Wikipedia

Direkte aksjon

Direkte aksjon er både et politisk slagord og en politisk handling. Det betegner enhver aksjon eller demonstrasjon som iverksettes, og fullføres av de involverte selv uten mellomledd. En direkte aksjon skjer når en gruppe iverksetter en handling som har til hensikt å avsløre et eksisterende problem, framheve et alternativ, eller demonstrere en mulig løsning til et sosialt emne. Det kan omfatte ikkevoldelige og mindre voldelige handlinger som er rettet mot personer, grupper, eller eiendom som aksjonsgruppen vil ramme.

Russiske Pussy Riot aksjoner.
Arrestasjon av en suffragett i London før første verdenskrig. Storbritannia fikk stemmerett for kvinner først i 1928.
Mohandas Gandhi og tilhengere på saltmarsjen i 1930. Det var en ikkevoldelig direkte aksjon.

Eksempler på ikkevoldelig direkte aksjon (også omtalt som ikkevoldelig motstand eller sivil motstand)[1] kan være å sette seg ned og lenke seg sammen (som ved demonstrasjonene i forbindelse med Alta-konflikten på 1970-tallet);[2] streiker, okkupasjon av arbeidssted, blokader og lignende.[3] Voldelig direkte aksjon kan omfatte skade som politisk vold, sabotasje, ødeleggelse av eiendom, angrep og overfall på personer, og lignende. Det motsatte av direkte aksjon er vanlige demokratiske virkemidler, demokratiske valg, diplomati, forhandling, megling og lignende. Ikkevoldelige aksjoner er tidvis en form for sivil ulydighet, og kan involvere grader av bevisste lovbrudd hvor personer bevisst plassere seg selv i situasjoner hvor de vil bli arrestert, eksempelvis mange av aksjonsformene til de politiske feminstgruppene Pussy Riot fra Russland og Femen fra Ukraina. Andre aksjoner (som streiker) involverer ikke nødvendigvis brudd på straffeloven.

Målet med direkte aksjon er hovedsakelig å forhindre en politisk deltaker eller organisasjon fra å utføre en bestemt praksis som aktivistene motsetter seg; eller å løse problemer med tradisjonelle samfunnsmessige institusjoner (regjering, religiøse organisasjoner eller etablerte fagforeninger) som aksjonistene mener ikke utfører sine oppgaver på tilfredsstillende vis, eksempelvis når miljøaktivister aksjoner mot monstermaster eller oljeutvinning i sårbare strøk.[4][5] Ikkevoldelige direkte aksjoner har historisk sett blitt en vanlig taktikk benyttet av sosiale bevegelser, fra forkjempere av kvinners rett til stemmerett på begynnelsen av 1900-tallet (som suffragettbevegelsen), videre til Mahatma Gandhis ikkevoldskamp i den indisk selvstyrekampen, til den amerikanske borgerrettsbevegelsen.

Historie rediger

Opprinnelse rediger

 
En av lenkene fra Nullpunktet i Stilla, avklipt av politiet. På Elvereddernes skiferbauta i Gargia.
 
Belgisk generalstreik i 1893. En generalstreik er et eksempel på konfronterende direkte aksjon.

Slagordet var opprinnelig knyttet til den syndikalistiske bevegelsen i Frankrike, og ble første gang fastslått som CGTs (Confédération générale du travail) framgangslinje på kongressen i Bourges i 1904. Slagordet fikk omkring 1900 stor teoretisk og praktisk betydning, særlig i Frankrike, men også i flere andre land, blant annet Norge.

Andre grupper har senere tatt i bruk begrepet. Direkte aksjoner brukes blant annet i forbindelse med husokkupasjoner, konsumentboikott, miljøaksjoner. Direkte aksjon innebærer at en arbeider direkte mot problemstillingen selv, isteden for å jobbe for at politikerne skal forandre situasjonen. Direkte aksjon er alltid utenomparlamentariske, men behøver ikke nødvendigvis være ulovlige.

