Den peruanske uavhengighetskrigen

Den peruanske uavhengighetskrigen (spansk: La Guerra de Independencia del Perú; på quechua omtrent: Piruw Kachariy Awqanakuy) var en serie konflikter som ble utkjempet for å frigjøre visekongedømmet Perú fra spansk styre. Disse konfliktene var en del av de hispanoamerikanske uavhengighetskrigene, som var en relaterte serie uavhengighetskamper i Latin-Amerika som etterfulgte den franske invasjonen av Spania i 1808, som igjen var en del av Napoleonskrigene i Europa. Dermed hadde denne konflikten militære og politiske forbindelser med de andre selvstendighetskampene på kontinentet, og hærer og statsmenn fra hele kontinentet samarbeidet ofte og kjempet på begge sider av de senere nasjonalgrensene mellom de amerikanske landene.

Guerra de Independencia del Perú
Konflikt: De hispanoamerikanske uavhengighetskrigene

General San Martín erklærer Perús uavhengighet 28. juli 1821, malt av Juan Lepiani i 1904.
Kartet under felttog i Ecuador, Perú og Bolivia i 18231826 tegnet av Agustin Codazzi i 1840.
Dato18111824[6]
StedPeru og Øvre Peru (nå Bolivia)
ResultatAmerikansk-patriotisk seier. Perú og Bolivia oppnår selvstendighet fra Spania.
Stridende parter
Patrioter:
Perus flagg Peru[1]
Río de la Platas forente provinser[2]
Chile[3]
Gran Colombias flagg Gran Colombia[4]
Utenlandske frivillige:
Storbritannias flagg Storbritannia og Irland[5]
Rojalister:

Spanias flagg Spania
Perú
Río de la Plata

Allierte quechuaer
Kommandanter og ledere
Perus flagg Francisco Antonio de Zela
Perus flagg Mateo Pumacahua
José de San Martín
Perus flagg José de la Riva Agüero
Perus flagg José Bernardo de Tagle
Gran Colombias flagg Simón Bolívar
Gran Colombias flagg Antonio José de Sucre
Spanias flagg José Ferdando de Abascal y Sousa
Spanias flagg Joaquín de la Penzuela
Spanias flagg José de la Serna
Spanias flagg Pedro Antonio Olañeta

I Peru sto rojalistene mye sterkere enn i de andre søramerikanske landene, og rundt 1821 var det rojalistenes eneste gjenværende befestning i det kontinentale Amerika, hvor de kjempet mot frihetsforkjemperne i Bolivia, Chile og Quito. Da hadde en rekke opprør allerede blitt slått ned av rojalistenes hærer. Perú ble dermed ikke selvstendig før etter José de San Martíns argentinsk-chilenske (1820–1823) og Simón Bolívar og Antonio José de Sucres storkolombianske (1823–1825) felttog i Perú at selvstendigheten til ikke bare Perú, men også resten av det latinamerikanske fastlandet, ble sikret.

Bakgrunn rediger

De hispanoamerikanske uavhengighetskrigene var inspirert av den amerikanske, den haitiske og den franske revolusjonen. De hvite criolloene i Amerika ønsket selvstendighet fra det spanske styret av økonomiske og politiske årsaker.

Frankrikes invasjon av Spania i 1808 førte til at det spanske monarkiet under kong Ferdinand VII kollapset. De fleste av kong Ferdinands tidligere spanske undersåtter godtok ikke regjeringen til Joseph Bonaparte, som ble utnevnt til spansk konge av sin bror Napoléon I. Prosessen for å opprette en stabil spansk regjering, som skulle bli anerkjent i store deler av imperiet tok hele to år. I mellomtiden ble den øverste junta opprettet som et patriotisk alternativ til det bonapartistiske styre. Dette førte til et maktvakuum og politisk usikkerhet i de spanske besittelsene i Amerika, inkludert Visekongedømmet i Peru.

I Perú var også indianeropprør som José Gabriel «Tupac Amaru II» Condorcanquis opprør i 17801783, det siste av en serie på seksten protester og opprør i Perú i det attende århundre, en del av uavhengighetskrigens bakgrunn. Opprøret skapte frykt for nye store opprør, samtidig som Amaru også ble et mytisk forbilde for frihetsforkjemperne. De peruanske visekongene fikk fikk også støtte for å gå imot Chile og Argentinas interesser, siden det var under kommersielt og nasjonalistisk press. Noe før uavhengighetskrigen hadde Øvre Perú (Bolivia) og Río de la Plata-regionen blitt overført fra Visekongedømmet Perú til det nye Visekongedømmet Río de la Plata. Dette styrket den tradisjonelle støtten som den peruanske visekongen fikk fra det såkalte Lima-oligarkiet, som følte seg truet av folkelige opprør og som satte seg imot den nye kommersielle klassen i Buenos Aires.

