Wikipedia

De andres liv

De andres liv (orig. Das Leben der Anderen) er Florian Henckel von Donnersmarcks spillefilmdebut fra 2006. Filmens handler om Stasis omfattande overvåking og undertrykkelse av privatpersoners rettigheter i Øst-Tyskland, og utspiller seg i hovedstaden Øst-Berlins kulturelle miljø.

De andres liv
orig. Das Leben der Anderen
Generell informasjon
Utgivelsesår2006
Prod.landTyskland
Lengde137 min.
SpråkTysk
Aldersgrense11 (Norge)
Bak kamera
RegiFlorian Henckel von Donnersmarck
ProdusentMax Wiedemann, Quirin Berg
ManusforfatterFlorian Henckel von Donnersmarck
MusikkGabriel Yared, Stéphane Moucha, Ernst Ludwig Petrowsky, Angelika Mann, Frank Schöbel, Hansi Biebl og bandene 4PS, Pankow, Bayon, Karat og Silly
SjeffotografHagen Bogdanski
Eksterne lenker
Offisielt nettsted
IMDb

Filmen vant fem priser ved utdelingen av de bayerske filmprisene, det høyeste antall en film noen gang har oppnådd. Den vant dessuten den tyske filmprisen i hele sju kategorier og ble kåret til «beste europeiske film» på European Movie Awards i 2006. De andres liv ble i februar 2007 belønnet med Oscar for beste fremmedspråklige film i året som var gått. Filmen distribueres i Norge av Sandrew Metronome og hadde kinopremière 6. oktober 2006.

Handling rediger

I Øst-Berlin i 1984 får Stasi-kapteinen Gerd Wiesler (Ulrich Mühe) i oppdrag å overvåke den kjente og veltilpassede dramatikeren Georg Dreyman (Sebastian Koch). Oppgaven for myndighetene er å søke etter bevismateriale for kriminell virksomhet – særlig det som kalles «antisosialistisk virksomhet», men som i realiteten betyr ethvert arbeid mot den østtyske statsmakta. Wiesler aner ikke at bakgrunnen er at kulturministeren Bruno Hempf (Thomas Thieme) ønsker å kunne fengsle Dreyman for å stjele hans kjæreste, skuespillerinna Christa-Maria Sieland (Martina Gedeck). Wieslers overordnede, Stasi-oberstløytnant Anton Grubitz (Ulrich Tukur), forsøker også å friste med forfremmelse dersom oppdraget lykkes. For den enslige Wiesler, som er uten noe nevneverdig privatliv og bor i en stusslig blokkleilighet, åpner spioneringen en ny verden av kunst, kjærlighet og frisinnethet.

Wiesler blir gradvis mer påvirket av livet som andre lever, og viker stadig mer fra oppgaven sin. Han begynner å utelate detaljer som er viktige for oppdraget i rapportene sine. Etter at en sentral figur i det østtyske kunstmiljøet begår selvmord, bryter Dreyman loven ved å skrive et anonymt essay om sensur av selvmordstatistikk i Øst-Tyskland på en smuglet skrivemaskin, og å sørge for at det blir satt på print i Vesten gjennom det vesttyske magasinet Spiegel. Wiesler bryter sin plikt som overvåker for Stasi ved å unnlate å gripe inn, og begynner etter hvert i økende grad å beskytte Dreyman.

Dreymans kjæreste, Christa-Maria, blir etter hvert hentet inn til forhør i Stasi-hovedkvarteret. Wiesler, som er en kompetent agent, må selv gjennomføre forhøret, og klarer å få henne til å fortelle om den ulovlige skrivemaskinen og å tegne et kart som viser hvor skrivemaskinen er gjemt. Dreymans leilighet blir omgående brutt inn i, og gjemmestedet for skrivemaskinen blir avdekket. Det viser seg at Wiesler rakk å gripe inn ved fjerne bevismaterialet, og er dermed blitt medskyldig i å sabotere for den østtyske statsmakta. Christa-Maria – som ikke maktet å bære skammen over å ha forrådt kjæresten sin overfor myndighetene – flykter fra leiligheten i panikk og begår selvmord ved å løpe inn i trafikken. Både Wiesler og Dreyman blir vitner til tragedien, mens Stasi forlater stedet tomhendt.

Uten at det kan bevises, er det klart for Stasi at Wiesler må ha beskyttet Dreyman. Wiesler blir degradert og forflyttet til brevovervåkningsavdelingen.

Mange år senere har Berlinmuren fallet, og Dreyman får høre om Stasis omfattende spionasje på ham i hans leilighet. Stasi er heldigvis lagt ned, og Dreyman får tilgang på sin egen hemmelige fil, og blir forbløffet over innholdet. Mot slutten av mappa, kjenner han igjen rød blekk fra skrivemaskinen, og innser at personen som har skrevet mappene også må ha vært personen som fjernet bevismaterialet. Dreyman søker seg frem til Wiesler, som etter Berlinmurens fall arbeider ved å dele ut reklame i postkasser. Dreyman ser eks-agenten, men unnlater å snakke til ham.

Etter ei tid har Dreyman skrevet og gitt ut sin nye bok Die Sonate vom guten Menschen (Sonate for det gode mennesket). Wiesler ser tilfeldigvis reklame for boka i en bokhandel, og går nysgjerrig inn. Han åpner et eksemplar og ser i de første sidene at boka er tilegnet «HGW XX/7» – kodenavnet som Wiesler opererte med hos Stasi. Wiesler går for å kjøpe eksemplaret, og når butikkmedarbeideren spør om det skal pakkes inn, svarer Wiesler: «Nei takk. Boka er ment for meg.»

Kritikk rediger

Filmen er blitt kritisert av flere forskere, Stasi-ofre og politikere, bl.a. av historikeren Hubertus Knabe, direktør for Stasi-museet og minnesmerket Gedenkstätte Berlin-Hohenschönhausen, for en urealistisk og altfor positiv fremstilling av Stasi-overvåkerne. Knabe har sagt at det fantes ikke gode Stasi-menn, og på grunn av fremstillingen av Stasi-kapteinen som god, nektet Knabe filmskaperne å gjøre opptak i det tidligere Stasi-fengselet i Berlin-Hohenschönhausen.

Medvirkende rediger

Litteratur rediger

  • Florian Henckel Donnersmarck: Das Leben der anderen. Suhrkamp, Frankfurt am Main 2006, ISBN 3-518-45786-1

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=De_andres_liv&oldid=24257115»