Den andre internasjonalen
Den andre internasjonalen var en sammenslutning av sosialistiske partier hovedsakelig i Europa mellom 1889 og første verdenskrig. Det ledende partiet i Internasjonalen var det tyske SPD, både i kraft av oppslutninga dette partiet hadde i hjemlandet og i kraft av teoretisk tyngde, med medlemmer som Karl Kautsky, Eduard Bernstein og Rosa Luxemburg.
Den andre internasjonalen | |||
|---|---|---|---|
| Grunnlagt | 14. juli 1889 | ||
| Nedlagt | 1923, 1916 | ||
| Erstatter | Den første internasjonale | ||
| Etterfulgt av | Wiener-internasjonalen, Komintern, Arbeider- og sosialistiskpartiet internasjonal | ||
| Ideologi | Sosialisme | ||
Den andre internasjonalen besto av breie massepartier, og medlemspartiene hadde på det meste omtrent 3,5 millioner medlemmer og en oppslutning ved valg på om lag 12 millioner velgere. De viktigste medlemspartiene var det tyske SPD og det franske Parti socialiste – Section francaise de l'internationale ouvriere (PS-SFIO).
SPD og SFIO rediger
Det som prega det tyske sosialdemokratiske partiet SPD og dermed også et stykke på vei Internasjonalen, var ein slags "sentrisme", der man i ord fulgte en ortodoks marxisme, mens man i praksis utvikla en pragmatisk reformisme. Dette var særlig utprega der fagforeningene sto sterkt, som i Tyskland.
Det franske sosialistpartiet PS-SFIO var med Jean Jaures i brodden fra 1905 mindre prega av et dogmatisk forhold til marxistisk teori, men også mindre byråkratisk og mer aktivt i å prøve å organisere motstand mot den truende storkrigen. Det tyske partiet danna seg liksom en ghetto der det både holdt avstand fra det borgerlige samfunnet, men også i liten grad utfordra eller påvirka det. Dette er blitt kalt en "negativ integrasjon" eller en "revolusjonær ventepolitikk". Det franske partiet var mer åpent i sin funksjon i samfunnet, også mer åpent for såkalt «ministersosialisme», det vil si å delta i regjeringssamarbeid med ikke-sosialistiske partier.
Også det østerrikske SPÖ og det belgiske arbeiderpartiet var viktige parti i den andre Internasjonalen, mens for eksempel det britiske Labour Party og Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet av ulike grunner hadde mindre påvirkning.
Det norske Arbeiderpartiet var også medlemsparti i Andre Internasjonalen.
Kongressene rediger
Det høyeste organet i Internasjonalen var kongressene. Kongressene blei holdt i Paris i 1889, Brussel i 1891, Zürich i 1893, London i 1896, Paris i 1900, Amsterdam i 1904, Stuttgart i 1907, København i 1910 og Basel i 1912.
Oppløsning og fortsettelse rediger
Organisasjonen gikk i oppløsning etter at første verdenskrig brøyt ut i 1914. De fleste medlemspartiene i de krigførende landa makta ikke å stå imot presset fra styresmaktene og en til å begynne med krigsvennlig opinion, og støtta sine egne lands regjeringer. Viktige unntak var det italienske sosialistpartiet og det russiske sosialdemokratiske partiet. Norge var nøytralt, så Arbeiderpartiet her i landet ble ikke satt på denne prøva.
Den andre internasjonalen gjenoppsto etter visse vansker i 1923, under navnet Sosialistiske Arbeider-Internasjonalen (SAI), og etter andre verdenskrig som den nåværende Sosialistiske Internasjonalen (SI). Det norske Arbeiderpartiet ble ikke medlem i SAI før i 1938, men har vært medlem i SI siden starten.
Litteratur rediger
- James Joll: 'The Second International, 1889-1914' (1955)
- George Douglas Howard Cole: A History of Socialist Thought. Vol. III: The Second International (1956). Coles verk er oversatt til norsk under tittelen Den sosialistiske tenkningens historie. Bd. III. Den andre internasjonale, 1889-1914. Nisus Forlag, 2014 ISBN 97882-91612-140