til himmelen sendt ut til venstre, mens de fordømte som havnet i helvete ble sendt ut til høyre. Freskomaleriet er mer ensfarget enn takfreskoene og er dominert av fargetonene av himmelen og hudfarge. Opprenskningen og restaurasjonen av freskomaleriet avslørte derimot en langt større kromatisk mangfold enn hva som tidligere var åpenbart. Farger som oransje, grønn, gul og blå er spredt over hele bildet og således levendegjør og forente den komplekse scenen.
Dommedag ble emne for stor diskusjon og strid innenfor den katolskemotreformasjonen og de som verdsatte kunstnerens geni og maleriets manieristiske stil. Michelangelo ble også anklaget for å være ufølsom for passende dekorum (anstand) ved å vise nakenhet og ved andre aspekter i verket, og av hans prangende personlige malerstil i avbildningen av emnet. Det ble uttrykt at han hadde gått altfor langt i sin skjeggløse og muskuløse Kristus-figur som åpenbart hadde tilpasset seg klassiske skulpturer av den førkristne guden Apollon. En slik tilnærming var knapt blitt gjort av noen annen kunstner.
Dommedag var kontroversielt og ble et emne for omfattende krangling og drakamper mellom kardinal Carafa og kunstneren selv: Kardinalen beskyldte Michelangelo for umoral og framvisning av uanstendig smuss i form av nakne legemer med kjønnsorganene vist fram for alle og enhver, og dét i kristenhetens viktigste kirke. For kardinalen var det uakseptabelt, og han satte i gang et sensurprogram, senere kalt for «fikenblad-kampanjen», sammen med monsignor Sernini, ambassadør av Mantova, for å få freskoene fjernet. Noen få år etter at freskomaleriet var fullført, krevde konsilet i Trient en oppstramming av kirkens kontroll over «uvanlige» hellige bilder. Som reaksjon på anklager da selv pavens egen seremonimester, Biagio da Cesena, sa om maleriet, «det var meget skammelig at et sådant hellig sted skal ha avbildninger av alle de nakne figurene, som viser seg fram så upassende», og at det var ikke et arbeid for et pavelig kapell, men heller «for offentlige bad og vertshus». En rasende Michelangelo malte inn Cesenas ansikt i scenen som Minos, en av dommerne i underverden (nederste høyre hjørne av bildet), med eselører (indikerte tåpelighet) og dekket til hans nakenhet med en krøllende slange. Det er blitt sagt at Cesena klagde til paven at han avfeid klagen med at hans domsmyndighet ikke strakte seg til helvete, og portrettet ville forbli bli uendret.[5]
Genitaliene i bildet, referert til som «ubehagelig», ble malt over med tekstiler etter at Michelangelo døde i 1564 av den manieristiske kunstneren Daniele da Volterra da konsilet i Trient fordømte nakenhet i religiøs kunst.[6] Utdrag fra konsilet bestemmelser:
«Enhver overtro skal fjernes... all lidderlighet skal unngås; på slikt vis at figurene ikke skal bli malt eller prydet med en skjønnhet som vekker lyst… det skal ikke være noe som er uregjerlig, eller som er upassende eller forvirrende arrangert, ingenting som er ugudelig, kun hellighet som sømmer seg for Guds hus. Og for at disse tingene kan bli mer nøye sett, beordrer det hellige synode at ingen skal ha lov til å plassere, eller bidra til at det bli plassert, enhver form for uvanlig bilde, på noe sted, eller kirke, ingenting fritatt, unntatt de bilder som har blitt godkjent av en biskop.»[7]
Figurenes kjønnsorganer ble overdekket 24 år senere etter at Konsilet i Trient hadde fordømt nakenhet i religiøs kunst. Den som fikk oppdraget å male over Michelangelos kunst, var kunstneren Daniele da Volterra, som i ettertiden har fått det noe nedsettende kallenavnet «Il Braghettone» («Buksemaleren»).[8][9]
I 1925 ble det oppdaget at Michelangelo hadde skjult sitt eget selvportrett i maleriet.[10] Enkelte mente at Michelangelo avbildet seg selv i ansiktet til Apostelen Bartolomeus, helgenen som ble flådd, basert på kunstnerens egne følelser for den forakt han ble utsatt for under utførelsen av maleriet. Selv om denne identifikasjonen i dag framstilles som et faktum, er det ikke enighet blant kunsthistorikere om at så er tilfelle.[11]
Freskomaleriet ble restaurert sammen med taket i det sixtinske kapell i tiden mellom 1980 og 1994 under ledelse av kuratoren av Vatikanmuseene, Fabrizio Mancinelli. Illustrasjonen reflekterer restaureringen. I løpet av perioden med restaureringen ble omtrent halvparten av sensureringen av genitaliene fjernet, «fikenblad-kampanjen», fjernet. Tallrike eksempler på gravlagte detaljer ble avdekket, fanget under røyken og århundrer med lag på lag av skitt. Det ble oppdaget at freskoen av Biagio de Cesena som Minos med eselører ble bitt i kjønnsorganet av en slange. En annen oppdagelse var figuren som ble fordømt til helvete rett under og til høyre for apostelen Bartolomeus, figuren med flådd hud. I århundrer har man betraktet denne figuren som en mannsfigur inntil «fikenbladet» ble fjernet og det var faktisk en framstilling av en kvinne.
^ Schubring, Paul (1910): The Sistine Chapel. Rome: Frank & C. ASIN B00IK9KPD0. s. 41. Sitat: «(...) the man of sixty does not work with the same swiftness as before. And yet here he was not compelled to lie on his back, he had before him one single smooth vertical flat wall, softly bent forward, which he painted from the top to the bottom.»
.jpg)
