Den første krigen i Kongo
Den første krigen i Kongo (Fra november 1996 til mai 1997) sluttet da Zaïres president, Mobutu Sese Seko ble avsatt av opprørsstyrker støttet av utenlandske styrker fra Uganda og Rwanda. Opprørslederen Laurent-Désiré Kabila erklærte seg som president og endret landets navn tilbake til Den demokratiske republikken Kongo. Krigen var grunnlaget for, og ble raskt etterfulgt av, den andre krigen i Kongo, som startet 2. august 1998.
| Den første krigen i Kongo | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
 | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
.svg){kind=small} AFDL  Uganda .svg){kind=small} Rwanda  Burundi[1]  Angola[1] |  Zaire UNITA[2] | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Laurent-Désiré Kabila | Mobutu Sese Seko | ||||||
Bakgrunn rediger
Mobutu hadde styrt Zaïre siden 1965.
På 1990-tallet feide en demokratiseringsbølge over Afrika. Det ble et betydelig press på Mobutu for demokratiske reformer, både internt i Zaïre og fra utsiden, og Mobutu lovte reformer. Han avsluttet offisielt ettpartisystemet som hadde eksistert siden 1967, men viste seg til slutt uvillig til å implementere en bredere reform, noe som isolerte ham politisk, både hjemme og i utlandet.
Det hadde lenge vært betydelig internasjonal motstand mot Mobutus styre. Opposisjonen inkluderte folk på venstresiden som støttet Patrice Lumumba i tillegg til etniske og regionale minoriteter som var motstandere av Kinshasa-regionens dominans av landets politikk. Kabila, som var etnisk katangeser, hadde kjempet mot Mobutustyret i flere tiår.
I det som ble kjent som flyktningkrisen ved de store sjøene, flyktet to millioner hutuer fra Rwanda i frykt for folkemord og represalier, etter at Rwandas patriotiske front gikk inn i Rwanda fra Uganda for å stoppe folkemordet og tok over makten i Rwanda i juli 1994. Blant flyktningene var det medlemmer av den såkalte interahamwe, militante grupper med forbindelser til politiske partier som deltok i folkemordet i Rwanda tidligere dette året.[3] Flyktningleirer ble etablert i den østlige delen av Zaïre for å huse flyktningene, men det ble rapportert at flyktningleirene ble brukt som baser for hutu-militsene, for angrep på både tutsier og Banyamulenge, tutiser fra Zaïre. Mobutu, som var i ferd med å miste kontrollen over landet, støttet hutuekstremistene og gjorde ingenting for å stoppe volden.
Krigen rediger
Da viseguvernøren av Sør-Kivu-provinsen i november 1996, utstedte en ordre om at alle banyamulenger måtte forlate Zaïre eller bli straffet med dødsstraff, brøt det ut opprør. Anti-Mobutustyrkene forente seg i Alliansen av demokratiske styrker for frigjøring av Kongo (AFDL). AFDL fikk støtte fra lederne av landene rundt de store sjøene, særlig fra Paul Kagame i Rwanda og Yoweri Museveni i Uganda. På grunn av manglende militær assistanse slo flere deler av den zaïrske hæren seg sammen med Kabila på marsjen fra øst-Zaïre mot Kinshasa.
Med aktiv støtte fra Rwanda, Uganda og Angola, rykket Kabilas styrker nedover Kongoelven, der de bare møtte lett motstand fra et regime i oppløsning. Mesteparten av Kabilas styrker bestod av tutsier, og mange var veteraner fra konfliktene i regionen rundt de store sjøene. Kabila hadde troverdighet siden han lenge hadde vært en motstander av Mobutu, og siden han var en etterfølger av Patrice Lumumba, den første statsministeren i det uavhengige Kongo, som ble avsatt og myrdet av en kombinasjon av interne og utenlandske krefter, for så å bli erstattet av Mobutu, som da var offiser. Kabila hadde erklært seg som marxist og en beundrer av Mao Zedong. Han hadde organisert en væpnet konflikt i det østlige Zaïre for nesten 20 år, selv om han, ifølge Che Guevara, var en uinspirerende og dårlig leder.
