Wikipedia

De tre rikers tid

De tre rikers tid (tradisjonell kinesisk: 三國, forenklet kinesisk: 三国; pinyin: Sānguó, ca. 220–280 e.Kr.) kan anses som en del av lengre perioden som blir kalt de seks dynastier (Liu Chao, 200-589) i Kinas historie. De tre rikers tid regnes imidlertid oftest som en distinkt periode, og ikke som en fase av en annen æra.

Kinas historie
Kinas historie
Tidstavle over kinesisk historie
Sanhuangwudi-perioden (mytologisk)
Xià-dynastiet
Shāng-dynastiet
Zhōu
Vår- og høstannalenes tid Det østlige Zhōu
De stridende staters tid
Qín-dynastiet
Vestlige Hàn-dynasti Hàn
Xīn
Republikken Kina (Táiwān)

Mot slutten av Han-dynastiet avtegnet det seg tre store konkurrenter, men ingen av dem var mektige nok til å knuse sine rivaler. Keiserriket Kina var blitt brutt opp i tre kongedømmer: Wei i nord, Wu i sør, og Shu Han i vest. Det siste, Shu Han, ble regjert av en fyrste som hevdet at han nedstammet langs en sidegren fra den keiserlige familie fra Han-dynastiet. Kinesiske historikere har imidlertid ikke klart å finne ut av om han var en ekte arving av Han-dynastene, og dermed har den perioden det dreier seg om blitt kjent som de tre rikers tid.

De tre rikers tid var en meget blodig periode i Kinas historie, med enorme tap av menneskeliv.

De tre rikene rediger

De tre kongerikene i denne perioden var Wei (også kjent som Cao Wei), Shu (også kjent som Shu Han) og Wu (også kjent som Dong Wu).

Navnet De tre kongeriker er misledende, siden «kongene» så på seg selv som keisere, og hver av dem som Kinas eneste rettmessige keiser.

Alternative tidsavgrensninger rediger

Strengt tatt kunne man si at dette avsnittet i kinesisk historie begynner med at den siste Han-keiser, Xian, takker av til fordel for Cao Pi i 220, og at det tar slutt med gjenforeningen av landet under Jin Wudi (280), første keiser av det vestlige Jin-dynasti. Men alternativt er det blitt anført at Han-dynastiets sentralregjering i praksis allerede fra 189 ikke lenger hadde noen handlekraft, og at tredelingen av landet var et faktum allerede da. Noen historikere regner også perioden fra så tidlig som 184, da de gule turbaners opprør startet. Atter andre anfører slaget ved Chibi vinteren 208 som det naturlige bruddpunkt mellom Han-dynastiets tid og De tre tikers tid.

«Keiserriket som lenge har vært forent, vil alltid bli oppløst; riket som lenge har vært oppløst, vil alltid bli samlet. Da keiserhuset Zhous herredømme nærmet seg enden, stred syv stater om makten, og fyrstehuset Qin seiret. Da Qins makt ble utslukket, kjempet fyrstehusene Chu og Han om forrangen, og tronen tilfalt huset Han. I nesten fire hundre år rådet det herlighetsfulle Han-herredømmet; så begynte det å forfalle, og det glans å blekne hen».
-LUO GUANZHONG: «Beretningen om de tre kongedømmer» (1. kapittel, forenklet)

Andre mener at man ikke tale om de tre rikers tid før i 222, for det var da riket Wu ble grunnlagt.

Det er også historikere som mener at det bør anses som avsluttet i 263; det er det år da riket Weis erobret av riket Shu – og da var de tre riker blitt til bare to av de opprinnelige tre.

Tre perioder rediger

  • Den første, «uoffisielle», delen av perioden (184-220), var preget av kamper mellom krigsherrer i forskjellige deler av Kina.
  • Den mellomste perioden (220–263) er preget av stadig mellom Wei, Shu og Wu.
  • Den siste delen av perioden (263–280) er preget av ødeleggelsen av de tre rikene; først ødeleggelsen av Shu av Wei i 263, så ødeleggelsen av Wei av Jin-dynastiet i 265 og til slutt ødeleggelsen av Wu av Jin i 280.

Selv om denne perioden var relativt kort i kinesisk historie, er den populær i medier som filmer, operaer, bøker, fortellinger, TV-serier, videospill osv. Det mest kjente eksempelet er Beretningen om de tre kongedømmer, som ble skrevet av Luo Guanzhong i det 14. århundre.

De tre rikers tid er en av de blodigste periodene i Kinas historie, hvor titalls millioner mennesker mistet livet.

