Wikipedia

David Irving

britisk forfatter

David John Cawdell Irving (født 24. mars 1938 i Hutton ved Brentwood i Essex i England) er en omstridt britisk forfatter og selvlært historiker[6] som har skrevet nærmere tretti bøker om den andre verdenskrig. Blant bøkene er The Destruction of Dresden og biografier om Hermann Göring, Joseph Goebbels, Erhard Milch og Winston Churchill. Størst oppmerksomhet og de høyeste salgstallene fikk Irving som forfatter da han i 1977 utga Hitler's War, en biografi om Hitlers krigsår. Irvings faglige meritter er både omstridte og bestridte, og han regnes som svært kontroversiell, noe som understrekes av at åtte land nekter Irving innreise. Mens mange andre historikere vil berømme Irving for hans evne til å spore opp ukjente kilder, avviser de som oftest hans tolkninger av kildene som lite troverdige. Irving satt fengslet i Østerrike i 13 måneder, fra 2005 til 2006, etter å ha blitt arrestert og dømt for å ha «benektet holocaust» under et foredrag i 1989.[7]

David Irving
FødtDavid John Cawdell Irving
24. mars 1938[1][2][3]Rediger på Wikidata (86 år)
Brentwood
BeskjeftigelseEssayist, journalist, skribent, biograf, kommentator[4]
Utdannet vedUniversity College London
Imperial College London
Brentwood School
NasjonalitetStorbritannia
SpråkEngelsk[5]
Emne(r)Andre verdenskrig, inkludert biografier om Hitler, Goebbels og Churchill
DebutThe Destruction of Dresden (1963)
Nettstedhttp://www.fpp.co.uk/
IMDbIMDb
David Irving på Commons
1Irving har ingen formell bakgrunn som historiker, og er svært kontroversiell både i fagmiljøer og generelt i offentligheten.

Til tross for at hans forfatterskap i all vesentlighet knytter seg til andre temaer enn holocaust, har Irving siden 1988 vært mest kjent som holocaustbenekter. Denne betegnelsen avviser han imidlertid selv, idet han har argumentert for at drapene på jøder under den andre verdenskrig ikke skjedde som følge av en bevisst plan og at gasskamrene ikke fantes. Irvings oppfatninger om holocaust var et hovedtema i den svært medieomtalte injuriesaken som han førte mot Deborah Lipstadt i 2000, en rettssak han tapte.

Tidlig liv rediger

Irving ble, sammen med tvillingbroren Nicholas, født i Hutton i nærheten av Brentwood i England. Hans far, John James Cawdell Irving (1898–1967), var kommandør i Royal Navy, mens moren Beryl var illustratør. Under andre verdenskrig tjenestegjorde faren på den lette krysseren HMS «Edinburgh», som ble senket av en tysk undervannsbåt i Barentshavet den 2. mai 1942. Faren overlevde, men brøt kontakten med sin familie. Senere i livet møtte Irving sin far bare to ganger.

 
David Irving taler under en tilstelning ved Brentwood i 1955.

Irving viste ifølge Nicholas allerede i barndommen en sans for provokasjoner. Som seksåring gjorde han for eksempel nazihilsen under et tysk bombeangrep. Narrestrekene hans var særlig rettet mot autoritetspersoner.[8] Etter å ha blitt uteksaminert ved Brentwood School i Essex, studerte Irving fysikk ved Imperial College London, men innstilte studiene av økonomiske grunner før han rakk å oppnå en akademisk grad. Han studerte aldri historie. I studietiden var Irving redaktør for studentavisen Phoenix og ble i 1959 også redaktør for London University Carnival Committees Carnival Times, hvor han blant annet rakk å havne i søkelyset ved å antyde at massemediene ble eid av jøder og komme med støtteerklæringer til Sør-Afrikas apartheidregime.[9]

Det vakte anstøt da Irving i et av numrene kalte Hitler «den største forenende kraften som Europa har kjent siden Charlemagne.» Irving hevdet imidlertid at innholdet i avisen var ment som satire, men collegeledelsen var ikke av samme oppfatning, og han trakk seg deretter som redaktør.[10]

