Den katolske kirke i Polen
Den katolske kirke representerer den dominerende trosretningen i Polen – rundt 90 % av befolkningen bekjenner seg til katolisismen. Kirken er organisert i 41 bispedømmer, derav 14 erkebispedømmer.
Struktur rediger
I den følgende oversikten er kirkeprovinsene fremhevet i fet og metropolitanbispedømmer i kursiv.
- Kirkeprovinsen Białystok:
- Kirkeprovinsen Częstochowa:
- Kirkeprovinsen Gdańsk:
- Kirkeprovinsen Gniezno:
- Kirkeprovinsen Katowice:
- Kirkeprovinsen Kraków:
- Kirkeprovinsen Łódź:
- Kirkeprovinsen Lublin:
- Kirkeprovinsen Poznań:
- Kirkeprovinsen Przemyśl:
- Kirkeprovinsen Szczecin-Kamień:
- Kirkeprovinsen Warmia:
- Kirkeprovinsen Warszawa:
- Kirkeprovinsen Wrocław:
- Den ukrainske gresk-katolske kirke i Polen (underlagt storerkebiskopen av Kiev og Halytsj):
- Kirkeprovinsen Przemyśl-Warszawa (omfatter hele Polen):
- Immediate strukturer:
- Militærordinariatet
- Polens ordinariat for troende av orientalske riter
Personer rediger
Primas rediger
Erkebiskopen av Gniezno er, som overhode for landets eldste erkebispedømme, også Polens primas.
Nuntius rediger
Pavens nuntius til Polen siden 1989 er Józef Kowalczyk.
Kardinaler rediger
Tradisjonelt utnevnes Polens primas og erkebiskopen av Kraków til kardinaler. For tiden (per 2009) fins det åtte polske kardinaler. Tre av disse har stemmerett: erkebiskopen av Kraków, Stanisław Dziwisz, samt Zenon Grocholewski, Stanisław Ryłko. De resterende er de emeriterte erkebiskopene av Gniezno og Warszawa, Józef Glemp, Kraków, Franciszek Macharski, og Wrocław, Henryk Roman Gulbinowicz; samt Andrzej Maria Deskur og Stanisław Nagy.
Helgener rediger
Helgener som spiller en stor rolle i Polen og betraktes som nasjonalhelgener, er:
- Adalbert av Praha (Wojciech Sławnikowic)
- Andrzej Bobola
- Hedvig av Polen (Jadwiga Andegaweńska)
- Jan av Dukla (Jan z Dukli)
- Kasimir av Polen (Kazimierz Jagiellończyk)
- Kinga av Polen
- Ladislaus av Gielniów (Władysław z Gielniowa)
- Najświętsza Maryja Panna
- Stanislaus Kostka
- Stanislaus av Kraków (Stanisław ze Szczepanowa)
- Stefanus (Szczepan)
Paver rediger
Johannes Paul II var 1978–2005 den eneste polske paven.
Klostre og valfartssteder rediger
Historisk viktige klostre i Polen er bl.a. Jasna Góra-klosteret i Częstochowa og cistercienserklostrene Lubiąż ved Wrocław og Oliwa ved Gdańsk.
De mest kjent valfartsstedene i Polen er
Historie rediger
Middelalderen rediger
Kristningen av Polen skjedde gjennom bryllupet mellom hertug Mieszko I av Polen og den kristne bömiske prinsessen Dobrawa i 965. Året etter lot hertugen seg døpe av Jordanes, som hadde blitt sendt av pave Johannes XIII. Jordanes ble også Polens første biskop, når Poznań bispedømme ble grunnlagt i 968. Bispedømmet omfattet hele hertugdømmet Polen og lå på det kirkelige plan opprinnelig i kirkeprovinsen til Magdeburg erkebispedømme.
Mieszkos og Dobrawas sønn, hertug Bolesław I av Polen, fikk i 1000 oppfylt sitt ønske om en egen polsk kirkeprovins. Dette skjedde da den tysk-romerske keiseren Otto III besøkte graven til sin nære venn, misjonæren Adalbert av Praha, som hadde lidd martyrdøden tre år tidligere og blitt begravd i den polske hovedstaden Gniezno. I anledning dette besøket, og med pave Sylvester IIs velsignelse, opprettet keiseren Gniezno erkebispedømme som Polens metropolitanbispedømme samt suffraganbispedømmene Kołobrzeg, Kraków, Włocławek og Wrocław. 1075 ble Płock bispedømme grunnlagt og sammen med Poznań bispedømme lagt til Gnieznos kirkeprovins.
Med grunnleggelsen av en egen polsk kirkeprovins hadde Polens biskoper blitt uavhengige av den tysk-romerske kirken. Dette var ikke bare av stor kirkelig, men også politisk, sosial og kulturell betydning for Polen. Den katolske kirken hadde en samlende og identitetsskapende funksjon, spesielt med tanke på at Polens østlige naboer var ortodokse og de tyske naboene i vest i løpet av 1500-tallet ble protestanter.
