Den hellige lanse
Den hellige lanse er navnet som ble gitt lansen som ble stukket i Jesu side i Johannes' beretning om korsfestelsen.
Bibelske referanser rediger
Lansen nevnes bare i Johannesevangeliet (Joh 19, 31-37) og ikke i noen av de synoptiske evangelier. Evangeliet sier at romerne planla å brekke føttene på Jesus, en praksis kjent som crurifragium som var en metode for å fremskynde døden under korsfestelse. Rett før de gjorde dette, innså de at han allerede var død og at der ikke var noen grunn til å brekke føttene hans. For å være sikker på at han var død, stakk en soldat ham i siden. Ifølge tradisjoner utenfra Bibelen, var denne mannen Longinus.
Men en av soldatene stakk ham i siden med et spyd, og straks kom det ut blod og vann. (Joh 19,34)
Fenomenet med blod og vann ble regnet som et mirakel av Origenes, selv om vannet kan forklares biologisk av å stikke hull på pericardial sinus som fører til cardiac tamponade. Katolikker ser vanligvis på det med en dypere mening: Det representerer kirken (og mer spesifikt sakramentene dåp og nattverd) som strømmer fra Kristi side, akkurat som Eva ble tatt fra Adams side.
Longinus rediger
Navnet på soldaten som stakk Kristus i siden blir ikke oppgitt i Bibelen, men i den eldste kjente referansen til legenden, det apokryfiske Nikodemusevangeliet som ble lagt til et sent manuskript i det 4. århundre, Pilatus' gjerninger, identifiseres soldaten med en centurion og kalt Logginus eller Longinus. Dette gjør spydets «korrekte» latinske navn til Lancea Longini.
En form av navnet Longinus dukker også opp i en miniatyr i Rabulasevangeliet, konservert i Biblioteca Medicea Laurenziana i Firenze som ble dekorert av en Rabulas i år 586. I miniatyren er navnet LOGINOS (ΛΟΓΙΝΟC) skrevet i greske bokstaver over hodet på soldaten som stikker lansen inn i Kristi side. Dette er en av de tidligste nedtegnelsene av navnet, dersom inskripsjonen ikke er et senere tillegg.[1]
Novellen The Spear av Louis de Wohl (1955) identifiserer ham videre som Gaius Cassius Longinus. Der er en historisk figur som het dette, en av konspiratorene for drapet på Julius Cæsar (død 15. mars 44 f.Kr.). En annen Longinus blir kreditert med forfatterskapet for Om den sublime stilen. Romerske navn hadde liten variasjon, særlig blant medlemmer av samme familie.
Forskjellige relikvier som er hevdet å være den hellige lanse rediger
Vatikanets lanse rediger
Første gang et relikvie preservert som den hellige lanse blir nevnt, er i beretningen til pilegrimen Antoninus av Piacenza rundt 570. Han beskrev de hellige stedene i Jerusalem hvor han så i basilikaen på Sionfjellet «tornekroner som vår Herre ble kronet med og lansen som han ble slått i siden med»[2] Ifølge Catholic Encyclopedia bekreftes lansens tilstedeværelse i Jerusalem av Cassiodorus et halvt århundre tidligere[3] og var kjent for Gregorius av Tours.
Jerusalem ble i 615 erobret for den persiske kongen Khosrau II. Ifølge Chronicon Paschale ble jernstuppen av lansen som hadde blitt brukket av, gitt samme år til Niketas som tok den til Konstantinopel og gav den til kirken Hagia Sofia. Denne lansespissen, bygget inn i et ikon, ble i 1244 gitt til Ludvig IX av Frankrike fra keiser Balduin II. Ludvig la den sammen med relikviet tornekronen i Sainte-Chapelle i Paris. Under den franske revolusjonen ble disse relikviene flyttet til Bibliothèque Nationale og forsvant.[4]
Når det gjelder den største delen av spydspissen, hevdet Arculpus at han så den i Den hellige gravs kirke rundt 670 i Jerusalem, men den nevnes ikke ellers etter plyndringen i 615. Noen hevder at den større relikvien blitt ført til Konstantinopel en gang rundt det 8. århundre, muligens samtidig som tornekronen. Dens nærvær i Konstantinopel ser uansett ut til å ha blitt klart bekreftet av forskjellige pilegrimer, særlig russisk, og selv om den ble oppbevart i forskjellige kirker, ser det ut til å være mulig å spore den og skille den fra spydspissen. John Mandeville erklærte i 1357 at han hadde sett delene av spydspissen både i Paris og i Konstantinopel, og at den siste var et mye større relikvie enn den første.
