Det irske opprøret 1798

Det irske opprøret 1798 var et stort opprør mot britisk styre av Irland. Det varte i flere måneder. Hovedorganisatoren var United Irishmen, en republikansk og revolusjonær organisasjon, som var påvirket av idealer fra den amerikanske og den franske revolusjon, opprinnelig dannet av presbyterianske radikale som var sinte over å ha blitt stengt ute av makten av det anglikanske etablissementet, og de fikk selskap av mange fra katolske, irske befolkning som var i flertall. Det er tidvis også omtalt som «Wolfe Tone-opprøret» etter en av de fremste lederne, Theobald Wolfe Tone.

Det irske opprøret 1798
Konflikt: Det irske opprøret 1798
Slaget ved Ballynahinch, maleri av Thomas Robinson.
Dato 24. mai – 12. oktober 1798 Sted Irland
Stridende parter
United Irishmen Defenders Frankrike	Kongeriket Irland Storbritannia
Kommandanter og ledere
Wolfe Tone H.J. McCracken William Aylmer Anthony Perry Bagenal Harvey Henry Munro Jean Humbert	John Pratt Charles Cornwallis Ralph Abercromby Gerard Lake George Nugent William Pitt John Warren Robert Stewart
Styrker
50 000 United Irishmen 4 100 franske soldater 10 franske krigsskip	40 000 milits 30 000 britiske soldater ca 25 000 yeomanry ca 1 000 hessere
Tap
10 000–50 000 beregnet kjempende og sivil døde 3 500 franske fanget 7 franske skip erobret	500–2 000 døde soldater ca. 1 000 døde sivile lojalister

Etter en del suksess innledningsvis, særskilt i grevskapet Wexford, ble opprøret slått ned av myndighetenes milits og frivillige styrker, forsterket av enheter fra den britiske hæren. Antallet døde for både sivile og stridende er anslått løselig til mellom 10 000 og 50 000. En fransk ekspedisjonsstyrke landet i grevskapet Mayo i august til støtte for opprørerne: til tross for seier ved Castlebar, ble de også til slutt beseiret. Etterdønningene av opprøret førte til Unionsloven ble vedtatt i 1800, og slo sammen parlamentet i Irland med parlamentet i Storbritannia, og således la Irland inn under Storbritannia.

Til tross for at det irske opprøret i 1798 relativt raskt ble slått ned er det fortsatt en betydelig begivenhet i irsk historie. Hundreårsfeiringen i 1898 var medvirkende til utviklingen av moderne irsk nasjonalisme, mens flere av opprørets nøkkelfigurer, somTheobald Wolfe Tone , ble viktige referansepunkter for senere kampen for irsk republikk. Debatter om betydningen av 1798, motivasjonen og ideologien til deltakerne, og handlinger begått under opprøret fortsetter den i dag.

Bakgrunn

Siden slutten på Vilhelmskrigen var Irland kontrollert av engelske minoriteten, det såkalte Protestant Ascendancy («Det protestantiske herredømmet»), anglikanske – britiske jordeiere og kirkemenn som på vegne av den britiske kronen styrte over den katolske-irske majoriteten gjennom Straffelover (Penal Laws), en form for institusjonalisert sekterisme. Medlemskap av det irske parlamentet ble begrenset til medlemmer av den etablerte kirken, som ble forventet å identifisere seg tett med de økonomiske og politiske interessene til England. Støtten fra den katolske herredømmet til den jakobinske siden under krigen hadde ført til at parlamentet vedtok de nevnte straffelovene, som hindret dem i å inneha regjerings- eller militærstillinger og begrenset katolikkers mulighet til å kjøpe eller arve land. Andelen av land eid av katolikker, som allerede er redusert etter tidligere konflikter på 1600-tallet, fortsatte å synke.

Progressive elementer i den styrende klassen ble inspirert av den amerikanske revolusjon, og forsøkte å gjøre felles sak med den katolske befolkningen for å få gjennom reformer og større selvstyre fra Storbritannia.

Effekten av straffelovene hadde til hensikt å ødelegge den politiske innflytelsen til den katolske lavadelen, hvorav mange søkte alternative muligheter i europeiske militærer. De samme lovene diskriminerte imidlertid også presbyterianere og andre protestantiske dissenter (kristne utenfor statskirken), som ble stadig viktigere innen handel og handel og var spesielt sterkt representert i Ulster. Da Frankrike sluttet seg til amerikanske opprørere i krigen, svarte den britiske regjeringen på faren for en fransk invasjon ved å oppfordre frivillige til å slutte seg til militser for å beskytte landet. Mange tusen gikk inn i Irish Volunteers, og brukte den maktposisjonen de fikk til å tvinge kronen til å gi jordeierne selvstyre og et uavhengig parlament. I 1793 fikk katolikker som hadde eiendom over en viss størrelse stemmerett, men de var ikke valgbare og kunne ikke ha statlige embeter, ettersom bare anglikanere kunne avlegge den nødvendige troskapseden.