The Destruction of Dresden – Irvings bokdebut rediger

Etter de avbrutte studiene ønsket Irving å gå inn i det britiske flyvåpenet, Royal Air Force, hvor begge av hans brødre gjorde karriere, men han ble avvist av medisinske årsaker. Irving forlot deretter Storbritannia og slo seg ned i Tyskland, hvor han arbeidet på stålverket til Thyssen i Ruhr-området i den hensikt å forbedre sine tyskkunnskaper. Der kom han i kontakt med en kollega som innviet ham i historien om de alliertes bombing av Dresden. Han flyttet senere til Spania, hvor han arbeidet som kontorist på en britisk flybase. I 1961–1962 skrev han en samling på 37 artikler om den allierte bombekrigen, Wie Deutschlands Städte starben, for det tyske magasinet Neue Illustrierte. Disse artiklene dannet utgangspunkt for hans første bok, The Destruction of Dresden (1963), hvor han gjennomgikk den allierte bombingen av Dresden i februar 1945. På dette tidspunktet var det allerede et begynnende oppgjør i Storbritannia med terrorbombingen mot tyske byer, og boken fikk stor oppmerksomhet og ble en bestselger i både Storbritannia og Vest-Tyskland. I boken satte Irving antallet drepte i Dresden til 135 000. Kort tid etter utgivelsen kom han over en kopi av Tagesbefehl No. 47 hvor antallet drepte ble beregnet til 202 000-250 000. Dette tallet tok Irving med i den neste utgaven av boken. Imidlertid ble det snart fastslått at det virkelige tallet drepte var på 25 000-35 000, og at Tagesbefehl No. 47 var en forfalskning. Denne avsløringen tok ikke David Irving hensyn til, og han fortsatte å bruke forfalskningen som kilde i senere utgaver av boken.[11]

 
David Irving (til høyre) på besøk hos Sir Arthur Harris i 1962, i forbindelse med Irvings arbeid med boken The Destruction of Dresden

En karriere i kontroversenes landskap rediger

I november 1963 ble Irving også på andre måter et tema i britiske avisers spalter. For han hadde tilkalt politiet da han mistenkte at tre menn forsøkte å ta seg ulovlig inn i leiligheten til ham og hans daværende kone. Gerald Gable ble arrestert, og sammen med to andre tilstod han å ha brutt seg inn hos Irving for å stjele papirer som de håpet skulle avsløre Irvings kontakter med nynazistiske grupper.[12] Gable startet senere det anti-nazistiske magasinet Searchlight og ble et nærvær som Irving stadig skulle få merke.

Irving hadde allerede flere bøker på planstadiet, og mottakelsen til hans debutbok oppmuntret ham bare til å satse videre på en karriere som forfatter på fulltid. Han ga opp planene om å fullføre en universitetsgrad og fikk i stedet kontrakt på to bøker. Den ene av dem, en bok om det tyske V2-programmet, The Mare's Nest, fulgte allerede i 1964. Både denne og hans kommende bok, The Virus House, utgitt i 1967, om det tyske atomvåpenprogrammet dro nytte av at svært mange viktige tidsvitner stadig levde i beste velgående.

Bokutgivelsene Accident: The Death of General Sikorski og The Destruction of Convoy PQ 17 førte til enda flere medieoppslag for David Irving, om enn av det sterkt kritiske slaget. I førstnevnte bok, også den utgitt i 1967, påstod Irving at Winston Churchill stod bak dødsfallet til den polske eksillederen general Wladyslaw Sikorski. Den tyske populærhistoriker Rolf Hochhuth grep fatt i dette, og skrev samme år et teaterstykke med identisk plot i 1967, noe som gav Irvings utgivelser ytterligere oppmerksomhet, og som fikk Churchill-familien til å vurdere søksmål.[13][14] Det ble imidlertid raskt avslørt at Irvings påstander om at Sikorskis død skulle ha skyldtes sabotasje, trolig var helt uten røtter i de faktiske omstendigheter, men snarere basert på feillesning av dokumentene og annet slett arbeid fra Irvings side. Mer kritikk mot Irving kom også i boken som Carlos Thompson skrev om saken, The Assassination of Winston Churchill. Irvings svar til Thompson kom i form av et injuriesøksmål. Søksmålet førte ikke frem, men endte derimot med at Irving selv måtte betale saksomkostningene.

I 1968 kom The Destruction of Convoy PQ 17, hvor Irving fremstilte konvoisjefen, kommandør Jack Broome, som uansvarlig og klandret ham for konvoiens store skipstap. Broome saksøkte deretter Irving for injurier.[15] Den påfølgende rettssaken i 1970 endte med at Irving ble dømt til å betale 45 000 pund (hvorav 40 000 pund i erstatning), det meste av hva han og hans familie hadde av sparepenger. Boken ble også trukket tilbake fra markedet. I en avisartikkel samme år hånet Irving en kvinnelig journalist. Resultatet ble nok et injuriesøksmål, men en offentlig unnskyldning fra Irving hindret saken i å komme for retten.[16] Slik vant han tidlig rykte som en høyst kontroversiell forfatter av bøker om Andre verdenskrig.

