Det forente kongedømme Israel

Det forente kongedømme Israel var et kongedømme som eksisterte i Israels land, i henhold til Bibelen, bestående av begge de etterfølgende kongedømmet Israel og kongedømmet Judea; en periode som blir referert til av forskerne som «Det forente monarki». Historikere har datert kongedømmet fra rundt 1020 f.Kr. og til rundt 930 f.Kr., men det er delte meninger om de nøyaktige datoene.

Ulike fortolkninger om hva Bibelen forteller om størrelsen på kong Davids rike.

I henhold til Bibelen, i tiden før det forente monarkiet var de israelittiske stammene forent eller samlet i et forbud under ad hoc karismatiske ledere som ble kalt for dommere. En gang i tiden rundt 1020 f.Kr. da det var store trusler fra ytre fiender gikk stammene sammen for å danne det første forente kongedømmet Israel. Dommeren Samuel salvet Saul fra Benjamins stamme som den første konge rundt 1020 f.Kr., men det var hans etterfølger, David, som ca. 1006 f.kr. skapte et sterkt forent israelittisk monarki.

David, den andre (eller tredje, om Sauls sønn Isjbosjet skal bli regnet med) konge av Israel, etablerte Jerusalem som kongedømmets hovedstad, en gang for 3000 år siden. Før den tid hadde byen Hebron vært hovedstad i Davids kongedømme Judea og Mahanajim i Isjbosjets kongedømme Israel, og før den tid hadde Gibea vært hovedstad i det forente monarki under Saul.

David lyktes å virkelig forene de israelittiske stammene, og opprettet et monarkisk styre. Han hadde suksessfulle militære tokt mot Israels fiender, og beseiret bitre fiender som filisterne, og sikret således Israels grenser. Under David vokste Israel til en regional makt. Under Huset David oppnådde det forente kongedømmet Israel framgang og overlegenhet overfor sine naboer.

Under Davids etterkommer Salomo erfarte det forente kongedømme en periode med fred og vekst. Store offentlig byggearbeider kom i kom i gang, blant annet tempelet i Jerusalem.

Under Salomos sønn og etterfølger, Rehabeam, ble kongedømmet ca. 930 f.Kr. delt i to riker: Israel (inkludert byene Sikem og Samaria) i nord, og Judea (med Jerusalem) i sør. De fleste opprinnelig ikke-israelittiske regionene falt fra.

Den bibelske redegjørelse

Monarker og bibelsk kronologi

Det var fire herskere i Det forente monarki – Saul ben Kisj (fra Benjamins stamme), Ishbaal (navnet er som regel stavet Isjbosjet grunnet religiøse grunner), en sønn av Saul, David, svigersønn av Saul gjennom ekteskapet med Mikal, og fra Judas stamme, og Salomo, sønn av David og Batseba.

Kong David etablerte Jerusalem som Israels nasjonale hovedstad; før hans tid hadde Hebron vært hovedstaden i Davids Judea, og Mahanajim i Isjbosjets kongedømme Israel, og før den tid igjen synes det som om Gibea hadde vært hovedstaden under Saul. Tidligere deler av Bibelen indikerte at Sjilo hadde vært sett på som den nasjonale hovedstad; noe som fra en arkeologisk synsvinkel, er betraktet som rimelig da den hadde vært den religiøse hovedstaden.

For denne perioden har de fleste historikere enten fulgt de eldre kronologier etablert av William F. Albright eller Edwin R. Thiele, eller de nyere kronologier til Gershon Galil, alle disse er vist nedenfor. Alle datoer er f.Kr. Thieles kronologi er generelt tilsvarende med Galils kronologi nedenfor med en forskjell på minst ett år.

Albrights datoer	Galils datoer	Felles/Bibelske navn	Regionale navn og stiler	Notater
Huset Saul
ca. 1021 f.Kr.–1000 f.Kr.	ca. 1030 f.Kr.–1010 f.Kr.	Saul	שאול בן-קיש מלך ישראל Shaul ben Qysh, Melech Ysra'el	Drept i
ca. 1000 f.Kr.	c. 1010 f.Kr.–1008 f.Kr.	Ishbaal (Isjbosjet)	איש-בשת בן-שאול מלך ישראל Ishba'al ben Shaul, Melech Ysra'el
Huset David
ca. 1000 f.Kr.–962-tallet f.Kr.	ca. 1008 f.Kr.–970 f.Kr.	David	דוד בן-ישי מלך ישראל David ben Yishai, Melech Ysra’el	Svigersønn av Saul, svoger av
ca. 962-tallet f.Kr.–ca.922 f.Kr.	ca. 970 f.Kr.–931 f.Kr.	Salomo	שלמה בן-דוד מלך ישראל Shelomoh ben David, Melech Ysra'el	Sønn av David med Batseba, hans rett som etterfølger av troen ble bestridt av hans eldre halvbror Adonja

Opprinnelsen til Det forente kongedømme

I henhold til den bibelske fortelling ble det forente monarki dannet da det var et folkelig uttrykk i favør av å introdusere et monarki til å styre over det tidligere desentraliserte israelittiske stammeføderasjonen. Økende press og trusler fra filistrene og andre nabostammer er nevnt av Bibelen som grunner til at israelittene ble tvunget til å forene seg til mer enhetlig stat. Bibelen behandler forestilling eller innfallet om et kongedømme som en forbannelse i tiden, det ble sett på som en mann plassert i en posisjon av makt og ærbødighet, en posisjon som egentlig var forbeholdt Gud.