Krav om politisk reform

Charles Lucas, en apoteker fra Dublin ble en nøkkelfigur i krav om større irsk lovgivende uavhengighet

Ved midten av 1700-tallet kom en rekke faktorer sammen for å øke kravene til politisk reform. Til tross for at Irland nominelt var et suverent rike styrt av monarken og dets eget parlament, betydde lovgivning som Declaratory Act i 1719 (som erklærte at den hadde rett til å vedta lover for Irland) at landet i virkeligheten hadde færre privilegier og friheter enn de fleste av Storbritannias nordamerikanske kolonier. Kjøpmenn ble stadig mer frustrerte over kommersielle restriksjoner som favoriserte England på Irlands bekostning, og la til listen over klager; det ble hevdet at Irland var «utestengt fra de vanlige og naturlige fordelene ved handel» mens det fortsatt var «forpliktet til å støtte et stort nasjonalt [...] og militært etablissement». Finansielle kontroverser som «Wood's halfpence» (et engelsk firma som notorisk fikk kontrakter for å prege irske mynter) i 1724 og «Money Bill Dispute» i 1753, en krise som oppsto da den irske finansministeren Henry Boyle nektet å overlevere skatteoverskudd til London, kom til fremmedgjorde deler av den protestantiske profesjonelle samfunnsklassen med fagfolk, noe som førte til opptøyer i byene Cork og Dublin.

Den patriotiske parlamentsmedlemmet Henry Grattan henvender seg til det irske underhuset, 1780; maleri av Francis Wheatley

Den økende nasjonale bevisstheten førte til at noen medlemmer av Protestant Ascendancy gikk inn for større politisk selvstyre fra Storbritannia. Bevegelsen ble ledet av skikkelser som Charles Lucas, en politiker og apoteker i Dublin som ble forvist fra Irland i 1749 for å fremme den såkalte «patriot-saken»: Lucas kom tilbake 10 år senere og ble valgt som parlamentmedlem, og bidro til en periode med økt patriotinnflytelse i parlamentet. Noen av patriotene begynte også å søke støtte fra den voksende katolske middelklassen: i 1749 utstedte George Berkeley, biskop av Cloyne, en tale til det katolske presteskapet, og oppfordret til samarbeid om irske nasjonale interesser. I 1757 dannet John Curry den katolske komiteen, som aksjonerte for opphevelse av straffelovene og de sivile og politiske hindringene til irske katolikker.

Fra 1778 og framover ble en rekke lokale militser kjent som Irish Volunteers («Irske frivillige») opprettet som svar på tilbaketrekningen av ordinære engelske militære for å kjempe i den amerikanske uavhengighetskrigen. Tusenvis av anglikanere i middel- og overklassen, sammen med noen få presbyterianere og katolikker, sluttet seg til Frivillige, som ble sentrale i den voksende følelsen av en særskilt irsk politisk identitet framfor en britisk. Selv om de frivillige ble dannet for å forsvare Irland mot mulig fransk invasjon, ble mange av deres medlemmer og andre i patriotbevegelsen sterkt påvirket og inspirert av de amerikanske forsøkene på å sikre uavhengighet fra Storbritannia, noe som ble mye diskutert i irsk presse. Nære forbindelser med nylige emigranter gjorde at nordlige presbyterianere var spesielt sympatiske innstilt til amerikanerne, som de mente var utsatt for de samme urettferdighetene fra Storbritannia.

I 1782 holdt de frivillige en konvensjon i Dungannon som krevde større lovgivende uavhengighet; det hadde en sterk påvirkning de britiske politikerne sterkt til å endre lovgivningen som begrenset det irske parlamentet, noe som ble bekreftet av særskilt lovgivning i 1783 (Irish Appeals Act) hvor britiske parlamentet ga avkall på all rett til å bestemme lover for Irland. Med økt lovgivende uavhengighet sikret, fortsatte patriottilhengere i det irske parlamentet som Henry Grattan å presse på for mer selvstyre, selv om kampanjen raskt tok utgangspunkt i spørsmålet om katolsk emansipasjon, selv om Grattan støttet det, var det mange patrioter som ikke gjorde det, og til og med presbyterianerne var «bittert delt» om hvorvidt endringen skulle være umiddelbart eller gradvis.

På denne bakgrunn gikk den faktiske reformen sakte fram. Papistloven (Papists Act) i 1778 begynte å fjerne en del tidligere restriksjoner mot katolikker ved å la dem delta i hæren og kjøpe land hvis de avla en ed om troskap til kronen. I 1793 vedtok parlamentet lover som tillot katolikker som oppfyller eiendomskvalifikasjonen til å stemme, men de kunne fortsatt verken velges eller utnevnes til statlige tjenestemenn.

Katolsk motstand mot regjeringen

Pave Klemens XIII; hans anerkjennelse fra 1766 av Hannover-monarkene som legitime konger av Irland og Storbritannia gjorde det mulig for katolikker å tilpasse seg det britiske regimet.

Siden tidlig på 1700-tallet hadde restene av den katolske godseierklassen, som en gang var sterkt jakobittisk, beskyttet sin stilling ved å innta en «underdanig» holdning til regimet, og dyrket Hannover-monarkene direkte framfor et fiendtlig irsk parlament. James Stuart (The Old Pretender) døde i 1766, og pave Klemens XIIIs påfølgende anerkjennelse av hannoveranerne, reduserte regjeringens mistanker om jakobittiske sympatier blant katolikker. De fleste katolske geistelige uttrykte også lojalitet til regjeringen, i håp om å sikre økt toleranse. Disse holdningene påvirket dog imidlertid «knapt [...] flertallet i befolkningen».