 
David Irving (til venstre) sammen med Rolf Hochhuth i 1967, da de begge kom i hardt vær i forbindelse med deres teorier om Sikorskis endelikt

Irving hadde allerede gjort det til sitt varemerke å basere sine bøker utelukkende på primærkilder. Han begynte å hevde – helt feilaktig – at han var den eneste av historikerne som forsket på den nasjonalsosialistiske perioden som drev arkivgranskning; de andre var bare «kopister». Sin forakt for etablerte historikeres arbeid viste han ved konsekvent å la være å benytte deres avhandlinger som kilder til sine egne bøker. Likevel plasserte han seg gjerne i selskap med profesjonelle historikere, og fremstilte seg som en av dem, men hevdet at han var dyktigere enn utdannede historikere.[17]

Hitler’s War rediger

På et tidlig stadium i skrivekarrieren varslet Irving at han ønsket å skrive en bok om Hitler. Bokavtalen ble inngått i 1965.[18] Imidlertid måtte han først beskjeftige seg med en del kortsiktige prosjekter for å klare seg økonomisk, slik som da han samme år oversatte Wilhelm Keitels memoarer til engelsk. Arbeidet ga et magert økonomisk utbytte, men åpnet derimot døren til det Irving selv kalte «Den magiske sirkelen». Det var et nettverk bestående av Hitlers sekretærer, adjutanter, tjenere, sjåfører og andre menige medarbeidere, som fortsatte å holde kontakten med hverandre etter krigen. Deres beundring for Hitler hadde ikke bleknet gjennom årenes løp, noe som gjorde et sterkt inntrykk på Irving, desto mer fordi han merket seg at dette var velutdannede mennesker. De vakte Irvings aktelse og tiltro, noe han selv villig innrømmet mange år senere.[19] Deres tillit til Irving ble på sin side styrt av vissheten om at han ikke hadde noen anti-nasjonalsosialistisk dagsorden. Møtene med dem skulle få stor innvirkning på hans research, for kretsen betrodde ham en hel del nytt kildemateriale. Dokumentasjonsmengden vokste dermed kraftig, slik at det skulle gå mange år før han kunne fullføre Hitler-boken. Behovet for inntekter fortsatte imidlertid å melde seg, og også inn i 1970-årene valgte han å arbeide på noen mindre ambisiøse prosjekter. Viktigst blant disse var en biografi om Erhard Milch, utgitt i 1973.

Uvanlig nok ble bokverket om Hitler først utgitt i Vest-Tyskland, i 1975, og da under navnet Hitler und Seine Feldherren. Boken, som Irving selv betraktet som sitt Magnum opus, fikk en kritisk mottagelse, selv om det vanket ros for Irvings fremlegging av nytt kildemateriale. Forleggeren hadde imidlertid fjernet noen av bokens mest kontroversielle påstander, noe som utvilsomt medførte at de sterkeste reaksjonene uteble. Ikke desto mindre var Irving så opprørt over forleggerens grep at han senere fikk stanset videre salg av Hitler und Seine Feldherren, inntil han til slutt fant en ny utgiver som godtok hans originale manuskript. Irving hadde opprinnelig samtykket i utelatelsene, men bare i vissheten om at forlaget ellers ville nekte å utgi boken. Irving fikk likevel anledning til å hevde, i bokens innledning, at Anne Franks dagbok var en forfalskning. Følgene ble at forlaget måtte betale injurieerstatning til Annes far, Otto Frank.

Først to år senere, i 1977, forelå den engelskspråklige utgaven, som bar navnet Hitler’s War. De britiske og amerikanske forleggerne hadde gått god for bokens faglige innhold, og følgelig kunne man her finne de utdragene som var strøket fra den tyske utgaven.

I boken, hvis formål skulle være å fremstille krigen slik den tok seg ut fra Hitlers perspektiv, ble Hitler beskrevet som en rasjonell, respektabel og intelligent politiker. Ifølge Irving skulle Hitlers eneste mål ha vært å øke Tysklands velstand og innflytelse i Europa. Han utviste her en beundring og sympati for Tysklands diktator som heretter skulle forbli et kjernepunkt i hans virksomhet som forfatter, skribent, taler og foredragsholder.

Det mest oppsiktsvekkende i Hitler’s War var likevel påstandene om at Hitler ikke hadde beordret folkemordet på jødene og at Hitler ikke en gang hadde visst om jødeutryddelsen før tidligst i 1943. Irving var tydeligvis selv opptatt av å rette oppmerksomheten mot akkurat disse påstandene, i det han frontet dem allerede i bokens innledning.

