Den tsjadisk-libyske konflikten

Den tsjadisk-libyske konflikten var en periode med sporadisk krigføring fra 1978 til 1987 mellom Tsjad under president Hissène Habré, støttet av Frankrike og Zaïre, og Muʿammar al-Qaḏḏāfīs Libya med tsjadiske allierte. Libya hadde vært involvert i Tsjads indre affærer allerede før 1978, også så tidlig som før al-Qaḏḏāfīs revolusjon mot Kongedømmet Libya i 1969, og begynte da den tsjadiske borgerkrigen fra 1979 til 1982 spredte seg til det nordlige Tsjad. Konflikten besto av fire separate libyske intervensjoner i Tsjad, i 1978, 1979, 1980-1 og i 1983–7. Ved alle disse anledningene ble al-Qaḏḏāfī støttet av flere tsjadiske fraksjoner i landets borgerkrig, mens Tsjad ble særlig støttet av den franske regjeringa (gjennom Françafrique-politikken), som intervenerte i 1978, 1983 og 1986 for å redde den tsjadiske regjeringa.

Den tsjadisk-libyske konflikt
Kartet viser den omstridte Aouzoustripen mellom Libya og Tsjad.
Dato 1978–1987 Sted Borkou-Ennedi-Tibesti, Tsjad Resultat Tsjadisk seier
Stridende parter
Tsjad Forces armées populaires (fra 1986) Frankrike Zaïre	Libya Gouvernement d'Union Nationale de Transition (til 1986) Conseil démocratique et révolutionnaire (fra 1986)
Kommandanter og ledere
Hissène Habré Hassan Djamous Valéry Giscard d'Estaing François Mitterrand Mobutu Sésé Seko	Muʿammar al-Qaḏḏāfī Massud Abd al-Hafid Goukouni Oueddei
Styrker
1986-7: FANT: ~28.000 FAP: ~1500-2000	1986-7: Libya: 90.000 CRD: ~1000
Tap
1986-7: ~1000 døde Over 112 sårede	1986-7: ~7500 døde ~1000 krigsfanger ~800 stridskjøretøyer 28 fly

Muʿammar al-Qaḏḏāfī, Libyas leder fra 1969 til 2011, i 2009.

Krigens militære mønster avtegnet seg siden 1978, da libyerne forsynte sine tsjadiske allierte med panserstyrker, artilleri og luftstøtte, mens det var det tsjadiske infanteriet som utførte mesteparten av speidinga og slåssingen. Dette mønsteret kom til å forandre seg med slutten av krigen, da de aller fleste tsjadiske styrkene i 1986 forente seg for å bekjempe den libyske okkupasjonen av det nordlige Tsjad, og viste da en militær enhet som lande aldri før hadde opplevd. Dette berøvet libyerne fra deres vanlige infanteri, akkurat da de sto ovenfor en mobil armé, som nå var velutstyrt med panservernmissiler og luftvernmissiler, slik at Libya ikke lenger hadde en overlegenhet i ildkraft. Krigen som fulgte har blitt kjent som toyotakrigen, siden de tsjadiske styrkene brukte Toyota-pickuper for å flytte sine soldater, hvor de libyske styrkene ble beseiret og presset ut av Tsjad i det som kom til å bli slutten på den større voldelige konflikten.

Al-Qaḏḏāfīs opprinnelige grunn for hans intervensjon i Tsjad var hans ambisjon om å annektere Aouzoustripen lengst nord i landet, som Libya hadde okkupert i 1973, siden han mente Libya hadde krav på på grunn av en ikkeratifisert traktat fra koloniperioden. I 1972 var målene hans, slik historikeren Mario Azevedo har tolket dem: opprettelsen av en klientstat på Libyas "underside," en islamsk republikk modellert etter hans jamahiriya ("massenes stat"), som skulle opprettholde nære forbindelser med Libya og sikre hans kontroll over Aouzoustripen; utvise franskmennene fra regionen, og bruke Tsjad for å øke sin innflytelse i Sentral-Afrika.

Konflikten i 1987 endte med en våpenhvile, som siden ble brutt en rekke ganger, og grensekonflikten ble fredelig løst da de libyske styrkene ble trukket ut i juni 1994 etter den internasjonale domstolen hadde avsagt en dom 13. februar samme år. Tilbaketrekningen ble overvåket av FN-styrken UNASOG.