Tidlige opprør og felttog rediger

 
Rekonstruksjon av det første foreslåtte peruanske flagget, brukt av general William Miller i oktober 1820. Sola i flagget kan ha vært ment å forestille solguden Inti.

Mens mange andre byer og regioner i spansk Amerika opprettet juntaer da spanjolene mistet kontrollen under halvøyskrigen mot Frankrike, støttet Lima-oligarkiet rojalistene, særlig etter at Buenos Aires' arméer hadde mislykkes i å invadere Øvre Perú.

I 1811 vant peruanske rojalister over en mye større hær bestående av revolusjonssoldater sendt av Buenos Aires' Første junta og lokale indianske hjelpere i slaget ved Guaqui. Til sammen sendte de argentinske revolusjonære tre ekspedisjoner til Alto Perú mellom 1810 og 1815. Argentinerne ble beseiret av rojalistene i alle disse felttogene, og ble et hardt slag for de revolusjonære. Disse felttogene sammenfalt med to opprør i Tacna, sør i det nåværende Perú, i 1811 og 1813, det første ledet av Francisco Antonio de Zela, men opprørene ble slått ned siden argentinerne ikkekunne sende den støtten de hadde lovet til Zela. Etter disse seierne ble igjen Øvre Perú en del av det peruanske visekongedømmet i 1815, noe som var lønnsomt for handelsmennene i Lima.

Til tross for rojalistenes sterke stilling i Perú var det også der flere opprør mot det rojalistiske styre. I 1812 var det criollo-opprør i Huánuco, hvor en forsøkte å opprette en junta, og i Cusco var det opprør i både 1814 og 1816. Disse opprørene mottok støtte fra Buenos Aires' arméer, men ble likevel slått ned av rojalistene.

I det nåværende Bolivia hadde det blitt opprettet juntaer i Sucre og La Paz allerede i 1809, men de ble fort beseiret av rojalistene. I Øvre Perú ble striden opprettholdt fra 1810 til 1824 av seks geriljagrupper, såkalte republiquetas, som opererte fra Titicaca-regionen.

San Martíns felttog rediger

 
Lord Thomas Cochrane.
De hispanoamerikanske uavhengighetskrigene
1808-1828
 
 
 
Argentina
Chile
Colombia
 

México
Perú
Venezuela
Avgjørende slag i Sør-Amerika under de hispanoamerikanske uavhengighetskrigene
1811-1824
 
 
Bolivia
Guaqui
Chile
Chacabuco
Maipú
 
 

Agüi
Colombia
Boyacá
Venezuela
 
 

Carabobo
Ecuador
Pichincha
Perú
 
 

Junín
Ayacucho
 
José de San Martín med det argentinske flagget.
 
José de la Serna e Hinojosa.

Ettersom de revolusjonære beseiret rojalistene i resten av Sør-Amerika, ble Perú den siste befestningen til kong Ferdinand VIIs støttespillere. Det argentinske og chilenske felttoget i Perú er på spansk kjent som Expedición Libertadora del Perú, eller liberatdorenes Perú-ekspedisjon.

Etter å ha beseiret rojalistene i Chile i slaget ved Maipú i 1818, arrangerte den argentinske generalen José de San Martín et kombinert sjø- og landfelttog. Med hjelp av den skotske viseadmiralen Lord Thomas Cochrane, opprettet han en chilensk marine (Primera Escuadra Nacional), bestående av 25 skip, derav åtte krigsskip og søtten transportskip, med en besetning på rundt 1600 mann. 15. juli besto San Martíns ekspedisjonshær av 4642 mann, oppdelt i en chilensk divisjon (División de Chile) og en argentinsk divisjon (División de los Andes), og videre i ti bataljoner. Hæren hadde også 25 kanoner.

I 1820 transporterte den nye chilenske flåten soldatene fra Chile til Paracas-halvøya på Perús stillehavskyst, hvor de gikk i land 7. september det året. Fire dager senere erklærte han til det peruanske folket at han ikke kom som en erobrer, men som en frigjører. Lord Cochrane fortsatte med å begynne et sjøfelttog mot den spanske flåten i Stillehavet, mens San Martín begynte et landfelttog.