Aksjonformer rediger

Direkte aksjon - «proletariatet på krigsfot» rediger

Den direkte aksjon, syndikalismens kampmetode, er «proletariatet på krigsfot». Direkte aksjon og vold har ingenting med hverandre å gjøre, slik pressen gjerne har fremstilt det. Direkte aksjon kan være et hvilket som helst middel som blir brukt av arbeiderne selv, og som rettes direkte mot den man prøver å påvirke. En direkte aksjon vil nødvendigvis bryte med hovedavtaler, forhandlingsplikt, og forbundets regler for godkjenning av konflikter. Direkte aksjon skal styrke solidariteten arbeiderne imellom, og fremme masseaksjonen. Direkte, individuell, aksjon er en forpost til masseaksjonen. Direkte aksjon lærer arbeiderne å benytte de midler som er mest praktiske til våpen i «kampen for tilværelsen». Den direkte aksjon har en stor oppdragende moralsk betydning, idet den fremkaller solidaritets- og klassefølelsen, samholdet og fellesskapsfølelsen, og har det fortrinn at den kan tilpasses nøyaktig etter forholdene.

Indirekte aksjon rediger

Indirekte aksjon er det når arbeiderne overlater løsningen av sine egne spørsmål til andre uvedkommende. De forsøker å påvirke utviklingen gjennom andre mennesker som skal ivareta deres interesser. Da er det ikke lenger arbeiderne selv som beslutter eller går til aksjon, men deres valgte representanter. Den indirekte aksjon fratar arbeiderne enhver innflytelse, enhver betydning og ethvert initiativ i den kamp arbeiderne selv skal føre som klasse. Arbeiderens rolle er redusert til den passive.

Streik rediger

Streik er brudd i forhandlinger mellom to parter, fagforening og arbeidsgiver. En vill streik er arbeidsnedleggelser som ofte ikke er meldt eller godkjent etter gjeldende avtaler og regler.

Sympatistreik er det når man streiker i sympati med andre arbeideres konflikter med arbeidskjøperne. Dette kan være nødvendig hvis eksempelvis arbeidskjøperne prøver å kjøpe varer og tjenester fra andre enn de streikende.

Den høyeste form for streik er den ekspropriative generalstreiken, det vil si den allmenne arbeidsnedleggelsen hvor proletariatet besetter og overtar jord og bedrifter, som skal være dødsstøtet mot det kapitalistiske samfunnet.

Okkupasjon rediger

Streik kan kombineres med okkupasjon hvor man blir stående ved produksjonsapparatet og styrer dette selv. Man kan møte en lockout med å fortsette driften for egen regning. Dette er enklest i de bedriftene som kan holdes gående ved hjelp av de kontanter som kommer inn fra den daglige omsetningen, som f.eks. kollektivtrafikkselskaper. En beslektet metode er å starte egne kampbedrifter. Det skjedde i stort omfang under barber‑ og frisørsvennenes konflikter i 1920. Det var et fag hvor det krevde lite kapital for å starte opp, og i alt 38 kampforretninger kom i gang rundt i landet. Andre fagforeninger støttet opp ved å pålegge sine medlemmer under trussel om eksklusjon å bare bruke disse. Omtrent alle barbersvenner i streik eller lockout kunne arbeide under konflikten. Heismontørene har egen streikebedrift som tar oppdrag når heismontørene ellers er i streik eller lockout. Dette ble brukt tidlig på 2000-tallet.

Sabotasje rediger

Sabotasjens former er avhengig av de omstendigheter hvorunder den foretas og hvilket mål den stiller og som det gjelder å nå.

  1. Arbeiderne setter maskiner og utstyr midlertidig ut av funksjon uten å ødelegge dem (eksempelvis «dynamitt i borehullene», fjerning av vitale deler slik at maskinene ikke fungerer, eller nøkler til rom, skap og maskiner forsvinner) slik at de blir ubrukelige for streikebrytere. Må ikke forveksles med «maskinstormerne» i industrialismens barndom som gikk til angrep på maskinene for å knuse dem. I krigstilfelle kan sabotasjen gå ut på å gjøre maskiner og transportmidler ubrukelige og alt som forøvrig truer hele befolkningens liv og frihet.
  2. Gå-sakte‑aksjoner
  3. Arbeidet utføres dårlig, mangelfullt og feilaktig (typisk slagord: «Dårlig arbeid for dårlig lønn!»).
  4. Man utfører arbeidet overdrevent godt eller sløser med materiell i produksjonen. (Gir «for god» service. Forteller kunden hvor dårlig produktet er. Bruker bedre materiell enn nødvendig. En bakersvenn forhøyer vekten på brødet, en skotøyarbeider benytter bedre materialer. Man lar kundene få god vekt og godt mål ─ øker meterens lengde og kiloens tyngde. Eierne taper penger, mens de aksjonerende får allmennheten på sin side.)