1800-tallets historieskrivning antok at flertallet i rurale, katolske Irland av var stort sett stille i løpet av 1700-tallet og upåvirket av urbane krav om reformer. Utbrudd av vold på landsbygda fra 1760-tallet og framover, rettet mot utleiere og godseiere, ble av irske historikere, som William Lecky, antatt å ha vært drevet av lokale, agrariske spørsmål som leietakernes leie snarere enn bredere politisk bevissthet.

Senere historieforskning har derimot hevdet at utholdenheten til jakobittiske billedspråk blant irske landbruksorganisasjoner og andre grupper tyder på at sterk motstand mot protestantisk og britisk styre forble utbredt i det irsktalende rurale Irland. Ytterligere en dimensjon ble gitt av en yngre generasjon katolske geistlige og «mellommenn» i grevskap som Wexford, hvorav noen av dem var blitt radikalisert av tid som de hadde tilbrakt i det revolusjonære Frankrike, og som ofte dukket opp som lokale ledere i 1798.

Uroen hadde også vokst i grevskapet Armagh i tiåret før opprøret som involverte sammenstøt mellom grupper av Defenders («Forsvarerne»), et katolsk, hemmelig, agrarisk samfunn, og protestantiske gjenger av «Break of Day Men» eller «Peep o' Day Boys», motsvarighetene til katolske landbruksforbundene. Gruppene oppsto som ikke-sekteriske «flåter» av unge menn, og dukket opp i nordlige Armagh på 1780-tallet før de spredte seg sørover. Denne aktiviteten er ofte framstilt som oppstått av økonomisk opphav, utløst av konkurranse mellom protestanter og katolikker i den lukrative linindustrien i området. Imidlertid er det bevis på at Defenders etter hvert som tiden gikk utviklet en økende politisk bevissthet.

Dannelse av Society of United Irishmen

• Se hovedartikkel: Society of United Irishmen

Samuel Neilson, som begynte å omstrukturere United Irishmen i 1795 til en revolusjonær organisasjon

Den franske revolusjonen i 1789 ga ytterligere inspirasjon til mer radikale medlemmer av lokal milits Irish Volunteers («Irske frivillige»), som forsto revolusjonen som et eksempel på at vanlige folk kunne samarbeide for å fjerne et korrupt regime. Tidlig i 1791 la ullhandler Samuel Neilson, en tidligere frivillig som hadde deltatt på Dungannon-konvensjon i 1782, planer om å sette opp en pro-fransk avis, Northern Star. Han fikk selskap fra våren 1791 av en gruppe fra Belfast Volunteers ledet av doktor William Drennan, som dannet en hemmelig politisk klubb kalt Irish Brotherhood («Det irske brorskap»). Inspirert av hendelsene i Frankrike og utgivelsen av amerikanske Thomas Paines Rights of Man (1791), som hevdet at en folkelig politisk revolusjon er tillatt når en regjering ikke ivaretar de umistelige rettighetene til sitt folk. Med det som ideologisk støtte utarbeidet de et program som innebar Irlands uavhengighet etter republikansk modell, parlamentarisk reform og gjenoppretting av alle borgerrettigheter til katolikker.

Mens Neilson, Drennan og de andre radikale fra Belfast var presbyterianere, ble en annen klubb opprettet måneden etter i Dublin av en mer representativ blanding av anglikanere, presbyterianere og katolikker fra byens profesjonelle samfunnsklasser. Ett medlem, advokat Theobald Wolfe Tone, foreslo navnet Society of United Irishmen («Foreningen av forente irlendere»), som ble vedtatt av hele organisasjonen. Selskapet tok opprinnelig en konstitusjonell tilnærming, men utbruddet av krig med Frankrike i 1793 tvang organisasjonen under jorden da Pitts regjering satte igang aksjoner for å undertrykke de politiske klubbene. Tone flyktet til Amerika, og Drennan ble arrestert og siktet for opphissende injurier; selv om han ble frikjent, deltok han i liten grad i hendelsene. Som svar begynte Neilson og andre i Belfast-gruppen å restrukturere de forente irlenderne etter revolusjonære ideologiske linjer.

I mai 1795 godkjente Belfast-delegatene et «nytt system» for organisering: dette var basert på celler eller små «samfunn» på 20–35 menn, med en lagdelt struktur av baroner-, grevskap- og provinskomiteer som rapporterte til én enkelt nasjonal komité, som speilte strukturen til den presbyterianske kirke. I 1796 ble det nye systemet omgjort til en militær struktur, der hver gruppe på tre «samfunn» dannet ét selskap. Medlemstallene vokste raskt; mange presbyterianske butikkeiere og bønder ble med i nord, mens rekrutteringsarbeid til Defenders resulterte i opptak av mange nye katolske medlemmer over hele landet.

