Den hundrede apen er et påstått fenomen der tillært oppførsel sprer seg spontant fra en gruppe aper til alle beslektede aper når et kritisk antall aper har lært oppførselen. Spredningen skjer automatisk og uavhengig av avstand. Fra dette trekkes den generelle slutningen at en ide eller egenskap på paranormalt vis vil spres til resten av populasjonen i det øyeblikket hvor et tilstrekkelig stort antall har hørt den nye ideen eller lært den nye egenskapen.

Historien om fenomenet ble først presentert av Lawrence Blair i boken Rhythms of Vision i 1975, og senere av Lyall Watson i boken Lifetide i 1979, og av Ken Keyes, Jr. The Hundredth Monkey. De hevdet at fenomenet hadde blitt oppdaget av japanske forskere på øyen Koshima i 1952. Etter disse publikasjonene har historien generelt blitt akseptert som sann. Spesielt innen new age miljøene har ideen oppnådd popularitet, og har av mange blitt brukt som en politisk begrunnelse for å trekke seg tilbake fra verden for heller å arbeide med egen indre utvikling.

Blair og Watsons tolkning av de japanske forskningsresultatene har blitt kritisert både for å være sterkt overdrevet, blant annet av Elaine Myers i journalen In Context i 1985. Hennes gjennomgang av de originale forskningsresultatene som ble publisert av Japan Monkey Center i journalen Primates Vol. 2, 5 og 6, peker mot at resultatene ikke påviser en hundrede ape-effekt.

I 1993 ble indikasjoner på den hundrede ape-effekten forsøkt påvist gjennom et åtte ukers eksperiment i Washington D.C. Forsøket gikk ut på å påvise at mengden voldelig kriminalitet i byen ville gå ned dersom et stort antall mennesker praktiserte transcendental meditasjon daglig i byens sentrum. Forsøket hadde svært vellykkede resultater, men enkelte forskere har hevdet at dette ikke påviser effekten. Det fremholdes at grunnet den omfattende presseomtalen eksperimentet fikk kan viten om at et det foregikk i seg selv ha forårsaket nedgangen i voldelig kriminalitet.

Se også rediger

Eksterne lenker rediger