Deontologi er en teori som sier at valg skal baseres på regler eller moralske prinsipper, og at det «riktige valget» veier tyngre enn resultatene.

Deontologien er en pliktetikk. I dette ligger at det må finnes absolutte regler vi vil være pliktige til å overholde. Denne retningen er lettere å relatere til for folk flest, siden deontologien legger moralen i handlingen, ikke konsekvensene. Mens man i utilitarismen vil måtte foreta en vurdering av moral i hver eneste handling, noe som for de fleste ville være uoverkommelig, kan regelutilitarismen regnes som mindre omfattende. Dette fordi handlinger i deontologien kategoriseres som påbudte, forbudte eller tillatte. De tillatte handlingene vil være de handlingene som faller utenfor de allmenne regler, hverken påbudte eller forbudte, og dermed omfatte de fleste av våre daglige handlinger.

En negativ konsekvens av deontologien vil komme av de absolutte plikter vi møter. «Du skal ikke lyve» som en absolutt lov, tar ikke konsekvensene i betraktning, og vil dermed gjelde uavhengig av hva utfallet blir i enkeltsituasjoner. Om du så lyver for å redde liv, vil handlingen fortsatt regnes som umoralsk, ifølge deontologien.

Innenfor etikk representerer deontologisk etikk (fra greskδέον, deon, forpliktelse, plikt) en holdning som vurderer handlingers moralske verdi på grunnlag av et gitt regelsett.

Immanuel Kant hevdet at respekt for moralloven er eneste motivasjon for å handle moralsk riktig. Dette blir definert som pliktetikk. Og går ut på at som mennesker har en plikt til å følge moralloven. I sammenheng med Kant vil moralloven defineres ved «Det kategoriske imperativ».