En folketelling mot slutten av det østlige Han-dynasti konkluderte med et folketall på om lag 50 millionerer,[1] mens en folketelling i det tidlige vestlige Jin-dynasti (etter at Jin gjenforente Kina) kom til et folketall på rundt 16 millioner.[1] Det er imidlertid slik at Jin-dynastiets folketelling var langt mindre fullstendig enn Han-dynastiets, så tallene er omdiskuterte. Men selv etter at man tar god høyde for underrapporteringer og andre unøyaktigheter, gjenstår det som hevet over enhver tvil at en svært stor andel av befolkningen strøk med i de tre rikers tid med nesten vedvarende og brutal krigføring.

Selv om de tre rikers tid var en blodig periode, kom det også i denne tiden mange viktige, teknologiske oppfinnelser.

Historien fra 220 rediger

I året 220s første måned døde Cao Cao, og i den tiende måned tvang hans sønn Cao Pi keiser Xian til å abdisere. Med det kom Han-dynastiet til sin avslutning. Han kalte sitt rike Wei og gjorde seg selv til keiser i Luoyang. I 221 gjorde Liu Bei seg til keiser av Han, i et forsøk på å gjenopprette det falne Han-dynastiet. (Hans stat er blitt kjent i historien som «Shu» eller «Shu Han».) Samme år eslet Wei på Sun Quan tittelen konge av Wu.

Ett år etter erklærte Shu Hans styrker krig mot Wu. De to hærene tårnet sammen til slaget ved Yiling. Ved Yiling led Liu Bei grundig nederlag for Sun Quans hærfører Lu Xun og tvunget til tilbaketog til Shu, der han ikke lenge etter døde.

Etter Liu Beis død gjenopptok Shu og Wu vennskapelige forbindelser på bekostning av Wei. På den måten ble trerikerskonstellasjonen konsolidert i Kina. I 222 trakk Sun Quan tilbake sin anerkjennelse av Cao Pis regime, og i 229 erklærte han seg selv til keiser, i Wuchang.

Herredømmet over det nordlige Kina var helt og holdent i Weis hender, mens Shu okkuperte den sørvestlige del, og Wu det sentrale sør og øst. De ytre grenser for rikene var for det meste gitt av utbredelsen av kinesisk sivilisasjon. Slik var for eksempel Shus kontroll i sør avgrenset av Tai i det som i dag er Yunnan og Burma; disse og andre lokale folkegrupper kalte kineserne for sørlige barbarer (南蠻).

Befolkning rediger

Opplysninger om befolkningen får man holdepunkter for i det offisielle Chen Shous Sanguo Zhi. Hva angår arbeidskraft var Wei klart den største, ned over 660 000 husstander og 4 400 000 borgere innen sine grenser (i 263). Shu hadde et folketall på 940 000 (263), og Wu 2 300 000 (280). De tre kongedømmers folketall er dermed en tiendedel av Det østlige Han-dynastiets.[2] Dette innebærer at Wei hadde mer enn 58% av folketallet på rundt 40% av territoriet. Med disse ressursene er det blitt anslått at Wei kunne stille en hær på 440 000 mann, mens Shu og Wu kunne stille henholdsvis 100 000 og 230 000. Wu-Shu-alliansen mot Wei viste seg å innebære en militært stabil konfigurasjon; grensene mellom De tre riker på for det meste fast, uten særlige endringer, i mer enn førti år.

Handel og transport rediger

I økonomisk forstand reflekterte delingen i De tre riker økonomiske realiteter som hadde bestått lenge, og som skulle vedvare i lange tider i kinesisk økonomi. Selv så sent som under Det nordlige Song-dynasti, syv hundre år etter de tre rikers tid, var det naturlig å forestille seg Kina i økonomisk forstand som tre store regionale markeder. (Bare det nordvestlige Kina stod i en særstilling, siden det både kunne forholde seg til Nord-Kina og til Sichuanbekkenet.)

De naturgitte geografiske skiller bekreftes av at den handel som etterhvert likevel skjedde mellom dem, var avhengig av menneskets oppfinnsomhet og konstruksjoner. Det ble Den store kanal som ble hovedarterien for handelen mellom sør og nord. De tre kløfter i Yangzifloden ble overvunnet ved utviklingen av trekkingen av båter motstrøms, og galleriveier ble anlagt for forbindelsene mellom Sichuan og det nordvestre Kina.

Kinas tre regionale tyngdepunkter var dermed noe helt naturlig, og var også forutsett med stort klarsyn allerede av Zhuge Liang.

Konsolidering rediger

I 223 kom Liu Shan til tronen i Shu Han etter farens nederlag og død. Liu Bei nederlag ved Yiling avsluttet perioden med stridigheter mellom Wu og Shu, og begge benyttet da sjansen til å konsentrere seg om indre problemer, og verge seg mot deres felles ytre fiende, Wei.