Relikviet i Konstantinopel falt i hendene på tyrkerne. I 1492 sendte sultan Bayezid II den til Innocent VIII for å oppmuntre paven til å holde sin bror og rival Zizim fengslet. På dette tidspunktet var det stor tvil om dens autentisitet i Roma, som Johann Burchard nedtegner[5], på grunn av nærværet av den rivaliserende lansen i Paris, biten som hadde blitt separert fra lansen, Nürnberg og Armenia. I midten av det 18. århundre sier Benedikt XIV at han fikk en nøyaktig tegning fra Paris som viste biten og at han sammenlignet den med den større relikvien. Han var overbevist om at de to delene opprinnelig hadde utgjort en spydspiss.[6] Dette relikviet har etter dette aldri forlatt Roma hvor det tas vare på under Peterskirken, selv om den romersk katolske kirken ikke sier noe om dens autentisitet.
Lansen i Echmiadzin rediger
Lansen som for tiden er i Echmiadzin i Armenia ble oppdaget under det første korstog. Korsfareren Peter Bartolomeus rapporterte i 1098 at han hadde et syn hvor St Andreas fortalte ham at den hellige lansen var begravd i St Peters katedral i Antiokia. Etter mye graving i katedralen ble det funnet en lanse. Noen middelalderske lærde (Odorico Raynaldi og bollandistene) trodde at denne lansen etterpå falt i hendene på tyrkerne og at det faktisk var denne lansen som Bayazid II sendte til paven og nå er i Vatikanet.
Hofburg-spydet rediger
De tysk-romerske keiserne hadde en egen lanse som ble nevnt på Otto Is tid (912-973). Otto III gav i 1000 Bolesław I av Polen en replika av lansen ved Gnieznokongressen. Henrik IV la i 1084 til et sølvbånd med inskripsjonen «Vår Herres nagle». Dette ble gjort fordi en trodde at dette var lansen til Konstantin den store som inneholdt en nagle fra korsfestelsen. I 1273 ble den for første gang brukt i kroningsseremonien. Rundt 1350 hadde Karl IV lagt en gullarm over den av sølv med inskripsjonen Lancea et clavus Domini («lansen og naglen til vår Herre». Sigismund flyttet i 1424 en samling relikvier, inkludert lansen, fra sin hovedstad i Praha til sitt fødested Nürnberg og erklærte at de skulle holdes der for alltid. Denne samlingen ble kalt Reichskleinodien («Riksklenodier»).
Da den franske revolusjonshæren nærmet seg Nürnberg om våren 1796 besluttet byens byråd seg for å flytte samlingen til Wien slik at den kunne holdes i sikkerhet. Samlingen ble betrodd baron von Hügel som lovet å returnere objektene så fort fred var gjeninnført og sikkerheten til samlingen var sikret. Men det tysk-romerske riket ble offisielt avskaffet i 1806 og von Hügel dro fordel av forvirringen rundt hvem som var dens rettmessige eier og solgte hele samlingen, inkludert lansen, til habsburgerne. Da byrådet oppdaget dette, ba de om å få samlingen tilbake, men ble avslått. Den ble holdt i Schatzkammer i Wien og var kjent som lansen til Sankt Mauritius.
Under Anschluss, da Østerrike ble annektert til Tyskland, tok Adolf Hitler lansen. Den ble gitt tilbake til Østerrike av den amerikanske generalen George S. Patton etter andre verdenskrig og ble midlertidig oppbevart ved Kunsthistorisches Museum. For tiden er spydet oppbevart i Schatzkammer.
Dr Robert Feather, en engelsk metallurgiker og forfatter, testet lansen i januar 2003.[7] Han fikk tillatelse til ikke bare å undersøke lansen, men også å fjerne det skjøre gull- og sølvlaget som holdt den sammen. Etter Feather og andre akademiske eksperters mening, er det mest sannsynlige opphavet til spydspissen det 7. århundre, kun litt tidligere enn museets eget anslag. Men dr Feather hevdet også i den samme dokumentaren at jernpinnen, lenge hevdet å være en nagle fra korsfestelsen og hamret inn i spydspissen og festet med messingtråder, tilsvarte i lengde og form med en romersk nagle fra det 1. århundre.
Andre lanser rediger
En annen lanse har blitt tatt vare på i Kraków i Polen, minst siden det 13. århundret. Men tyske nedtegnelser indikerer at det var en kopi av lansen i Wien. Keiser Henrik II fikk det laget med en liten splint fra den opprinnelige lansen. En annen kopi ble samtidig gitt til den ungarske kongen.
Historien fortalt av William av Malmesbury om at Hugo Capet gav den hellige lanse til kong Athelstan av England, ser ut til å skyldes en misforståelse.