I motsetning til hans tidligere felttog, som hadde vært militaristiske, fokuserte San Martín mest på diplomati i Perú, og unngikk konfrontasjoner med fienden. Grunnen til dette var at Lima var det spanske Amerikas sentrum, og det ville derfor gå mot den nasjonalistiske saken hvis hans styrker brukte eller truet med vold for å bryte ned den etablerte monarkiske styreformen. Strategien hans bestod i å vente til det peruanske folket selv gjorde opprør. Dette førte til at han sendte mange diplomatiske utsendinger til Lima for å overtale visekongen Joaquín de la Pezuela om å gi Perú sin selvstendighet, men alle mislyktes.

Etter å ha inntatt Pisco seilte hæren nordover 26. oktober og gikk i land i Huacho 12. november, som var bedre egnet ut ifra et strategisk synspunkt. Deretter ble Huacho brukt som San Martíns hovedkvarter. Mens han var der hørte han for første gang om frigjørelsen av Guayaquil under ledelsen til peruaneren Gregorio Escobedo. Sammen med andre hendelser, som Cochranes maritime blokade av Callao, og Alvarez de Arenales' seiere over rojalistene i Guacarillo 6. oktober og i Pasco 20. desember, styrket uavhengighetsinnsatsen ledet av San Martín.

29. januar 1821 erstattet José de la Serna e Hinojosa Penzuela som visekonge. 21. januar lagde San Martín de provisoriske reglene (Reglamento Provisional) for å sikre de peruanske borgerne visse lovlige rettigheter, og han lagde Perús første nasjonalflagg. Kort tid senere begynte han å forberede marsjen til Lima.

I mars 1821 seilte hæren til Ancón i nærheten av hovedstaden. General William "Guillermo" Miller ble sendt sørover langs kysten, mens Alvarez de Arenales ble sendt nordover opp i fjellene, for å isolere Lima. Igjen mislyktes en diplomatisk løsning, siden de la Serna ikke ville erklære Perú selvstendig, mens San Martín ikke vill godkjenne de la Sernas forslag om at frihetsforkjemperne skulle godkjenne den spanske 1812-grunnloven og sende utsendinger til Cortes Generales.

2. juli møtte San Martín igjen visekonge la Serna, og denne gangen foreslo San Martín at Perú skulle bli et konstitusjonelt monarki med en valgt europeisk monark. La Serna hevdet at han ikke hadde tilstrekkelig makt til å ta en slik beslutning, og spurte om to dager for å diskutere saken. Etter å ha diskutert med rojalistkommandantene ble forslaget forkastet på det grunnlag at de ikke hadde tilstrekkelig makt til å gi Perú sin selvstendighet eller til å opprette et monarki. 8. juli dro la Serna med sine styrker fra byen for å bygge opp sine styrker på landsbygda.

12. juli okkuperte San Martíns styrker hovedstaden, noe som var et stort nederlag for spanjolenes styrker. 28. juli 1821 San Martín erklærte Perús uavhengighet:

«El Perú desde este momento es libre e independiente por la voluntad general de los pueblos y por la justicia de su causa que Dios defiende». Viva La Patria ! Viva la libertad ! Viva la independencia"
(Omtrent «Perú er fra dette øyeblikk av fri og selvstendig ved hjelp av den folkelige viljen og ved hjelp av sakens rett som Gud beskytter. Lenge leve fedrelandet. Lange leve friheten. Lenge leve uavhengigheten.»

(San Martín, Lima, 28. juli 1821)

San Martín ble deretter valgt til «Perús beskytter». Samme år opprettet han Perús nasjonalbibliotek, som han donerte sin boksamling til. Da et peruansk parlament hadde blitt samlet, frasa han seg sin stilling som beskytter. José da la Mar ble republikkens nye president.

Selv om Lima var tapt, beholdt rojalistene riktignok kontrollen over store deler av Perú, og i Øvre Perú.

Guayaquil-konferansen rediger

 
Bolívar og San Martín møtes i Guayaquil, av Toño Zapata, 1999.

26. juli møttes libertadorene San Martín og Simón Bolívar i Guayaquil i Quito for å planlegge Latin-Amerikas fremtid. De fleste detaljene fra møtet ble hemmeligholdt, og det har blitt svært omdiskutert blant senere historikere. Enkelte mener at det at Bolívar nektet å dele kommandoen over den kombinerte hæren med San Martín var det som førte til at San Martín forlot Perú og bosatte seg som en bonde i Mendoza. Andre mener at han ga etter for Bolívars energiske utstråling, og unngikk en konfrontasjon med ham. Mange mener at mens San Martín var et militært geni, og dyktigere både militært og politisk i forhold til Bolívar, hadde han ikke Bolívars utstråling eller politiske ambisjoner. Kort tid senere pensjonerte han seg i Frankrike.