For Sun Quan betød seieren at frykten for at Shu skulle ekspandere inn i provinsen Jing var over. Han vendte da sin oppmerksomhet mot stammefolkene i sørøst, som kineserne kalte «shanyue»-folkene. En serie av fremganger mot lokale opprørske stammehøvdinger endte med en stor seier i 234. Samme år endte Zhuge Ke tre år lange beleiring av Danyang med at 100.000 shanyue kapitulerte. Av dem ble 40.000 gjort til hjelpetropper i Wu-hæren.

Imens hadde også Shu problemer med stammefolk i sør. Nanmanfolkene gjorde opprør, og inntok og plyndret byen Yizhou. Zhuge Liang, som skjønte hvor viktig det var å stabilisere sørområdene, rykket inn med tre shu-hærer mot nanmanene. Han kjempet en rekke ganger mot høvdingen Meng Huo, og til slutt overgav Meng seg. En av stammefolkenes leder fikk lov til å redidere i shu-hovedstaden Chengdu som embedsmann, og nanmanerne dannet egne bataljoner innen shu-hæren.

Zhuge Liangs nordekspedisjoner rediger

Mot slutten av Zhuge Liangs sørekspedisjon kom Wu-Shu-alliansen til sin rett og Shu var i stand til å rette blikket nordover. I 227 overførte Zhuge Liang sine viktigste Shu-hærer til Hanzhong, og dermed var det duket for kamp om nordvestområdene mot Wei. Det påfølgende år beordret han general Zhao Yun om å angripe fra Ji-kløften som avledningsmanøver, mens Zhuge ledet hovedstyrken mot Qishan. Fortroppen under Ma Su led imidlertid et taktisk nederlag i slaget ved Jieting, og shu-hæren måtte trekke seg tilbake.

I løpet av de neste seks årene forsøkte Zhuge Liang flere ganger å angripe igjen, men forsyningsproblemene gjorde det vanskelig å utnytte de seirene han vant. I 234 ledet han sin siste store nordekspedisjon, og det kom til slaget ved Wuzhangsletten sør for elven Wei. Men da Zhuge Liang døde (234), måtte shu-hæren trekke seg tilbake, forfulgt av Wei. Shu-styrkene begynte retretten; Sima Yi gjettet at Zhuge var ute av bildet, og gikk til angrep. Shu slo tilbake nesten umiddelbart, noe som gjorde at Sima Yi måtte områ seg. Imens lyktes shu-styrkene i å komme seg unna.

Wu og utviklingen av sør rediger

Under Zhuge Liangs nordekspedisjoner hadde staten Wu hele tiden vært på vakt mot angrep fra nord. Området rundt Hefei ble åsted for mange slag, og var under stadig press etter slaget ved de røde klipper. Krigshandlingene grep slik om seg at store folkemengder valgte å bryte opp og bosette seg sør for Yangtze. Etter Zhuge Liangs død ble angrepene mot Huainan-området intensifiert. Men Wei lyktes likevel ikke i å bryte gjennom de forsvarslinjer langs elvene som Wu hadde bygd opp, blant dem fortet Ruxu.

Sun Quans lange regjeringstid ble av mange sett på som en velstandstid i hans stat, Wu. Tilflytting fra nord og stabiliseringen og freden med shanyue tilførte landsbruket ny arbeidskraft, særlig langs Tangzielvens nedre løp og i Kuaiji-kommenderiet. Elvehandelen blomstret med byggingen av Zhedongkanalen og Jiangnankanalen. Handelen med Shu blomstret også, med en enorm tilkomst av bomull fra Shu og utviklingen av celadon og metallindustrier. Havstransporten ble forbedret i den grad at det ble handel med Mandsjuria og Taiwan. I sør nådde Wu-handelsfolk Linyi (det sørlige Vietnam) og Funan. Likesom økonomien blomstret også kunst og kultur. I Yangzideltaet nådde den første buddhistiske innflytelse fra Luoyang seg gjeldende.

De tre rikers svekkelse og undergang rediger

Mot slutten av 230-årene begynte det å vise steg spenninger mellom den keiserlige Cao-klanen og Sima-klanen. Etter Cao Zhens død var det klare rivninger mellom Cao Shuang og storkommandøren Sima Yi. Cao Shuang plasserte sine folk i viktige stillinger, og holdt unna Sima, som han betraktet som en trussel. Sima-klanen, en av Hans viktigste godseierfamilier, ble styrket av Sima Yis militære fremganger. Dessuten var Sima Yi en usedvanlig dyktig strateg og politiker. I 238 knuste han Gongsun Yuans opprør, og bragte Liaodongregionen direkte inn under sentral kontroll. Tilslutt klarte han med sitt maktspill å fullstendig utmanøvrere Cao Shuang. Han utnyttet sine rivalers ekspedisjon til Gaopinggravene, og ved et kupp i Luoyang tvang han Cao Shuangs fraksjon fra deres maktposisjoner. Mange protesterte mor Simafamiliens overveldende makt, ikke minst de syv vise i bambuslunden. En av vismennene, Xi Kang, ble henrettet som del av de utrenskninger som fulgte Cao Shuangs fall.

