Den paleiske overflaten
Den paleiske overflaten er en jevn erosjonsflate, et såkalt peneplan, som ble dannet i Skandinavia etter at den kaledonske fjellkjede var slitt ned. Heving av terrenget og erosjon i istidene har omdannet denne overflaten, men den er likevel fortsatt et påfallende trekk ved landskapet i Norge.
Lange fjorder og dype daler blir ofte regnet som karakteristiske landskapstrekk i Norge. Når en står på en fjelltopp, eller flyr over landet, oppdager en derimot at store deler av Sør-Norge er en høyslette. Denne sletten har et bratt fall mot vest, mens den faller slakt mot øst inn i Sverige. Daler og fjorder er skåret ned i denne sletten, og det meste av bosetningen er langs kyst og fjorder, eller nede i dalene.
Dette forholdet ble først påpekt av P.A. Munch. De første vitenskapelige arbeidene om den paleiske overflate ble publisert av Hans Reusch. Han var kjent med W.M. Davis' teori om den geomorfologiske syklus. Reusch mente at høysletten var rester av et peneplan som var blitt hevet, og at erosjonen hadde formet daler og fjorder.
Etter at den kaledonske fjellkjede var slitt ned var dagens Norge et flat slette. I sør ble denne flaten oversvømt av havet i kritt, mens havet trengte innover Andøya og områdene utenfor Nordland allerede i midten av jura. Klimaet var den gang varmere enn i dag, og Norge lå lenger sør.
Peneplanet var et lavtliggende område, men var ikke helt flatt, og en antar at det var høydeforskjeller på opptil 500 m. De lavtliggende områdene bestod av grunnfjellsbergarter som gneis og grønnstein. Forvitring av disse bergartene skapte sand og slam, som ble ført ut på kontinentalsokkelen. Gaustatoppen, Jotunheimen, Snøhetta, Rondane og Lyngsalpan stakk opp som fjell fra peneplanet. Disse fjellene består for det meste av kvartsitt eller gabbro, som er motstandsdyktig mot forvitring og erosjon selv i et varmt klima.
I paleogen begynte Den skandinaviske halvøy å heve seg, noe som skapte dagens fjellkjede. Etter at landskapet har hevet seg, er det blitt slitt ned av forvitring og erosjon fra elver. I de siste par millioner har også erosjon fra isbreer vært viktig. En regner med at det har vært minst fem hevningsperioder. Den siste perioden er kanskje ikke avsluttet, men det er usikkert fordi landhevningen etter siste istid skjuler eventuell annen hevning. Åpningen av Nord-Atlanteren og varmepunktet som nå ligger under Island, er sannsynligvis årsaken til at landskapet hevet seg.
Hevningen var ujevn, med tre markerte sentre: ett ved Jotunheimen, ett ved Ofoten, og ett i Småland i Sverige. Andre steder, som i Trøndelag, var hevningen mindre. Samtidig som landet hevet seg, grov elver seg ned i landskapet, og laget daler. Dalene følger ofte gamle forkastninger, som kan ha blitt dannet allerede i prekambrium. I istidene utvidet isen dalene og skapte fjorder og u-daler.
I mange av de høyeste fjellpartiene i Norge er det store områder med steinblokker. Disse områdene kalles blokkhav og er dannet ved at berggrunnen er blitt brutt ned av frostsprengning og annen forvitring. Blokkhavene ser ikke ut til å ha blitt særlig erodert av innlandsisen. Dersom en trekker en linje gjennom blokkhavene og de høyeste toppene på tvers av Norge, får en jevne profiler som er brattest i vest og slakere mot øst.
Enkelte steder, som på Hardangervidda, Finnmarksvidda og i deler av Sverige, er et eldre peneplan, det subkambriske, kommet fram i dagen. Den paleiske overflate ligger som regel mye høyere enn det subkambriske peneplanet. I Hallingskarvet ligger den paleiske overflate på ca. 1800 moh, mens Hardangervidda har en høyde på ca. 1100–1400 moh.
Litteratur rediger
- O. Holtedahl (1953). «Den ‘paleiske’ overflate». Norges geologi. 2. Oslo: Aschehoug. s. 957–968.
- I.B. Ramberg, I. Bryhni og A. Nøttvedt, red. (2006). Landet blir til: Norges geologi. Trondheim: Norsk Geologisk Forening. s. 392–393, 454–457. ISBN 978-82-92344-31-6.