I startfasen fikk boken en til dels velvillig mottakelse fra både publikum og media. Den nådde syvendeplass på de britiske bestselgerlistene, og blesten rundt boken ble underbygget av Irvings dokumentarfilm, også den kalt Hitler’s War, som ble vist på britisk TV. Samtidig kom det en massiv og entydig reaksjon fra de fremste ekspertene på temaene som Hitler’s War omhandlet. Hovedpunktene i deres kritikk av boken var som følger:

  1. Irving klarte ikke å formulere og holde fast på problemstillinger. Han presenterte verken en samlet bevisførsel eller en sammenhengende argumentasjon. Bokens fremstilling begrenset seg til begivenhetsrekker.
  2. Irving trakk sine slutninger før han hadde analysert kildene grundig nok. Hans lettvinte omgang med kildene vitnet om overfladiske kunnskaper.
  3. Irvings intellektuelle rekkevidde viste seg for begrenset til å behandle strukturelle forhold og kompliserte sammenhenger, og boken utgjorde således en lite fruktbar innfallsvinkel til forståelsen av Hitlers liv og Det tredje rikets historie.
  4. Forfatterens evner som kildekritiker og forsker ble forspilt av hans fordommer og politiske engasjement. Han foretok ukloke utvalg og tolkninger av kildematerialet. Noen kritisk distanse mellom forfatter og tema eksisterte ikke. Hitlers egen fremstilling var likelydende med Irvings fremstilling. Informasjoner som brøt med Irvings tolkning av begivenhetene ble utelatt, og kilder regelrett manipulert eller diktet opp. Sluttresultatet ble en bok som søkte å fremstille Hitler i et best mulig lys.

Påstandene om Hitlers angivelige uskyld og uvitenhet i forhold til holocaust ble avvist som absurde av et samlet historikerkorps. Den tyske historikeren Eberhard Jäckel avdekket dokumentasjon som viste at Irvings tese var basert på uriktig kildebruk og regelrett villedende bevisførsel.[20] Han kunne også avsløre at det ikke eksisterte noen «dokumentkjede» som beviste denne påstanden, stikk i strid med hva Irving hadde hevdet.

 
Adolf Hitler: Hovedpersonen i bøkene Hitler's War og The War Path som utkom på slutten av 1970-tallet.

Etter Hitler’s War rediger

Oppstyret rundt Hitler’s War overskygget til dels Irvings Rommel-biografi The Trail of the Fox, som også utkom i 1977. Denne biografien var et biprodukt av arbeidet med Hitler’s War. Irving tegnet et bilde av en Rommel som var overbevist nasjonalsosialist og lojal mot Hitler til det siste – en fremstilling som stod i sterk kontrast til det eksisterende bildet av ham. Ifølge Irving hadde Rommel blitt lurt av sine medarbeidere, først og fremst hans stabssjef Hans Speidel, som angivelig skulle ha vært misunnelig på Rommels suksess. Den tyske motstandsbevegelsens mest fremtredende menn ble derimot levnet liten ære av Irving: De ble fremstilt som forrædere, manipulatorer og personlige feiginger. Irving gjorde det dessuten klart at han anså de brutale henrettelsene av dem som fullt fortjent.

Irvings tilbøyelighet til å betrakte tyske motstandsbevegelsen mot Hitler som forræderi, kom nok en gang frem i en liten trykksak som han i 1978 lot distribuere i Vest-Tyskland: Verrat und Widerstand im Dritten Reich. Dette var på et tidspunkt da tyske motstandsfolk som kjempet mot Hitler og det nasjonalsosialistiske regimet forlengst hadde vunnet bred anerkjennelse i vesttysk historiekultur og historieoppfatning.

Forhistorien til Hitler’s War ble utgitt som The War Path i 1978 og solgte bra, om enn uten å bli den samme salgssuksessen. Irving opprettholdt sitt skrivetempo, og i 1981 utkom det to større bokverk fra hans hånd. Den ene av dem handlet om oppstanden i Ungarn i 1956 og hadde navnet Uprising!. Det hadde vært av avgjørende betydning for Irving at ungarske og sovjetiske myndigheter stilte noen av sine arkiver til rådighet for ham. Boken ble ingen salgssuksess, men vakte oppsikt på grunn av de oppfatningene av jøder som Irving avslørte her. Irving påstod at begivenhetene i Ungarn ikke var en antikommunistisk oppstand, men en antijødisk oppstand. Han begrunnet dette med at Ungarns regime frem til 1956 kunne betegnes som et jødisk diktatur. Denne tesen ble avvist av blant andre bokanmelderen Neal Ascherson, som bemerket at «Irving er jøde-besatt». Journalisten Kai Bird fulgte opp med å skrive at «jøder er tungtveiende i Irvings tanker».[21] Flere anmeldere la ellers merke til at Irving var langt mer positiv i sine beskrivelser av regimet som sovjeterne innsatte etter deres invasjon av Ungarn, til forskjell fra menneskene bak oppstanden. Irving avviste at dette hadde vært en gest til de sovjetiske og ungarske myndighetene som takk for at disse hadde gitt ham innsyn i arkivene.

