Den tredje verden
Den tredje verden, også kalt det globale Sør, er et begrep som brukes for å beskrive de fattige landene. Begrepet har sitt utspring i den vestlige verden under den kalde krigen, hvor den første verden ble brukt til å beskrive de vestlige kapitalistiske landene og den andre verden til å beskrive Østblokken. Den tredje verden utgjorde landene som hverken var alliert med Vesten eller Østblokken i den kalde krigens begynnelse.
Begrepets opphav og gjennomslag rediger
Begrepet oppstod 1952 i Frankrike, i en artikkel av Alfred Sauvy i L'Observateur politique, economique et littéraire, som en slags parallell til le tiers état – tredjestanden – under den franske revolusjon 1789. I 1950-årene ble begrepet ofte benyttet i forbindelse med Bandungkonferansen for alliansefrie stater i Bandung, Indonesia (1955), der en del land med India, Egypt og Jugoslavia i spissen tok sikte på å være en tredje verden – eller en tredje kraft – uavhengig av militæralliansene NATO og Warszawapakten.[1]
Søsteruttrykkene første og andre verden fikk egentlig aldri noen særlig utbredelse - utover som kontrastering når den tredje verden skulle forklares. Man talte i stedet om i-land eller vesten (den første verden), og østblokken, øststatene eller noen ganger de realsosialistiske stater (den andre verden). Det var den franske psykiater og forfatter Frantz Fanon som virkelig gav uttrykket den tredje verden luft under vingene i sitt postkoloniale verk Les Damnés de la Terre (Jordens fordømte, 1961).
Siden murens fall har ikke begrepene den første verden og den andre verden vært brukt i utstrakt grad, mens den tredje verden er en alminnelig betegnelse på fattige land på den sørlige halvkule. Begrepet har dels blitt oppfattet som synonym med utviklingsland.
Mindre kjent er begrepet den fjerde verden, som refererer til medlemmene av verdens urbefolkninger – som ulike urfolk i Amerika, inuitter, aboriginer, samer o.l.
Litteratur rediger
- Worsley, Peter: The Third World (1963)