Shus fall rediger

Cao-klanens svekkelse hadde sitt motstykke i Shu. Etter Zhuge Liangs død gikk hans embede som løytnantkansler over til Jiang Wan, Fei Yi og til deretter til Dong Yun. Men etter 258 ble Shus politikk mer og mer kontrollert av rikets evnukker. Korrupsjonen tiltok. Trass i energiske anstrengelser fra Jiang Wei, Zhuges protesjé, klarte ikke Shu å gjenvinne fotfestet. I 263 gikk Wei til angrep langs tre akser, og Shu-hæren ble tvunget til å trekke seg tilbake fra Hanzhong. Jiang Wei prøvde å holde stand ved Jian'ge, men ble utmanøvrert av Weis hærfører Deng Ai, som førte sin hær i ilmarsj fra Yinping sørover gjennom områder som man tidligere hadde trodd var ugjennomtrengelig. Vinteren samme år falt hovedstaden Chengdu for Deng Ais invasjonsstyrker. Keiser Liu Shan overgav seg. Staten Shu gikk dermed under, etter å ha bestått i 43 år.

Weis fall rediger

 
Kina i 262.

Cao Huan besteg tronen i 260, etter at Cao Mao ble drept av Sima Zhao. Kort tid etter døde Sima Zhao, og hans tittel som hersker over Jin gikk i arv til hans sønn Sima Yan. Sima Yan begynte straks å planlegge for sin tiltreden av keisertronen, men støtte på innbitt motstand.

Imidlertid fulgte Cao Huan sine rådgiveres råd og fant det nest å abdisere, til forsvar fra hans forgjenger Cao Mao. Sima Yan besteg tronen i 264 etter å ha fremtvunget Cao Huans avgang. Slik hadde han i virkeligheten klart å styrte Wei-dynastiet, og etablert dets etterfølger, Jin-dynastiet. Situasjonen lignet den som hersket da keiser Xian av Han-dynastiet ble avløst av Cao Pi, grunnleggeren av Wei-dynastiet.

Wus fall rediger

Etter Sun Quans død og unge Sun Liang overtagelse som keiser i 252 gikk Wu inn i en jevn og trutt nedgangsperiode. Wei lyktes i å undertrykke opprørerne i Huainanområdet, og Sima Zhao og Sima Shi svekket Wus sjanse til å gjøre seg gjeldende der igjen.

Shus fall innvarslet politiske forandringer hos Wei. Etter at Liu Shan overgav seg til Wei, styrtet Sima Yan (Sima Yis barnebarn) We-keiseren, og utropte sitt eget dynasti, Jin-dynastiet, i 264. Dermed var førtiseks årt Cao-dominert styre over i nord.

Etter at Jin steg frem, døde keiser Sun Xiu av Wu. Mans ministre overlot tronen til Sun Hao. Sun Hao var en lovende ung mann, men da han kom på tronen ble han litt av en tyrann. Enhver som våget å motsi ham i hoffet ble drept eller sendt i landflyktighet. I 269 begynte Yang Hu, Jins kommandant i de grensenære områder av Jin, å forberede invasjon av Wu. Han begynte oppbyggingen av en angrepsflåte, og trente opp mannskaper i Sichuan under Wang Jun. Fire år etter døde Lu Kang, Wus siste store general. Han fikk var ingen kompetent etterfølger.

Den planlagte Jin-offensiven begynte venteren 279. Sima Yan angrep fra fem retninger, over land og med flåten langs Yangzi. Stilt overfor en slik utfordring brøt Wus styrker sammen, og Jianye falt i den tredje måned av 280. Keiser Sun Hao overgav seg, og fikk et lensområde han kunne bo i frem til sin død.

Dette markerte slutten på de tre rikers tid.

Noen kjente historiske personer fra perioden rediger

Referanser rediger

  1. ^ a b de Crespigny, Rafe (november 2003). «The Three Kingdoms and Western Jin: A history of China in the Third Century AD». Australian National University. Arkivert fra originalen 6. mars 2011. Besøkt 29. oktober 2007. 
  2. ^ Chien, Mu (1996). Guoshi dagang (國史大綱) (tradisjonell kinesisk skrift) (3. utgave utg.). Taiwan Commercial Press(台灣商務印書館). ISBN 957-05-1155-9. 

Litteratur rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=De_tre_rikers_tid&oldid=23284211»