Borgerkrig

I henhold til Første Samuelsbok ble Sauls regime, grunnet hans ulydighet overfor Gud, avsluttet, og hans kongedømme gitt til et annet dynasti. Den masoretiske bibeltekst forteller at Saul styrte i kun to år, skjønt en del tidligere manuskripter forteller at det var førtito år (sammenlign med Det nye testamente som gir ham et regime på førti år). Bibelen portretterer Saul som drept i slag mot filisterne.

Saul og David hadde tidligere blitt bitre fiender, i det minst sett fra Sauls synsvinkel, skjønt kildene beskriver at Jonatan, Sauls sønn, og Mikal, Sauls datter, ga hjelp til David for å slippe unna Saul, noe som til sist ført til en kortvarig forsoning kort tid før Sauls død.

Sauls arving, Isjbosjet, overtok styret av Israel, men i henhold til Samuel styrte han bare i to år før han ble myrdet av sine egne. David som hadde blitt konge av Judea fungerte som mot-opprører, og avsluttet konspirasjonen, og ble deretter utpekt som konge av Israel i kjølvannet av Isjbosjets død; et antall tekstkritiske og bibelforskere har antydet at David var den som var ansvarlig for drapet på Isjbosjet, og hans posisjon som mot-opprører var en senere oppfinnelse for å legitimere hans handlinger.

Israels opprørere, i henhold til Samuel, utpekte Absalom, Davids sønn, som deres nye konge. Bibelen beskriver deretter at Israel gjorde opprør, tok over Judea, og tvang David til å flykte i landflyktighet øst for elven Jordan. I henhold til et økende flertall av arkeologer var ikke dette like mye et tilfelle av opprør av Israel mot et mektig kongedømme, men mer et tilfelle av Israel som igjen befestet sin autoritet over et fattig, jordbruksfolk i et sparsommelig bosatt avsidesliggende område i Midtøsten.

Denne seksjonen av den bibelske teksten, og mesteparten av resten av Samuelbøkene er antatt av tekstkritikere til å ha tilhørt én enkeltstående kilde kjent som «Davids hoffhistorie»; skjønt den reflekterte den politiske sidetyngden og ensidige framstillingen til det senere kongedømmet Judea etter at kongedømmet Israel var blitt ødelagt, er kilden til dels mer nøytral enn de pro- og anti-monarkiske kildene som dannet de tidligere delene av teksten. Israel og Judea er portrettert i denne kilden som ganske adskilte kongedømmer.

Til sist, i henhold til Samuel, gikk David til motangrep, og vinner på bekostning av Absalom som ble drept. Etter å ha gjenerobret Judea foruten også ha gjenopptatt kontrollen over Israel, kom David tilbake vest for Jordan, selv om han stadig møtte et antall opprør av Israel, men han slo med hell ned dem alle.

«Gullalderen»

Israel og Judea, sammen med andre omliggende småriker, 800-tallet f.Kr.

I den bibelske redegjørelsen greide David endelig å virkelig forene Judea og Israel. En del av dagens arkeologer mener at det var en fortsatt og uforstyrret eksistens av to adskilte kulturer og geografiske enheter, det ene var Judea, og det andre Israel, og om det var en politiske union hadde den liten praktisk effekt på forholdene mellom de to nasjonene.

David førte suksessfulle kriger mot de fleste av fiendene til Judea og Israel, og beseiret de bitre arvefiendene som filistrene, og sikret således kongedømmets grenser. Under David vokste Israel fra et kongedømme til rike, og dens innflytelsesfære – militært og politisk – i Midtøsten vokste betydelig, og kontrollerte et antall av svakere kilentstater som Filistia, Moab, Edom, Ammon, sammen med et antall arameisk bystater (Aram-Zoba og Aram-Damaskus) som ble vasallstater; rikets grenser strakte seg fra Middelhavet og til den arabiske ørken, fra Rødehavet og kanskje så langt øst som til elven Eufrat. I henhold til Bibelen hadde riket store landområder. En del av dagens arkeologer har betvilt størrelsen på dette området, og iallfall ekskludert de fønikiske området ved kysten av Middelhavet, og mener at det ikke overgikk 34 000 km²; av dette besto kongedømmet Israel av rundt 24 000 km².

