Dolce stil nuovo

Dolce stil nuovo, dolce stil novo, eller il dolce stil nuovo, italiensk for «den nye yndige stilen» eller «den sødmefylte (melodiøse) nye stilen», er et begrep for en estetisk strømning i skjønnlitteraturen som oppsto i Italia på slutten av 1200-tallet, skrevet på toskansk, og varte til rundt 1320.

I Dolce stil nuovo var sansene, spesielt synet, viktig for å beskrive det metafysisk vakre.

Kvinnen var diktningens ypperste skjønnhet, men ikke en fysisk tiltrekning, men som et oversanselig og guddommelig vesen.

Begrepet Dolce Stil Novo ble benyttet for første gang av Dante Alighieri (Purgatorio XXIV, 57), faktisk når han i Den guddommelige komedie kommer til skjærsilden møter han Bonaggiunta Orbicciani, en faktisk italiensk poet fra 1200-tallet, og som forteller Dante at Guinizzelli, Cavalcanti og ikke minst Dante selv har skapt en ny litterære sjangre: en stil novo.

Høvisk kjærlighet

Forløpere til dolce stil novo er funnet i provençalsk litteratur, i verkene til trubadurene som Genoese Lanfranc Cigala. De kunstnere som er definert som tilhørende dolce stil novo blir gjerne kalt for stilnovisti. Den var påvirket av både siciliansk og toskansk poesi. Dens viktigste emner var kjærlighet (amore) og høviskhet (gentilezza), det vil si høvisk kjærlighet, dens vesen, dens opprinnelse og dens ytringsformer, og sentralt står kvinnelig skjønnhet.

Denne poesien er full av livlige beskrivelser av kvinnelig skjønnhet, ofte sammenlignes den utkårede og opphøyde kvinne til skapelser fra paradiset. Kvinnen er beskrevet som «engel» eller som «en bro til Gud». Kjærligheten og det edle hjerte går opp i en felles enhet.

Kjærligheten sanses med øynene ved at skjønnheten oppleves av synet av den skjønne form, fra det voldsomme uttrykk hvor hun er solen som får luften til å skjelve, og som etterlater dikteren som en skjelvende vrak, men gir også forløsning og lykke da hennes blotte smil gir glede og ro. Således er denne diktningen en analyse av kjærligheten som psykologisk og metafysisk fenomen. Kjærligheten skildres i religiøse begreper, med metaforer og symbolisme, og formålet for følelsene tilskrives guddommelige egenskaper.

Opphøyd diktning

Det ble uttrykt i sonetter, canzoni, og ballader. Stilen ble utviklet av Guido Guinizelli, Guido Cavalcanti, Gino da Pistoia, og fremfor alt den unge Dante, som i hans La vita nuova, inspirert av hans kjærlighet til Beatrice. Den påvirket sterkt Francesco Petrarca og gjennom ham mange senere italienske diktere.

Stilen utmerket seg gjennom dens preferanser ved å være mer intellektuell enn tidligere, og dens utøvere var lærde og akademikere. Diktere hadde tidligere vært en egen, lavere samfunnsgruppe og deres diktning var ment for underholdning for folk flest eller til damer. Dolce Stil Novo var derimot introspektive hvor dikteren selv og dennes opplevelser sto sentralt.

Betydning

Kanskje det viktigste med Dolce Stil Novo var at den var skrevet på toskansk, og ikke latin, og ved å benytte morsmålet ble språket utviklet til å bli italiensk. Denne diktningen representerer således bruddet med antikkens Roma og fødselen av det moderne Italia, renessansen.

Stilen fikk betydning for renessansediktningen i Frankrike og flere trekk ved romantikkens opplevelse av kjærligheten kan føres tilbake til disse dikterne. På 1800-tallet søkte de engelske prerafaelitter, spesielt Dante Gabriel Rossetti, dennes søster Christina Rossetti, og til dels også den unge og rebelske Algernon Swinburne. I moderne tid har Ezra Pound strukket en forbindelse tilbake til dikterne i Firenze og han dyrket særlig Guido Cavalcanti.

Litteratur

• Asbjørn Aarnes: Litterært leksikon. Begreper og betegnelser. Teori – Kritikk – Historie. 3. utvidede og reviderte utgave. Oslo 1977 ISBN 82-518-0541-4