I samme periode ble en gruppe nye ledere valgt til United Irishmens direktoratet i Dublin, særlig to radikale menn fra aristokratiet, Arthur O'Connor og parlamentsmedlemmet Lord Edward FitzGerald. Andre medlemmer av komiteen som advokat Thomas Addis Emmet, lege William McNevin og sekretær for den katolske komité Richard McCormick. For å øke deres økende styrke, bestemte ledelsen i United Irishmen for å søke militær hjelp fra den nåværende franske revolusjonære regjeringen. Tone reiste fra USA til Frankrike for å forhandle med franskmennene til en intervensjon, og gikk i land ved Le Havre i februar 1796 etter en stormfull vinteroverfart.

Invasjonsforsøket i 1796

I Slutten på den irske invasjonen – eller – ødeleggelsen av den franske armada (1797), James Gillrays karikatur av Hoches ekspedisjon.

Tone hadde ankommet Frankrike uten verken instruksjoner eller akkreditering fra United Irishmen, men nesten på egenhånd overbevist han franskmennene til å endre sin politikk. Hans skrevne opptegnelser om situasjonen i Irland fikk oppmerksomheten til Lazare Carnot (som hadde vært medvirkende i å forvandle den franske revolusjonshæren til en effektiv kampstyrke), som, da han så en mulighet til å destabilisere Storbritannia, anmodet om å utvikle en formell invasjonsplan. I mai hadde den franske general Henri Clarke, sjef for krigsdepartementets Bureau Topographique, utarbeidet en innledende plan som tilbød de irlenderne 10 000 tropper og våpen for 20 000 flere menn, med streng insistering på at United Irishmen ikke forsøkte å gjøre opprør før franskmennene hadde gjort landgang i Irland. I juni skrev Carnot til den erfarne franske generalen Lazare Hoche og ba ham om å fungere som kommandør og beskrev planen som «undergangen til være farligste fiender. Jeg ser i det Frankrikes sikkerhet i århundrer framover.»

En styrke på 15 000 veterantropper ble samlet ved Brest under Hoche. De seilte ut den 16. desember, fulgt av Tone, og den franske invasjonsflåten ankom kysten av Irland kyst ved Bantrybukten den 22. desember 1796 etter å ha unngått Royal Navy. Men uavlatelige stormer, uflaks og kombinert med dårlig sjømannskap forhindre landgang. Tone bemerket at England hadde ikke sluppet heldigere fra det siden den spanske armada. Den franske flåten ble tvunget til å seile tilbake og den hæren som var utstedt til å kjempe mot engelskmennene i Irland ble isteden splittet opp og sendt ut til andre krigsskueplasser i de franske revolusjonskrigene.

Motopprør og undertrykkelse

Lord Camden ca. 1825, leder av regjeringen i Irland tidlig i 1798: han kom under økende press fra medlemmer av det irske parlamentet for å arrestere lederskapet i United Irish

I 1797 begynte det å komme rapporter til Storbritannia om at en hemmelig revolusjonær hær ble forberedt i Irland av Tones medarbeidere. Mytterier ved de britiske marinebasene Spithead og Nore antydet at franskinspirerte agitatorer prøvde å spre revolusjonen til England; krisen så imidlertid ut til å passere, og i oktober beseiret den britiske marinen en invasjonsflåte fra Frankrikes søsterrepublikk, Den bataviske republikk, i slaget ved Camperdown.

Tone hadde forsøkt å overbevise den stadig mer innflytelsesrike franske generalen Napoleon Bonaparte, som nylig hadde satt i gang en vellykket militærkampanje i Italia om at en ny landgang i Irland var mulig. Bonaparte viste til å begynne med liten interesse: han var stort sett ukjent med den irske situasjonen og trengte en erobringskrig, ikke om frigjøring, men for å betale hæren sin. Imidlertid rapporterte britiske spioner innen februar 1798 at han forberedte en flåte i havnene ved Den engelske kanal klar for ombordstigning av opptil 50 000 mann. Destinasjonen deres forble ukjent, men rapportene ble umiddelbart sendt til den irske regjeringen under stattholderen, Lord Camden.

En rekke voldelige angrep tidlig i 1798 på sorenskrivere i grevskapet Tipperary, Kildare og King's County (som det het den gang) alarmerte de britiske myndighetene. De fikk også informasjon om at en fraksjon av United Irishmen, ledet av Fitzgerald og O'Connor, mente at de var «tilstrekkelig godt organisert og utstyrt» til å starte et opprør uten fransk hjelp, men de ble motarbeidet av Emmet, McCormick og NcNevin, som favoriserte en tilnærming som beskyttet liv og eiendom og ønsket å vente på en fransk landing.  Lord Camden kom under økende press fra harde irske parlamentsmedlemmer, ledet av Speaker John Foster, om å slå ned på uorden i sør og midtlandet og arrestere ledelsen i Dublin.