San Martín måtte gi etter for Bolívars politiske idéer for Perú, siden Bolívar ikke ønsket noe nytt monarki, men ønsket heller å opprette republikker i de tidligere koloniene. San Martín skal også ha ment at den peruanske visekongens hær var for mektig til at bare hans eller Bolívars hær kunne ha beseiret den. Dermed overtok Bolívar San Martíns styrker, samt den fullstendige frigjørelsen av Perú.

I 1822 og 1823 ledet argentineren Rudecindo Alvarado og bolivianeren Andrés de Santa Cruz hvert sitt «mellomfelttog» (Campaña de Intermedios) mot rojalistene i Perú.

Bolívar og Sucres felttog rediger

 
El Gran Mariscal de Ayacucho; General Antonio José de Sucre under slaget ved Ayacucho.
 
Simón Bolívar, malt av Antonio Salas i 1825.

Det colombianske felttoget i Perú ble regnet som en del av sørfelttogene (Las Campañas del Sur), som skulle befri Ecuador, Perú og Bolivia, nå som Bolívar allerede hadde befridd Colombia og sitt hjemland Venezuela. Etter å ha befridd Quito etter slaget ved Pichincha i 1822, vendte Gran Colombia seg mot Perú. I august 1821 hadde Bolívar mottatt tittelen Perús frihets beskytter, og 10. februar 1824 utnevnte den peruanske kongressen ham til diktator, og overtok deretter for José Bernardo de Tagle, som da tjente sin andre termin som Perús president. Dette gjorde at Bolívar kunne fullstendig omorganisere den politiske og militære administrasjonen i Perú.

Likevel hadde han problemer med å beseire rojalistenes siste styrker i de andeanske fjellområdene i Perú og Alto Perú. Tidlig i 1824 førte indre stridigheter mellom rojalistgrupperingene under generalene José de la Serna og Pedro Antonio de Olañeta i Øvre Perú i forbindelse med den samtidige borgerkrigen i Spania til at rojalistene mistet halvparten av hæren sin.

6. august vant Bolívar en mindre, men moralsk viktig seier over det spanske kavaleriet i slaget ved Junín. Senere samme år ble det spanske monarkiets fortsatt tallmessig overlegne hær beseiret i slaget ved Ayacucho av Antonio José de Sucres styrker, soldater fra Gran Colombia og Peru, også fra Argentina og Chile, 9. desember 1824. 3. desember det året hadde Sucre blitt beseiret av rojalistene i slaget ved Corpahuaico. Ayacucho avgjorde ikke bare den peruanske krigen, men i stor grad hele de hispanoamerikanske uavhengighetskrigene i Sør-Amerika. Spanjolene klarte aldri å gjenoppbygge sin stilling på kontinentet. Riktignok holdt rojalistene ut fram til januar 1826 i beleiringen av Callao, som da hadde vart over ett år, og var den egentlige slutten på Perús uavhengighetskrig.

Ettervirkninger rediger

 
Slaget ved Ayacucho.

6. august 1825 ble Øvre Perú nok en gang skilt fra resten av landet på Øvre Perú-kongressen, da Republikken Bolívar, som skiftet navn til Republikken Bolívia (sic) 11. august det året, nå kjent som den flernasjonale republikken Bolivia, til tross for motstand fra Bolívar, som landet var oppkalt etter. Bolívar ble det nye landets første president, og ble etterfulgt av Sucre.

Etter selvstendighetskrigen gjorde kreolsamfunnets forskjellige konflikter, særlig caudilloenes ambisjoner, landet organisering særs vanskelig. I løpet av de første 75 selvstendige åra, ble kun tre sivile presidenter: Manuel Pardo, Nicolás de Piérola og Francisco García Calderón.

Allerede før spanjolene helt hadde gitt opp håpet om en gjenerobring av Amerika og før Gran Colombia hadde blitt oppløst etter Bolívars død i 1830, hadde Perú blitt involvert i sin første grensekonflikt, Gran Colombia-Peru-krigen, over kontrollen over Ecuador I 1837 ble Perú-Bolivia-konføderasjonen lagd, men den ble oppløst to år senere grunnet chilensk militærintervensjon.

Det var ikke før 14. august 1879 at Spania anerkjente Perú som en selvstendig nasjon, i Paz y Amistad-traktaten.

Noter rediger

  1. ^ Fra 1821 som protektorat. Fra 1822 som selvstendig stat. Før 1821, diverse selvstendighetsbevegelser og juntaer.
  2. ^ Fra 1820. Tidligere støtte til frigjøringsbevegelser.
  3. ^ Fra 1820.
  4. ^ Fra 1823.
  5. ^ Også enkelte franske og andre europeiske frivillige.
  6. ^ Hovedfasen av krigen var 1820-24. Det var også fortsatt motstand etter 1824 i Bolivia.