Den eritreiske selvstendighetskrigen

Den eritreiske selvstendighetskrigen
	; Krigsminnesmerkestovet i Massawa. ; Under: Kart over Eritrea som viser krigens viktige slag og offensiver.
Dato	1. september 1961-29. mai 1991
Sted	Eritrea, da en etiopisk provins
Resultat	Eritreisk seier og uavhengighet. Bidro til Mengistu-regimets fall.
	Stridende parter
Keiserriket Etiopia (1961-74); Den demokratiske folkerepublikken Etiopia (1974-91); Støttet av:; Sovjetunionen (1975-1990) ; Israel; Sør-Jemen (1977-1990); Øst-Tyskland (1977-1989); Libya (1977-1989); USA (1961-1974); Storbritannia (1961-1974)	Den eritreiske frigjøringsfront (fra 1961) Det eritreiske folks frigjøringsfront (fra 1970); Støttet av:; Kina; Saudi-Arabia; Somalia; Irak ; Cuba (før 1975); Libya (før 1977); Sudan
	Kommandanter og ledere
Haile Selassie ; Abiye Abebe; Aklilu Habte-Wold Mengistu Haile Mariam ; Tesfaye Gebre Kidan ; Tafari Benti ; Getaneh Haile ; Arnoldo Ochoa; Vasilij Petrov	Hamid Idris Awate †; Ahmed Nasser; Isaias Afewerki; Osman Saleh Sabbe; Petros Solomon ; Ibrahim Affa
	Styrker
Fra 41 000 (1974) til 230 000 (1991) etiopiske soldater.; 17 000 (1977) til 3 000; (1989) cubanske soldater.	Opptil 45 000+
	Tap
18~75 000+ etiopiske soldater; (sivile tap ukjente men store),; Sovjetunionen: ukjent (1 drept under Slaget om Afabet); Cuba: Ukjent	~60 000 soldater og ~90 000 sivile

Den eritreiske selvstendighetskrigen var en konflikt som ble utkjempet mellom den etiopiske regjeringa, først Haile Selassies keiserrike og deretter det sovjetstøttede marxistisk-leninistiske militærregimet til Mengistu Haile Mariam, og eritreiske separatister, både før og under den etiopiske borgerkrigen. Bakgrunnen for krigen var at FN i 1950 besluttet at den tidligere italienske kolonien Eritrea skulle inngå i en føderasjon med Etiopia, og senere annekterte Etiopia landet og gjorde det til en etiopisk provins.

Eritreas uavhengighetskrig varte i 30 år, fra 1. september 1961, da Hamid Idris Awate fyrte av de første skuddene mot de okkuperende etiopiske styrkene, til 29. mai 1991. Den eritreiske motstanden var fokusert på to opprørsgrupper. Den ene var den nasjonalistiske den eritreiske frigjøringsfront, opprinnelig en hovedsakelig muhammedansk bevegelse i et land hvor den ortodokse kristendommen, ved siden av islam, var den dominerende religionen, men de kristne fikk stadig større innflytelse i gruppa. Den andre var det eritreiske folks frigjøringsfront som var en venstrefløysgruppe som brøt med frigjøringsfronten i 1970. Disse to gruppene kjempet mot hverandre i det som har blitt kjent som de eritreiske borgerkrigene fra 1974 til 1981. Det eritreiske folks frigjøringsfront gikk seirende ut av denne konflikten og i 1991 beseiret den de etiopiske styrkene i Eritrea og tok kontroll over landet. Under navnet folkefronten for demokrati og rettferdighet styrer de fortsatt Eritrea med Isaias Afewerki som president. Samme år gikk Mengistu-regimet i Etiopia til grunne etter en langvarig borgerkrig.

I mai 1993 var det en etiopiskstøttet folkeavstemning hvor det eritreiske folket nesten enstemmig stemte for uavhengighet (99,79%). Eritrea ble formelt internasjonalt anerkjent senere samme år.

Årsaken til den eritreiske seieren var at både Cuba og USSR stoppet sin støtte til Etiopia i slutten av 1980-årene i forbindelse med at de sovjetvennlige regjeringene i Europa falt. Dette førte til at den etiopiske moralen stupte. Videre vant eritreerne en viktig seier over større etiopiske og sovjetiske styrker i slaget ved Afabet i 1988, som førte til at Etiopia måtte trekke seg ut fra nordøst-Eritrea. Gjennom konflikten hadde etiopierne brukt både gass og napalm mot de eritreiske geriljaene. ^{[trenger referanse]}