Camden holdt seg i noen tid, delvis fordi han fryktet at et undertrykkelse i seg selv ville provosere fram et opprør: den britiske innenriksministeren Lord Portland var enig, og beskrev forslagene som «farlige og ubeleilige». Situasjonen endret seg da dokumenter fra Irish Irishmen, ble lekket av en informant, som var silkehandler Thomas Reynolds. Dokumentene antydet at til sammen nesten 280 000 menn i Ulster, Leinster og Munster forberedte seg på å bli med i den «revolusjonære hæren».  Den irske regjeringen fikk vite av Reynolds at et møte i Leinster hadde blitt satt til 10. mars i Dublin-huset til ullhandler Oliver Bond, hvor et forslag om umiddelbar oppreisning ville bli stemt over. Camden bestemte seg for straks å få opprørsledelsen arrestert, og hevdet til London at han ellers risikerte å få det irske parlamentet til å vende seg mot ham. De fleste moderate blant ledelsen, som Emmett, McNevin og Thomas Traynor, delegaten fra Dublin ble arrestert: flere av de andre delegatene kom for sent til møtet og rømte, det samme gjorde McCormick. Det eneste andre medlemmet som rømte var Fitzgerald selv, og som gikk i skjul. Arrestasjonene fikk den effekt at det styrket Fitzgeralds fraksjon og presse ledelsen mot opprør.

Den irske regjeringen innførte krigslov 30. mars, selv om sivile domstoler fortsatte å sitte. Den overordnede kommandoen over hæren ble overført fra Ralph Abercromby til Gerard Lake, som støttet en aggressiv tilnærming mot mistenkte opprørere.

En oppreisning i byen Cahir i grevskapet Tipperary brøt ut som reaksjon på arrestasjonene, men ble raskt knust av oberst Thomas Judkin-Fitzgerald, som fungerte som High Sheriff. Militanter ledet av Samuel Neilson og Lord Edward FitzGerald med hjelp av medsammensvorne Edmund Gallagher dominerte lederskapet i United Irishmen og planla å gå til opprør uten fransk hjelp, og besluttet at datoen for 23. mai.

Opprøret

Wolfe Tone (1967) statue ved St. Stephen's Green i Dublin av Edward Delaney

Den opprinnelige planen var å ta Dublin, med grevskapene som hadde grenser til Dublin for å øke støtten og forhindre ankomsten av forsterkninger, deretter etterfulgt av resten av landet som skulle beleire andre britiske garnisoner. Signalet for å gå til askjon skulle spres ved avlytting av postvognene fra Dublin. Imidlertid ga etterretning fra informanter i siste øyeblikk regjeringen detaljer om opprørernes samlingspunkter i Dublin, og en stor militærstyrke okkuperte dem knapt én time før opprørerne skulle samles. Hæren arresterte deretter de fleste av opprørslederne i byen. Avskrekket av militæret spredte de samlende opprørsgruppene seg raskt, forlot de tiltenkte samlingspunktene og dumpet våpnene sine. I tillegg mislyktes planen om å avskjære postvognene, med bare hestevognen med kurs mot Munster som ble stoppet ved lansbyen Johnstown, nær Naas, den første natten av opprøret.

Selv om den planlagte kjernen til opprøret hadde implodert, gikk opprøret de omkringliggende distriktene rundt Dublin som planlagt og ble raskt fulgt av de fleste grevskapene rundt Dublin. De første sammenstøtene i opprøret fant sted like etter daggry 24. mai. Kampene spredte seg raskt over hele Leinster, med de tyngste kampene i grevskapet Kildare hvor, til tross for at hæren lyktes med å slå tilbake nesten hvert opprørsangrep, fikk opprørerne kontroll over store deler av grevskapet da militærstyrker i Kildare ble beordret til å trekke seg tilbake til Naas av frykt for de kunne bli isolert og utslettet som i slaget ved Prosperous den 24. mai 1798. Imidlertid førte opprørernes nederlag ved Carlow og på Tara Hill i grevskapet Meath til at opprøret mislyktes i disse grevskapene. I grevskapet Wicklow spredte nyhetene om den stigende panikk og frykt blant lojalister; de svarte med å massakrere mistenkte opprørere holdt i varetekt i Dunlavin Green og i Carnew. En protestantisk adelsmann, Edward Crosbie, ble funnet skyldig i å lede opprøret i Carlow og raskt henrettet for forræderi, mens hans familie og andre hevdet at han var uskyldig.

Spredning av opprøret

Irske opprørere med spyd, minnestatue i bronse i grevskapet Wexford, avduket i 1998

I grevskapet Wicklow gikk et stort antall til opprør, men ble hovedsakelig engasjert i en blodig rural geriljakrig med militære og lojale styrker. Opprørsgeneral Joseph Holt ledet opp til 1 000 mann i Wicklowfjellene og tvang britene til å holde betydelige styrker i området fram til hans kapitulasjon i oktober.

I nordøst var det hovedsakelig presbyterianske opprørere ledet av den unge Henry Joy McCracke i grevskapet Antrim den 6. juni. De holdt kortvarig det meste av grevskapet, men framgangen kollapset etter nederlaget i kampen ved byen Antrim. I grevskapet Down, etter innledende suksess i det korte, men blodige slaget ved Saintfield den 9. juni, ble opprørere beseiret den 11. juni ved Portaferry og deretter ble opprørerne ledet av Henry Munro i det lengste slaget i opprøret ved Ballynahinch den 12, hvor de led endelig og avgjørende nederlag.