Etter at Polen hadde ervervet fyrstedømmet Halytsj-Volynia (i dagens Ukraina), ble i 1375 det opprettet en ytterligere polsk kirkeprovins med Lwów (Lviv) som erkebispesete. Litauen, som fra 1386 dannet en personal- og senere realunion med Polen, hørte imidlertid til kirkeprovinsen Gniezno. Derimot hørte mesteparten av Østersjøkysten til andre kirkeprovinser: De tyske riddernes ordensstat i nordøst, som eksisterte fra 1230 til 1525, lå under Riga erkebispedømme; Cammin bispedømme i nordvest var immediat. 1424 mistet Gniezno også sin vestlige forpost, da Lubusz bispedømme ble overført til Magdeburgs kirkeprovins.
Nyere tid rediger
Etter Polens tre delinger (1773, 1793 og 1795) ble det opprettet en tredje kirkeprovins med sete i Mohylew (Mogiljov/Mahiljoŭ), som ble metropolitanbispedømmet for de bispesetene som var falt til Russland. Den katolske kirken ble møtt med en rekke represalier, først og fremst i den russiske delen av Polen, men i mindre grad også i den prøyssiske. Bare den østerrikske delen av Polen var kommet til et katolsk land, men måtte i tråd med habsburgernes opplyste absolutisme også godta en rekke innskrenkninger av kirkens uavhengighet.
Etter Wienerkongressen ble det i 1818 opprettet en fjerde kirkeprovins for «Kongress-Polen» ved at det forholdsvis nye Warszawa bispedømme ble opphøyet til erkebispedømme. Dermed var kirkeprovinsene tilpasset de nye statsgrensene med Gniezno-Poznań som erkebispesete i den prøyssiske delen, Warszawa i den «polske», Lwów (Lemberg) i den østerrikske og Mohylew i den belarusiske.
Etter første verdenskrig ble det foretatt flere justeringer. Kraków ble opphøyet til erkebispedømme bl.a. over områder som hadde falt tilbake til Polen (Katowice og Tarnów bispedømme). Wrocław (Breslau) ble opphøyet erkebispedømme for de områdene som hadde forblitt hos Tyskland (Berlin bispedømme i Pommern, Ermland bispedømme i Øst-Preussen og territorialprelaturet Schneidemühl i områdene som grenset til Den polske korridor). Gdańsk, som hadde blitt fristad, fikk opprettet et eget, nytt bispedømme, som ble direkte underlagt Den hellige stol.
Den følgende oversikten gjengir de historiske kirkelige strukturene i mellomkrigstiden, dvs. kirkeprovinser og bispedømmer som per 1930 lå helt eller delvis i dagens eller datidens Polen. Fete navn viser at bispesetet lå innenfor dagens polske grenser, kursive navn at bispesetet lå innenfor datidens polske grenser.
- Kirkeprovinsen Gniezno (hele):
- Kirkeprovinsen Kraków (hele):
- Kirkeprovinsen Lwów/Lviv (hele):
- Kirkeprovinsen Praga/Praha:
- Kirkeprovinsen Warszawa (hele):
- Kirkeprovinsen Wilno/Vilnius (hele):
- Kirkeprovinsen Wrocław/Breslau:
- Immediate strukturer:
Etterkrigstiden rediger
Etter andre verdenskrig tok det derimot lang tid før de kirkelige forholdene ble tilpasset til de nye grensene. Årsaken var bl.a. at Den hellige stol ikke anerkjente den nye tysk-polske grensen før Warszawa-traktaten (1970). Paven tok konsekvensen i 1972 ved å oppnevne en ny erkebiskop for Wrocław, oppheve prelaturet Schneidemühl, opprette egne bispeseter (Koszalin og Szczecin) for de polske delene av Berlin bispedømme, overføre det forhenværende grevskapet Kladsko fra Praha til Wrocław erkebispedømme og tsjekkisk Schlesien fra Wrocław til Olomouc erkebispedømme. Bispegrensene i øst ble først justert etter Sovjetunionens oppløsning: I 1991/92 ble bispesetene Białystok, Drohiczyn og Lubaczów opprettet for de polske andelene av hhv. Vilnius (Litauen), Pinsk (Belarus) og Lviv (erke)bispedømme (Ukraina).
Under kommunistregimet hadde den katolske kirken vanskelige kår. Valget av Krakóws erkebiskop Karol Wojtyła til pave Johannes Paul II styrket imidlertid kirkens stilling betraktelig. Johannes Paul II stod også for den største omorganiseringen av kirkestrukturen i Polen: Han opprettet mellom 1991 og 2004 hele 17 nye bispedømmer, og opphøyet 9 bispedømmer til erkebispedømmer. Mesteparten av disse endringene skjedde den 25. mars 1992 med den pavelige bulle Totus Tuus Poloniae Populus («helt ditt polske folk»).