David ble etterfulgt ved sin død som gammel mann av sin sønn Salomo som overtok kongedømme i strid med en rivaliserende halvbror, den eldre Adonja som senere ble drept. Ved å leve opp til sitt navn («Fred») ble styret til Salomo et som nasjonen kjente som uovertruffent tidsepoke med fred.

David og Salomo er begge portrettert av Bibelen som å ha inngått sterke allianser med (muligens ikke navngitt) konge av Tyr. I motytelse for å ha avstått landområder til Tyr er det sagt at David og Salomo mot mottok et antall dyktige håndverkere, dyktige arbeidere, penger, juveler, råvarer i form av sedertømmer, og andre varer eller kostbarheter. Davids palass og Salomos tempel er beskrevet som bygget med hjelp av disse ekspertene fra Tyr, foruten også formgitt av arkitekter fra Tyr.

Salomo bygde eller grunnla et antall betydelige byer, inkludert Megiddo, Hasor, og Gezer; alle disse har blitt utgravd og forskere har tilskrevet de arkeologiske levningene, en del ganske imponerende som seks kammerporter og palasser i naturstein, til dette byggeprogrammet. Strukturer innenfor disse levningene er identifisert som staller for et stort antall hester som man kan anta at Salomo holdt, sammen med vannrenner.

Slutten på det forente kongedømme

Etter Salomos død ca. år 926 f.Kr. nådde spenningene mellom den nordlige delen av Israel som besto av de ti nordlige stammene, og den sørlige delen som var dominert av Jerusalem og de sørlige stammene, til sitt kokepunkt. Da Salomos etterfølger Rehabeam behandlet de nordlige stammenes økonomiske klager med stor mangel på takt og klokskap ble det forent monarki delt i to ca. 930 f.Kr. (det er ulike meninger om nøyaktigheten av dette årstallet): det nordlige kongedømme Israel, som inkluderte byene Shechem og Samaria, og det sørlige kongedømme Judea som inneholdt byen Jerusalem, mens de fleste ikke-israelittiske provinsene oppnådde uavhengighet.

Kongedømme Israel eller det nordlige kongedømmet eksisterte som en uavhengig stat fram til rundt 720 f.Kr. da det ble erobret av det assyrisk riket, mens kongedømme Judea eller det sørlige kongedømme eksisterte fortsatt som en uavhengig stat fram til år 586 f.Kr. da det ble erobret av det babylonske riket.

Bevis

I henhold til tekstkritikere har et antall adskilte kildetekster blitt satt sammen for å skape de nåværende Samuelbøkene. Det mest prominente i de tidligste delene av Første Samuelsbok er den pro-monarkistiske kilde og den anti-monarkistiske kilde. I identifiseringen av disse to kildene kan to adskilte redegjørelser bli rekonstruert. Den anti-monarkistiske kilde beskriver Samuel (antatt av et antall forskere å være en kode for Gud selv) til ha grundig bekjempet filisterne, dog motstrebende akseptert at folket krevde en hersker i form av en konge, og således utpekt Saul ved guddommelig avgjørelse (loddtrekning). Den pro-monarkistiske kilde beskriver Sauls guddommelige fødsel (et enkelt ord er blitt endret av en senere redaktør slik at det refererer isteden til Samuel), og hans senere ledelse av en hær til seier over ammonittene, noe som resulterte i at folket utropte ham til å lede dem filisterne, og deretter utpekt til konge.

I henhold til forskerne Israel Finkelstein og Neil Asher Silberman, forfattere av boken The Bible Unearthed: Archaeology's New Vision of Ancient Israel and the Origin of Its Sacred Texts, er ideen om et forent monarki ikke nøyaktig historie, men heller «kreativt uttrykk for en mektig religiøs reformbevegelse», muligens «basert på en bestemt historisk kjerne». Dog i en senere bok har Finkelstein og Silberman moderert seg og akseptert at David og Salomo var reelle konger av Judea en gang på 900-tallet f.Kr. og siterer at den tidligste uavhengige referanse til kongedømmet Israel er fra rundt 890 f.Kr. mens den for Judea er fra rundt 750 f.Kr.

Se også

• Oldtidens Israels og Judeas historie
• Kanaan, det landområde som utgjorde oldtidens jødiske kongedømmer Israel og Judea, sammen med naboområder.
• Bibelen som historisk kilde
• Ir Ovot, israelittiske festninger avdekket i Negevørkenen i sørlige delen av dagens Israel.
• Elafestningen, et arkeologisk område fra tidsrommet til det forente monarki

Eksterne lenker

• (en) Kingdom of Israel – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Følg utgravningene av Khirbet Qeiyafa, Israels eldste by, inkludert Elafestningen
• Debatten over den historiske korrektheten og kronologien av det forente monarki i Jerusalem ved Ong Kar Khalsa
• Jewish Virtual Library
• Newadvent Encyclopedia