Opprørerne hadde størst suksess i det sørøstlige grevskapet Wexford der styrker først og fremst ledet av den katolske presten John Murphy tok kontroll over grevskapet, men etter en rekke blodige nederlag i slaget ved New Ross, slaget ved Arklow og slaget ved Bunclody forhindret at opprøret spredte seg til utenfor grevskapet. 20 000 tropper ble til slutt fraktet inn i Wexford og beseiret opprørerne i slaget ved Vinegar Hill den 21. juni. Opprørerne ble spredt i to kolonner gjennom midtlandet, Kilkenny, og til slutt mot Ulster. De siste restene av disse styrkene kjempet videre til deres endelige nederlag 14. juli i slagene ved Knightstown Bog i grevskapet Meath og Ballyboughal i grevskapet Dublin.

Fransk intervensjon

Slaget ved Castlebar, 1798

Den 22. august, nesten to måneder etter at hovedopprørene var blitt beseiret, ble rundt 1 000 franske soldater under general Humbert landsatt nordvest i landet, ved Kilcummin i grevskapet Mayo. Sammen med opptil 5 000 lokale opprørere fikk de innledningsvis en suksess, og påførte britene et ydmykende nederlag i slaget ved Castlebar (også satirisk kjent som «Castlebar-løpene» i minnet av hastigheten på retretten) og opprettet en kortvarig «Irsk republikk» med John Moore som president for en av dens provinser, Connacht. Dette utløste noen støttende opprør i Longford og Westmeath som raskt ble slått ned.

Den fransk-irske styrken vant nok et mindre engasjement i slaget ved Collooney før hovedstyrken ble endelig beseiret i slaget ved Ballinamuck i grevskapet Longford den 8. september 1798. Den nyopprettede irske republikken hadde bare eksistert i tolv dager fra dens uavhengighetserklæring til dens kollaps. De franske troppene som overga seg ble sendt tilbake til Frankrike i bytte mot britiske krigsfanger, men hundrevis av de fangede irske opprørerne ble henrettet. Denne episoden i opprøret i1798 ble en vesentlig begivenhet i det kollektive minnet i vestlige Irland og ble kjent på irsk som Bliain na bhFrancach og på engelsk som «The Year of the French», året med franskmennene.

Til tross for sin generelle anti-klerikalisme (motstand av kirkevelde) og fiendtlighet mot Bourbon-monarkiet, foreslo det franske regjeringsorganet Direktoriet for United Irishmen i 1798 at de kunne å gjenopprette den jakobittiske kongsemnet, kardinal Henry Benedict Stuart, som Henrik IX, konge av Irland. Dette var på grunn av at general Jean Joseph Amable Humbert landet en styrke i grevskapet Mayo for det irske opprøret i 1798 og han innså at lokalbefolkningen var troende katolske (et betydelig antall irske prester støttet opprøret og hadde møtt Humbert, selv om Humberts hær hadde vært veteraner fra den anti-geistlige kampanjen i Italia). Direktoriet håpet at dette alternativet ville tillate opprettelsen av en stabil fransk klientstat i Irland, men Wolfe Tone, den protestantiske republikanske lederen, hånet forslaget og det ble opphevet.

Den 12. oktober 1798 forsøkte en større fransk styrke bestående av 3 000 mann, og også Wolfe Tone selv, å gjøre landgang i grevskapet Donegal nær havinnløpet Lough Swilly nord på øya Irland. Den ble fanget opp av en større skvadron fra den britiske marinen, og overga seg til slutt etter en tre timer lang kamp uten å komme i land på irsk jord. Wolfe Tone ble stilt for krigsrett i Dublin og funnet skyldig. Han ba om døden ved skyting, men da dette ble avslått, snytt Tone bøddelen ved å skjære over sin egen strupe i fengselet 12. november, og døde en uke senere. I ettertid er det også hevdet at det ikke var et selvmord, men at han ble myrdet.

Etterspill

Opprørsgeneralen Joseph Holt (1799).

Små fragmenter av de store opprørshærene fra sommeren 1798 overlevde i en årrekke og førte en form for geriljakrig i flere grevskap. I grevskapet Wicklow kjempet general Joseph Holt fram til han forhandlet fram en overgivelse høsten 1798. Det var ikke før Robert Emmets opprør mislykket i 1803 at de siste organiserte opprørsstyrkene under kaptein Michael Dwyer kapitulerte. Små lommer med opprørsmotstand hadde også overlevd i Wexford, og den siste opprørsgruppen under James Corcoran ble ikke beseiret før i februar 1804. En belønning på 500 pund ble satt for hodet til Corcoran, og presset tvang ham snart til å dele opp gruppen sin i mindre fraksjoner. Slutten kom den 11. februar 1804 da en informant til å forråde Corcoran og hans gjenværende få kamerater. De ble omringet i skogsfeltet Killaughrim Woods ved Enniscorthy. Etter hard motstand ble hele enheten drept eller tatt til fange, Corcoran døde av sårene sine kort tid etter kampene. Liket hans og kameratene hans ble brakt til byen Wexford hvor de ble hengt opp utenfor byens fengsel for en tid.

Unionsloven, etter å ha blitt vedtatt i august 1800, trådte i kraft 1. januar 1801 og fjernet målet om autonomi gitt til Irlands protestantiske herredømme. Det ble i stor grad vedtatt som svar på opprøret og ble underbygget av oppfatningen om at opprøret ble provosert fram av det brutale vanstyret til det protestantiske herredømme like mye som innsatsen til United Irishmen.

