Den nye hær
De nye hærer (tradisjonell kinesisk: 新軍, forenklet kinesisk: 新军; pinyin: Xīnjūn, mandsju: Ice cooha) var de nye arméer oppsatt i Qing-Kina, trenet og utrustet etter vesterlandsk standard. Den første av de nye hærene ble etablert i 1895 etter Japans seier i den første kinesisk-japanske krig.
Grunnleggelse og ekspansjon rediger
Den 8. desember 1895 ble Yuan Shikai utnevnt av enkekeiserinne Cixi til kommandant over de 4.000 menn som utgjorde grunnstammen for den første nye hæren. Arméen ble utrustet og trent etter vesterländsk standard. Etter å ha blitt utvidet til 7.000 mann ble denne nye armé den mest formidable av de tre armégruppene som var stasjonert omkring Beijing och viste seg å være svært effektiv mot bokserne i Shandongprovinsen. Yuan beviste sin lojalitet til Qinghoffet, om enn mest symbolsk, ved å avdele en enhet for å gjeninnta Beijing fra fremmede hender.
I de følgende årene ble den nye hær større og fikk sitt utstyr oppgradert fortløpende. Yuan ble gradvis mer respektløs mot dynastiet og viste lojalitet bare mot den siden som han fikk fordeler av. At han tok stilling for Cixi mot Guangxu-keiseren var et tungt slag mot Hundredagersreformens folk. Etter 1900 tiltok revoludjonære opprør over hele Kina, og Yuans tropper var de eneste militærstyrker som Qinghoffet kunne sette sin lit til.
rediger
Det framgangsrike eksempel som ble satt av den nya arméen ble kopiert i andre provinser. Yuans nye hær fikk den 25. juni 1902 det nye navnet Beiyanghæren etter at Yuan offisielt ble forfremmet til Visekonge av Zhili og minister for Beiyang. I samband med Yuans utnrbnelse ble hærens hovedkvarter lagt til Baoding, hovedstad i Zhili, og Militærakademiet i Baoding ble etablert for offisersutdannelse. Mot slutten av dynastiet, i 1911, hadde de fleste av provinsene etablert store nye arméer, men Yuans var stadig starkest, bestående av seks grupper og over 75.000 mann. Qingdynastiet samlet alle arméer i en stor styrke, Den kinesiske armé, som vanligvis ble kalt Den nye hær også i det etterfølgende. Yuans Beiyanghær utgjorde to tredjedeler av hele den kinesiske hær.
Under Xinhairevolusjonen gjorde de fleste av styrkene i den kinesiske armé opprør mot Qingdynastiet. Yuan ledet hoveddelen av Beiyangarméen for å hindrr opposisjonen, samtidig som han forhandlet med Qing om en maktovertakelse, der han aktet selv å fremstå som president for den nye republikk.
Politikk og modernisering rediger
Helt siden hæren ble etablert holdt Yuan et stramt grep om befalet over styrkene, ved bare å utnevne offiserer som var lojale mot ham. Men etter Yuans død i 1916 falt armégruppene raskt i biter, til fire større styrker, kontrollerte av krigsherrer. Disse armégrupper og deres generaler kom til spille forskjellige roller i republikken Kinas politikk helt frem til opprettelsen av Folkerepublikken Kina etter Kinas kommunistiske partis seier i den kinesiske borgerkrig.
Noe av de viktigste arven etter Den nye hær var at militærmakten var blitt profesjonalisert, og kanskje også at militarisme var blitt introdusert i Kina. Før Den nye armeens tid hadde nesten enhver mann som ville, kunnet slutte seg til arméene, og soldatene var oftest fattige, jordløse og analfabetiske bønder. Den nye hær gikk bort fra denne metoden, og vurderte kandidatenes egnethet, tok bare inn de som egnet seg, og skapte moderne militærakademier for offisersutdannelsen.
Moderniseringen og profesjonalismen var så imponerende at mange fra høyere samfunnslag stluttet seg til hæren. Den unge Chiang Kai-shek ble for eksempel utdannet ved Yuans militærakademi i Baoding under en periode, noe som inspirerte ham til å etablere Militærakademiet i Whampoa, som kom til utdanne neste generasjons soldater.
Yuan og hans etterfølgere likestilte militæär dominans over den politiske sfæren med nasjonens overlevelse. Den politiske arméen skulle komme til å bli en dominant kraft i Kina under store deler av 1900-tallet.
Litteratur rediger
- China at war, 1901-1949 (eng). London: Longman. 1995. ISBN 0-582-05125-8.
- Edmund S. K. Fung, The Military Dimension of the Chinese Revolution : The New Army and Its Role in the Revolution of 1911 (Vancouver,: University of British Columbia Press, 1980).
- Ralph L. Powell, The Rise of Chinese Military Power, 1895-1912 (Princeton, N.J.,: Princeton University Press, 1955).
- Allen Fung, "Testing the Self-Strengthening: The Chinese Army in the Sino-Japanese War of 1894-1895," Modern Asian Studies 30.4 (1996): 1007-1031. http://www.jstor.org/stable/312957