Den portugisiske kolonikrigen

Den portugisiske kolonikrigen (portugisisk: Guerra Colonial Portuguesa), også kjent som Den oversjøiske krigen (Guerra do Ultramar) i Portugal og Frigjøringskrigen (Guerra do Libertação) i de tidligere koloniene, ble utkjempa mellom Portugals militære og nasjonalistbevegelser i Portugals afrikanske kolonier mellom 1961 og 1975. Det portugisiske regimet ble styrta i et kupp i 1974, og den etterfølgende endringa av regjering fikk en slutt på konflikten.

Den portugisiske kolonikrigen
Dato 1961–1974 Sted Angola, Guinea-Bissau og Mosambik Resultat Krigen førte til den portugisiske nellikrevolusjonen, som ledet til selvstendighet for alle afrikanske koloniene.
Stridende parter
Portugal Portugal  Sør-Afrika  Rhodesia	MPLA UNITA FNLA PAIGC FRELIMO MLSTP  Cuba
Styrker
70 000 i Angola 42 000 i Guinea-Bissau 57 000 i Mosambik	6 500 i Angola 7 000 i Guinea-Bissau 6 500 i Mosambik Et ukjent antall cubanske ekspedisjonsstyrker
Tap
8 290 døde	Flere tusener døde

Misnøye med kolonikrigen særlig Den mosambikiske uavhengighetskrigen var medvirkende til at det autoritære regimet ble felt av et opprør blant de militære. De unge offiserene mente dette var kriger Portugal aldri kunne vinne. Portugal oppga besittelsene i India i 1961 og en frigjøringskrig begynte i Angola. I Guinea (1963) og Mosambik (1964) begynte væpnet opprør mot kolonimakten. De militære anså det som helt urealistisk å beholde koloni med ren maktbruk. Blant soldatene var det mange klager over manglende forsyninger, inkompetanse og negativ omtale av de portugisiske styrkene hjemme i Portugal. De militære enheten i felten var små og oftest var det ingen offiserer over kapteins nivå. Regimelojale, høyere offiserer oppholdt seg stort sett i Lisboa der de utførte kontorarbeid. Sviktende økonomi var trolig medvirkende til misnøyen med Salazars regime. Portugal var også under internasjonalt press. USA og Storbritannia viste misnøye med Salazars politikk i koloniene.

I motsetning til andre europeiske kolonimakter forlot ikke det portugisiske Estado Novo-regimet sine afrikanske kolonier i løpet av 1950- og 60-tallet (Brasil ble uavhengig i 1822). Portugals kolonier i Afrika og Asia utgjorde omkring 2,1 millioner km² med nær 10 millioner innbyggere. På 1960-tallet kom det flere væpna uavhengighetsbevegelser i de portugisiskspråklige områdene Angola, Mosambik og Portugisisk Guinea.

Etter hvert som krigen utspant seg møtte Portugal større motstand fra det internasjonale fellesskapet i form av embargo mot skip lasta med våpen og andre sanksjoner. Innad i Portugal ble krigen stadig mer upopulær på grunn av dens langvarighet og kostnad, forverring av forhold til andre FN-land og krigens rolle som forlenger av Estado Novo-regimet og det udemokratiske status quo-et.^{[trenger referanse]}