Symbolet til United Irishmen: den ukronede harpen og den jakobeanske luen

Religiøs, om ikke økonomisk, diskriminering av det katolske flertallet ble gradvis avskaffet etter innføringen av Unionsloven, men ikke før utbredt mobilisering av den katolske befolkningen under den irske politikeren og aktivisten Daniel O'Connell. Vedvarende misnøye førte til klager og harme, men motstanden mot britisk styre manifesterte seg nå stort sett langs anti-skattelinjer, som i den såkalte tiendekrigen 1831–1836 ved motstanden til de irske katolikker til at de ble tvunget til betale tiende for underholde av Den anglikanske kirke og dens presteskapet.

Presbyteriansk radikalisme ble effektivt temmet eller forsonet med britisk styre ved en ny form for protestantisk herredømme, i motsetning til kun en anglikansk. I midten av 1798 hadde det utviklet seg et skisma mellom presbyterianerne og katolikkene, med radikale presbyterianere som begynte å vakle i deres støtte til revolusjonen. Regjeringen utnyttet dette ved å aksjonere mot katolikkene i den radikale bevegelsen i stedet for de nordlige presbyterianerne. Før opprøret ble alle som innrømmet å være medlem av United Irishmen utvist fra Yeomanry (en form for britisk hjemmevern i form av frivillig kavaleri), men tidligere presbyterianske radikalere var nå i stand til å verve seg dit, og de radikalene som vaklet så nå en sjanse til å bli reintegrert i det irske samfunnet. Regjeringen fikk også nyheter om den sekteriske massakren av protestanter ved Scullabogue spredt for å prege protestantisk frykt og øke den økende splittelsen. Den anglikanske presten Edward Hudson hevdet at «kjærlighetens brorskap er over», da han vervet tidligere radikalere til sitt Portglenone Yeomanry-korps. Den 1. juli 1798 i Belfast, fødestedet til United Irishmen-bevegelsen, ble det hevdet at alle hadde nå på seg den røde frakken til Yeomanry. Imidlertid var det protestantiske bidraget til saken og engasjementet til United Irishmen ennå ikke helt ferdig, da flere av lederne for opprøret i 1803 var anglikanske eller presbyterianske.

Ikke desto mindre betydde denne gjenoppblomstringen av religiøs splittelse at irsk politikk i stor grad, inntil den politiske og kulturelle bevegelsen Young Ireland på midten av 1800-tallet fjernet seg fra den samlende visjonen til de egalitære United Irishmen og basert på sekterisk brudd med unionisme og Dublin Castle og dets enkeltpersoner ved roret for makten i Irland. Etter Robert Emmets opprør i 1803 og ble Ulster pasifisert av den britisk anglikanske makteliten med industri og skipsbygging, og utover 1800-tallet minsket de radikale og republikanske oppfatningene. Det har blitt bemerket av ledende myndigheter at hovedmålet med jordloven (Land Act) fra 1881 var løsrive Ulster fra irsk nasjonalisme. Hvis denne påstanden er riktig, kan det konkluderes med at landpolitikken var unik, men ekstremt vellykket.

Grusomheter og krigsforbrytelser

Halvhenging og tortur av en mistenkt medlem av United Irishmen av regjeringssoldater.

Konfliktens intime karakter gjorde at opprøret til tider fikk de verste egenskapene til en borgerkrig, særskilt i Leinster. Katolsk harme ble drevet av de gjenværende straffelovene som fortsatt var i kraft.

Myndighetene

Ettervirkningene av nesten hver eneste britisk seier i opprøret var preget av massakren av fangede og sårede opprørere med noen i stor skala som ved Carlow, New Ross, Ballinamuck og Killala. Britene var ansvarlige for spesielt grusomme massakrer ved Gibbet Rath, New Ross og Enniscorthy, og brente opprørere levende i de to sistnevnte. For de opprørerne som ble tatt til fange levende i kjølvannet av slaget, og de ble vrudert som forrædere mot den britiske kronen. Av den grunn ble de ikke behandlet som krigsfanger, men ble direkte henrettet, vanligvis ved henging. Lokale styrker henrettet offentlig mistenkte medlemmer av United Irishmen uten rettssak i Dunlavin i det som er kjent som Dunlavin Green-henrettelsene, og i Carnew dager etter utbruddet av opprøret.

I tillegg ble ikke-stridende sivile myrdet av militæret, som også utførte mange tilfeller av voldtekt, spesielt i grevskapet Wexford. Mange individuelle forekomster av drap ble også uoffisielt utført av lokale Yeomanry-enheter før, under og etter opprøret, da deres lokalkunnskap førte til at de angrep mistenkte opprørere. «Tilgivne» opprørere var et spesielt mål.

Ifølge den israelske historikeren Guy Beiner ble de presbyterianske opprørerne i Ulster påført flere henrettelser enn noen annen arena under opprøret i 1798, og brutaliteten som opprøret ble stanset med i grevskapene Antrim og Down ble lenge minnet med bitterhet i lokale folketradisjoner.