Mens den streikende arbeider forlater arbeidsplassen og er uten lønn, står sabotøren igjen på arbeidsplassen og hever lønnen sin uten at arbeidskjøperen har noe utbytte av det arbeidet han utfører. Mens den streikende rammer seg selv økonomisk samtidig som han rammer arbeidskjøperen, rammer sabotøren arbeidskjøperen uten å ramme seg selv. Ødeleggelse av maskiner forfeiler som oftest sitt mål. Når skaden har skjedd har arbeidskjøperen ingenting mer eller verre å frykte. Arbeiderne har spilt ut sin største trumf og har siden ingenting mer å komme med. Den grove sabotasje har karakter av hevn siden alle andre midler har vært prøvd. Den mildere form for sabotasje virker som et torturredskap. Når «skruene klemmes hard nok til», så gir ofret heller etter enn å risikere økonomisk ruin.

Streiken er et tveegget sverd som også rammer arbeiderne økonomisk. Ved sabotasje derimot, kan arbeiderne føre striden på arbeidsplassen slik at arbeidskjøperne får betale det meste av kostnadene. Arbeiderne får lønn, om enn mindre enn normalt, mens aksjonen står på og fagorganisasjonen sparer utgifter til streikestøtte. Metoden eliminerer faren for streikebryteri. Sabotasje rammer arbeidskjøperen midt i hjertet, dvs. midt i pengepungen.

Obstruksjon rediger

Arbeidet utføres så bokstavelig, formalistisk eller nøyaktig ifølge reglementets bestemmelser, at arbeidet stopper opp så å si av seg selv. Dette er spesielt effektivt innen transport‑ og kommunikasjonssektoren hvor tidsaspektet er viktig.

Blokade rediger

Arbeidskjøperen hindres i å skaffe seg arbeidskraft, eller i å skaffe seg råstoffer, maskiner og lignende. Inn‑ og utkjøring fra bedriften hindres.

Boikott rediger

Boikott går ut på at salget av bestemte produkter skal forhindres, kanskje for å fremtvinge bedre arbeidsforhold for arbeiderne av de boikottede varer eller helt å hindre produksjonen. Boikotten kan ta en politisk karaktér ved å rette seg mot arbeiderfiendtlige lover og forordninger. Boikottens store betydning ligger i at den også omfatter arbeiderklassen som forbruker.

Merking rediger

Fagbevegelsen merker (engelsk: label) varer som man oppfordrer folk til å kjøpe. Det vil si det motsatte av boikott. Av dette merket ser så forbrukerne hvilke varer som er produsert av organiserte arbeidere, under full organisasjonsmessig kontroll, og til tarifflønn. Merkingen er en oppfordring til konsumentene å kun kjøpe sine varer hos en kjøpmann eller fabrikant hvis varer bærer dette merke.

Register rediger

Registeret ble brukt den gang det stort sett var lokale lønnsfastsettelser.

Alle arbeidere innen en viss bransje og en viss region blir enige om en minimumspris på arbeidskraften sin. Den lokale seksjonen eller syndikatet danner en registerkomité. Denne undersøker hva som på et gitt tidspunkt er den høyeste gjeldende lønnen. Deretter bestemmes denne som den pris som minst skal gjelde for at arbeiderne skal ta et visst arbeide. Ingen får gå under denne prisen. Registeret skal være det organ hvormed arbeiderne skal utøve kontroll og skaffe seg innflytelse og oversikt, såvel over produksjonsprosessen som over omsetningen av de ferdige produkter.

Referanser rediger

  1. ^ «Fra spontan til organisert motstand» Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine., Kildenett.no
  2. ^ «La elva leve! Alta-utbyggingen og kampen for samiske rettigheter», Museumsordningen, Norges vassdrags- og energidirektorat
  3. ^ «Demonstrasjoner», Oslobilder
  4. ^ «Demonstrasjon mot monstermaster i Hardanger 2010»[død lenke], NDLA
  5. ^ «Derfor er Naturvernforbundet mot oljeboring i nord» Arkivert 16. april 2015 hos Wayback Machine., Naturvernforbundet

Litteratur rediger

  • Hauser, Luke (2003): Direct Action: An Historical Novel. Tilgjengelig hos www.directaction.org.
  • Lunori, G. (1999): Direct Action. Tilgjengelig hos www.sniggle.net.
  • Hansen, Ann (2001): Direct Action: Memoirs of an Urban Guerrilla. Toronto: Between the Lines. ISBN 978-1902593487

Eksterne lenker rediger

  (en) Direct Action – originaltekster fra den engelskspråklige Wikikilden
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Direkte_aksjon&oldid=23637046»