Den katolske kirke i Sveits

Den katolske kirke representerer den mest utbredte trosretninger i Sveits – 42 % av befolkningen bekjenner seg til katolisismen. Kirken er organisert i seks bispedømmer samt to territorialabbedier.

Struktur rediger

 
Bispedømmer i Sveits

Bispedømmene i Sveits er:

Territorialabbedier:

Alle bispedømmene er immediate.

Utbredelse rediger

 
Religioner i Sveits (2013): røde områder er overveiende katolske, grønne hovedsakelig protestantiske

Sett under ett, er katolisismen og protestantismen omtrent like utbredt i Sveits. Det betyr imidlertid ikke at trosretningene er jevnt fordelt. Av historiske årsaker er noen kantoner overveiende katolske, mens andre er overveiende protestantiske. Noen få kantoner har mer kompliserte forhold. Bortsett fra at de tysktalende bykantonene ble reformerte og «skogskantonene» forble katolske, kan ikke trosretningenes utbredelse forklares gjennom geografi eller språk, men bare gjennom historiske «tilfeldigheter». Selv om de romansktalende områdene hovedsakelig er katolske, fins det til dels store protestantiske områder både i den fransktalende (Vaud), den italiensktalende (Val Bregaglia) og den retoromansktalende Sveits (Engadin). Siden 1848 har Sveits imidlertid religionsfrihet, slik at de historiske forskjellene ikke er like klare lenger (spesielt i de større byene). Også andelen ikke-troende har økt på bekostning av både katolikker og (spesielt) protestanter. Således har andelen katolikker sunket fra 49 % i 1970 til 42 % i 2000.

De overveiende katolske kantonene er:

Kantoner med historisk blandete religiøse forhold er:

«Blandingen» av katolikker og protestanter i de sistnevnte kantonene skyldtes enten

  1. at kantonsgrensene er forholdsvis nye (dvs. oppstått etter 1800),
  2. at religionstilhørighet ble avgjort kommunevis (ikke kantonsvis), eller
  3. at områdene var paritetiske (dvs. hadde lovfestet like rettigheter for begge trosretninger).

Ved to anledninger har kantoner blitt delt på grunn av religiøse spørsmål: Appenzell ble i 1597 delt i det katolske Appenzell Innerrhoden og det reformerte Appenzell Ausserrhoden. Det katolske Jura rev seg løs fra det ellers overveiende protestantiske Bern i 1978, selv om språklige og politiske aspekter her var like viktige.

Personer rediger

Primas rediger

Sveits har verken noen erkebiskop eller primas. Grunnen er at et slikt hierarki ville være uforenlig med likhetstanken og likevekten som bærer edsforbundet. Derfor er alle Sveits’ bispedømmer immediate, dvs. direkte underlagt paven.

Nuntius rediger

Pavens nuntius i Sveits og Liechtenstein er Francesco Canalini (per 2009).

Kardinaler rediger

Sveitsiske kardinaler er biskopen av Sion, Henri Schwery, samt Gilberto Agustoni (uten stemmerett) og Georges Cottier (uten stemmerett).

Helgener rediger

Det fins en lang rekke helgener som hadde tilknytning til Sveits, eller dyrkes i Sveits. Noen av disse er:

Klostre og valfartssteder rediger

Einsiedeln er det viktigste klosteret og det viktigste valfartsstedet i Sveits. Andre betdyningsfulle klostre er Disentis, Engelberg, Hermetschwil, Rapperswil og St. Maurice.

Blant de katolske valfartsstedene i Sveits kan man dessuten nevne Bourguillon, Flüeli-Ranft, Madonna del Sasso, Mariastein, Meltingen, Notre-Dame des Marches og Ziteil.

Historie rediger

 
Bispedømmer i Sveits i middelalderen

Flere av bispesetene i Sveits går tilbake til 300-tallet. Dette er tilfellet for Basel (den gang i Augusta Raurica, dagens Augst), Chur (den gang Curia), Genève (den gang Geneva), Lausanne (den gang i Aventicum, dagens Avenches) og Sion (den gang i Octodurus, dagens Martigny). Det er også mulig at Konstanz bispedømme var videreføringen av et eldre bispedømme med sete i Windisch (den gang Vindonissa), som eksisterte i folkevandringstiden.

Den følgende oversikten gjengir de historiske kirkelige strukturene, dvs. kirkeprovinser og bispedømmer som fra middelalderen og til Wienerkongressenhelt eller delvis i dagens Sveits. Fete navn viser at bispesetet lå innenfor dagens sveitsiske grenser, erkebispedømmer er kursivert.

Gjennom middelalderen var de sveitsiske biskopene og flere abbed(iss)er riksfyrster i Det hellige romerske rike av den tyske nasjon, dvs. de var bare underlagt keiseren som lensherre, og var verdslige fyrster over deler av bispedømmene sine. Biskopen av Basel og abbedene av St. Gallen og Einsiedeln innehadde fyrstetittelen helt frem til Reichsdeputationshauptschluss (1803), og deres territorier var zugewandte Orte helt frem til Sveits’ okkupasjon gjennom franske revolusjonstropper (1798). Også biskopen av Chur og abbeden av Pfäfers ble offisielt ført som riksfyrster, selv om de hadde avstått sin faktiske suverenitet som verdslige herskere til hhv. De tre forbund i 1541 og De åtte gamle steder i 1483. Biskopene av Lausanne og Sion (Sitten) og abbeden av Disentis hadde tapt sin riksumiddelbarhet på 1600-tallet, men valgte likevel å holde på fyrstetittelen. Biskopen av Genève, abbedissen av Fraumünster (Zürich) og abbedene av Kreuzlingen, Stein am Rhein og Allerheiligen hadde også vært riksumiddelbare, men deres bispedømme/klostre ble allerede sekularisert under reformasjonen.