Moderne legender om lansen rediger
«Skjebnens spyd» er et navn som er gitt til den hellige lanse i forskjellige fortellinger som tillegger den mytisk makt. Mange av disse har sin opprinnelse i nyere tid og flere populære bøker om New Age og konspirasjonsteorier har popularisert legenden om spydet.
Trevor Ravenscroft rediger
Trevor Ravenscrofts The Spear of Destiny[8] fra 1973 (i tillegg til den senere boken The Mark of the Beast[9]) hevder at Hitler startet andre verdenskrig for å erobre spydet som han var besatt av. På slutten av krigen kom spydet i hendene på den amerikanske general George Patton. Ifølge legenden ville det å miste spydet resultere i død, og at dette gikk i oppfyllelse da Hitler begikk selvmord.
Ravenscroft forsøkte gjentatte ganger å definere de mystiske «kreftene» som legenden sier at spydet tjener. Han mente det skyldtes fiendtlige og onde ånder som han noen ganger henviste til som antikrist, selv om dette er åpent for tolkning. Han henviste faktisk aldri til spydet som kontrollert av ånder, men heller foldet sammen med alle menneskehetens ambisjoner.
Til tross for at hans funn ble publisert i et tilforlatelig faktabok, lyktes Ravenscroft i å saksøke James Herbert som han hevdet brøt Ravenscrofts copyright i Herberts roman The Spear fra 1978.
Howard Buechner rediger
Dr Howard A. Buechner, professor i medisin ved Tulane og senere LSU, skrev to bøker om spydet.[10] Buechner var en pensjonert oberst i den amerikanske hæren som tjente i andre verdenskrig og hadde skrevet en bok om Dachau-massakren. Han hevder at han ble kontaktet av en tidligere ubåtkaptein, pseudonymet «kaptein Wilhelm Bernhart» som hevdet at spydet som for tiden finnes i Wien er falskt. «Bernhart» sier at det ekte spydet ble sendt av Hitler til Antarktis sammen med andre naziskatter under ledelsen til oberst Maximilian Hartmann. Hartmann skal i 1979 ha hentet skattene. Bernhart gav Buechner loggboka fra denne ekspedisjonen i tillegg til bilder av objektene som ble hentet. Han hevdet at skjebnens spyd også ble hentet, det var skjult et eller annet sted i Europa av en hemmelig naziorden. Etter å ha kontaktet de fleste av medlemmene i den påståtte ekspedisjonen og andre involverte, inkludert Hitlerjugend-lederen Artur Axmann, ble Buechner overbevist om at påstandene var sanne.
Referanser rediger
- ^ Teksten er gammelsyrisk, bokstavene er gresk
- ^ Catholic Encyclopedia, s.v. «The holy Lance», som forveksler pilegrimen fra det 6. århundre med Sankt Antoninus av Piacenza.
- ^ Cassiodorus, Expositio in Psalterium (Forklaring av salmene) lxxxvi, (trykket i Migne, Patrologia Latina, LXX, 621).
- ^ Den senere historien er rapportert fra Catholic Encyclopedia.
- ^ «Diary» I, 473-486, red Thusasne
- ^ De Beat. et Canon., IV, ii, 31
- ^ Dette forsøket ble filmet i en dokumentar for BBC/Discovery Channel kalt Spear Of Christ, fortalt av Cherie Lunghi, skrevet og regissert av Shaun Trevisick. Atlantic Productions.«Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 30. desember 2008. Besøkt 1. januar 2007..
- ^ Ravenscroft, Trevor (1982). The Spear of Destiny. Weiser Books. ISBN 0877285470.
- ^ Ravenscroft, Trevor (1997). The Mark of the Beast: The Continuing Story of the Spear of Destiny. Weiser Books. ISBN 0877288704.
- ^ Buechner, Howard A (1988). Adolf Hitler And The Secrets Of The Holy Lance. Thunderbird Press., Buechner, Howard A (1989). Hitler's Ashes - Seeds Of A New Reich. Thunderbird Press.
Litteratur rediger
- Brown, Arthur Charles Lewis, Bleeding Lance, Modern Language Association of America, 1910
- Childress, David Hatcher, Pirates and the Lost Templar Fleet: The Secret Naval War Between the Knights Templar and the Vatican, Adventures Unlimited Press, 2003.
- Crowley, Cornelius Joseph, The Legend Of The Wanderings Of The Spear Of Longinus, Heartland Book, 1972.
- Hone, William, The Lost Books of the Bible, Bell Publishing Co., 1979.
- Rutman, Leo, Spear Of Destiny A Novel, Pinnacle Books, 1989.
- Sheffy, Lester Fields, Use Of The Holy Lance In The First Crusade, L.F. Sheffy, 1915.