Opprørerne

Grevskapet Wexford var det eneste området som ble påført utbredte grusomheter av opprørerne under Wexford-opprøret. Massakrer av lojalistiske fanger fant sted i Vinegar Hill-leiren ved Enniscorthy og på Wexford-broen. Etter nederlaget til et angrep av opprørne ved New Ross, skjedde Scullabogue Barn-massakren, der mellom 80 og 200, for det meste protestantiske menn, kvinner og barn som ble fengslet i en låve som deretter ble satt i brann. I Wexford by ble den 20. juni rundt 70 lojalistiske fanger marsjert til broen, først strippet nakne, ifølge historikeren James Lydon,) og deretter stukket ihjel med spyd.

Arven etter opprøret

Graven til Wolfe Tone
Bodenstown, grevskapet Kildare

Minnesmerke over avdøde opprørere i Clonegal

Samtidige beregninger fra myndighetene i Dublin Castle plasserte dødstallet løselig fra minimum 20 000 og til så mange som 50 000 hvorav 2 000 var militære og 1 000 lojalistiske sivile. En del moderne forskning hevder at disse tallene kan være for høye. For det første, en liste over britiske soldater som ble drept, satt sammen for et fond for å hjelpe familiene til døde soldater, oppførte bare 530 navn. For det andre, professor Louis Cullen, gjennom en undersøkelse av utarming av befolkningen i grevskapet Wexford mellom 1798 og 1820, satte dødsulykkene i dette grevskapet på grunn av opprøret til 6 000. Historiker Thomas Bartlett hevder derfor, «et dødstall på 10 000 for hele øya» synes å være mer passende. Andre moderne historikere mener at dødstallet kan være enda høyere enn dagens estimater antyder, ettersom den utbredte frykten for undertrykkelse blant slektninger til drepte opprørere førte til at ofre ble holdt skjult.

Ved hundreårsjubileet for opprøret i 1898 ville konservative irske nasjonalister og den katolske kirke begge hevde at United Irishmen hadde kjempet for Faith and Fatherland («Tronen og fedrelandet»), og denne versjonen av hendelsene er fortsatt, til en viss grad, en del av det kollektive minnet om opprøret. En rekke med populære «98-klubber» ble dannet. Ved 200-årsjubileet i 1998 ble de ikke-sekteriske og demokratiske idealene til opprøret framhevet i offisielle markeringer, noe som gjenspeiler ønsket om forsoning på tidspunktet for Langfredagsavtalen som man håpet ville gjøre slutt på konflikten og volden, «The Troubles», i Nord-Irland.

Ifølge den irske historikeren Robert Fitzroy Foster var opprøret i 1798 «sannsynligvis den mest konsentrerte voldsepisoden i irsk historie».

Dion Boucicaults skuespill Arrah-na-Pogue fra 1864 er regnet som et av de største irske dramatiske verkene i den litterære kanon, har handling satt til under opprøret i 1798.

Fotnoter

Type nummerering

Litteratur

• Aston, Nigel (2002): Christianity and Revolutionary Europe, 1750-1830. Cambridge university Press. ISBN 9780521465922.
• Bartlett, Thomas; Dawson, Kevin; Keogh, Daire (1998): The 1798 Rebellion: An Illustrated History, Dublin. ISBN 978-1570982552.
• Beiner, Guy (2007): Remembering the Year of the French: Irish Folk History and Social Memory. Madison: University of Wisconsin Press. ISBN 9780299218249.
• Dickinson, Harry, red. (2008): British Pamphlets on the American Revolution, 1763–1785, Part II. Chatto.
• Dunne, Tom (2010): Rebellions: Memoir, Memory and 1798. Lilliput (Kindle utg.).
• Elliott, Marianne (2012): Wolfe Tone. Liverpool: Liverpool University Press. ISBN 978-1-84631-807-8.
• Kennedy, Liam (2016): Unhappy the Land: The Most Oppressed People Ever, the Irish?. Dublin: Irish Academic Press. ISBN 9781785370472.
• Madden, Richard (1860): United Irishmen, Their Lives and Times, v. 4]. James Duffy.
• Miller, David (1990): Peep o'Day Boys and Defenders: Selected Documents on the Disturbances in County Armagh, 1784–1796. Public Record Office of Northern Ireland.
• Morley, Vincent (2002): Irish Opinion and the American Revolution. Cambridge University Press.
• Pittock, Murray G.H. (2006): Poetry and Jacobite Politics in Eighteenth-Century Britain and Ireland. Cambridge University Press. ISBN 9780521030274.
• Smyth, James (1992): The Men of No Property: Irish Radicals and Popular Politics in the late 18th century. Macmillan.
• Stanbridge, Karen (2003): Toleration and State Institutions: British Policy Toward Catholics in Eighteenth-century Ireland and Quebec. Lexington.
• Stewart, A.T.Q. (1995): The Summer Soldiers: The 1798 Rebellion in Antrim and Down. Blackstaff.

Eksterne lenker

• National 1798 Centre – Enniscorthy, Co. Wexford
• The 1798 Irish Rebellion – BBC History
• The 1798 Rebellion in County Clare – Clare library
• The 1798 Rebellion – irsk anarkistanalyse
• General Joseph Holt of the 1798 Rebellion in Wicklow
• Fugitive Warfare – 1798 in North Kildare