Kabilas hær startet en langsom bevegelse vestover i desember 1996, da den store flyktningkrisen nærmet seg slutten. De tok kontroll over grensebyer og gruver. Det kom rapporter om massakrer og brutal framferd fra opprørshæren, og en menneskerettighetsundersøkelse utført av FN, publiserte vitneutsagn som hevdet at AFDL deltok i massakrer, og at så mange som 60 000 sivile var blitt drept av den fremrykkende hæren. Dette ble på det sterkeste avvist av AFDL. Roberto Garreton sa at under hans undersøkelse i Goma, kom det frem påstander om forsvinninger, tortur og drap. Han siterte Moese Nyarugabo, en av Mobutus menn, som skal ha sagt at drap og forsvinninger må forventes i krigstid.
I mars 1997 startet Kabilas styrker en offensiv, og forlangte at myndighetene overgav seg. Opprørerne tok Kasenga 27. mars. Rapportene om dette ble avvist av myndighetene, som startet en lang kampanje der forsvarsdepartementet kom med feilinformasjon om hva som virkelig skjedde i krigen.
I slutten av mars ble det foreslått å ha samtaler mellom partene. Etienne Tshisekedi, som lenge hadde vært motstander av Mobutu, ble statsminister 2. april. På dette tidspunktet hadde Kabila kontroll over omtrent 25 % av landet. Kabila avviste den nye koalisjonsregjeringen og advarte Tshisekedi, at han ikke ville få noen del i en ny AFDL-regjering, dersom han godtok denne posten.
Gjennom hele april rykket AFDL stadig nedover elven, og i mai hadde de nådd utkanten av Kinshasa. Den 16. mai, etter at fredssamtale brøt sammen og Mobutu rømte landet, gjorde den flernasjonale hæren, ledet av Kabila, forsøk på å erobre Lubumbashi flyplass. Mobutu døde 7. september i Marokko, og samme dag utnevnte Kabila seg til president. Det første han gjorde var å bruke vold og makt for å bringe orden til landet, deretter tok han til på et forsøk på å reorganisere nasjonen.
Men da Kabila kom til makten endret situasjonen seg dramatisk. Han ble snart mistenkt for korrupsjon og et autoritært styre som kunne sammenlignes med Mobutus. Mange demokratigrupper tok avstand fra ham, og han startet da en storstilt sentraliseringskampanje som førte til fornyet konflikt med minoritetsgrupper i øst, som ønsket selvstyre. Kabila snudde seg så mot sine tidligere allierte fra Rwanda, da de ikke viste noen tegn til å trekke seg tilbake fra Kongo. Han anklagde dem og deres allierte for å forsøke å erobre regionens mineralressurser. Samtidig førte avhengigheten hans av politisk og militær støtte fra den rwandiske regjeringen, til beskyldninger om at han bare var en rwandisk marionett.
I august 1998 kastet Kabila alle etniske tutsier ut av regjeringen, og beordret alle rwandiske og ugandiske tjenestemenn til å forlate landet. Både Rwanda og Uganda snudde seg da mot sin tidligere allierte, og sendte tropper for å støtte opprørere som ville kaste Kabila. Slik startet den andre krigen i Kongo.
Liste over væpnede grupper rediger
Videre lesing rediger
- Clark, John F. (2002) The African Stakes in the Congo War New York: Palgrave McMillan. ISBN 1-4039-6723-7.
- Edgerton, Robert G. (2002) The Troubled Heart of Africa: A History of the Congo St. Martin's Press. ISBN 0-312-30486-2.
- Gondola, Ch. Didier. (2002) The History of Congo, Greenwood Press, ISBN 0-313-31696-1. Dekker hendelser fram til januar 2002.
- Thom, William. (1999) Congo-Zaire's 1996-97 Civil War in the Context of Evolving Patterns of Military Conflict in Africa in the Era of Independence, Journal of Conflict Studies, Vol. XIX No. 2, Fall 1999
Referanser rediger
- ^ a b "Passive Protest Stops Zaire's Capital Cold" av Lynne Duke i Washington Post Foreign Service, tirsdag, 15. april 1997; Side A14 ("Kabila's forces -- which are indeed backed by Rwanda, Angola, Uganda and Burundi, diplomats say -- are slowly advancing toward the capital from the eastern half of the country, where they have captured all the regions that produce Zaire's diamonds, gold, copper and cobalt.")
- ^ "Congo Begins Process of Rebuilding Nation" av Lynne Duke i Washington Post Foreign Service, tirsdag, 20. mai 1997; Side A10 ("Guerrillas of Angola's former rebel movement UNITA, long supported by Mobutu in an unsuccessful war against Angola's government, also fought for Mobutu against Kabila's forces.")
- ^ ISN Security Watch - North Kivu: How to end a war