Den andre boken, The War Between the Generals, ble ferdigskrevet i løpet av noen intense måneder i New York. Boken, som omhandlet forholdet mellom lederne i den allierte overkommandoen under Andre verdenskrig, ble utgitt på det nyetablerte forlaget Congdon & Lattes. Irving fikk riktignok en del positiv omtale for The War Between the Generals, først og fremst fordi han under arbeidet hadde avdekket enkelte nye kilder. Men en bokanmeldelse av den høyt respekterte og anerkjente historikeren John Lukacs skulle vekke spesiell oppsikt. I bokanmeldelsen ble Irving av Lukacs betegnet som en av samtidens verste historikere, før han redegjorde for sine ankepunkter mot boken:

  1. Irving kom med tallrike udokumenterte påstander og mange grove faktafeil.
  2. De allierte lederne ble fremstilt som umoralske, useriøse, korrupte og opportunistiske, en form for svartmaling som tok sikte på å fremstille Hitler som moralsk overlegen.
  3. Amerikanske overgrep mot tyske krigsfanger ble behørig omtalt; tyske overgrep mot amerikanske krigsfanger avfeid som løse rykter.
  4. Irvings omtale av amerikanerne var lite smigrende: de ble gjerne fremstilt som feiginger, vandaler, voldsmenn, voldtektsmenn, ranere og mordere. Tyskerne ble konsekvent fremstilt i et gunstig lys. Det var tilfeller der Irving tilsynelatende tilla allierte generaler hans egne meninger, igjen uten dokumentasjon. Irving påstod bl.a. i sin bok at George S. Patton hadde omtalt jøder som «lavere enn dyr»,[22] og at alt hva Patton hadde sett av russere, polakker og jøder «hadde vakt hans avsky».[23]
  5. Bokens sladderaktige og sensasjonspregede innhold undergravde dens historiefaglige pretensjoner.

Lukacs kritikk munnet ut i følgende observasjon: «Problemet er ikke at herr Irving er en amatørhistoriker; det er at han er en profesjonell skribent. Problemet er ikke bare at mange av hans ’fakta’ er feil og at hans politiske preferanser ofte er slette; det er at han ikke har mot nok til å vedstå seg sine overbevisninger. Han vet at nynazistiske bøker ikke er publiserbare og ikke vil tjene penger. Faktisk er denne boken ikke skrevet for tidligere nasjonalsosialister eller nynazister, men for et bredest mulig amerikansk publikum».

The War Between the Generals ble en salgsmessig fiasko, og Irving mente senere at Lukacs bokanmeldelse var årsaken til at NBC trakk tilbake sin intervjuavtale med Irving, noe som igjen førte til at mediene vegret seg for å omtale boken.[24]

De falske dagbøkene rediger

I 1983 trykket det anerkjente vesttyske nyhetsmagasinet Stern utdrag fra det de hevdet var Hitlers dagbøker, nylig skaffet til veie fra østtyske kilder. Senere begynte også den britiske avisen Sunday Times å trykke utdrag fra en engelsk oversettelse av dagbøkene. Da en rekke historikere, deriblant Eberhard Jäckel og Gerhard Weinberg, begynte å betvile dagbøkenes ekthet, arrangerte Stern en pressekonferanse den 25. april 1983.

Irving hadde i 1982 kjøpt 800 sider med Hitlerdokumenter fra August Priesack, mannen som hadde skaffet Stern tilgang til dagbøkene. Irving oppdaget at dette var forfalskninger, akkurat som mye annet i Priesacks samlinger. På denne bakgrunn konkluderte Irving med at også dagbøkene måtte være forfalsket. Han gikk offentlig ut og uttrykte sin overbevisning om at dagbøkene var falske, noe som skaffet ham en god del interesse fra magasiner som ikke hadde fått tilslaget på det angivelige scoopet. En av Sterns konkurrenter smuglet Irving inn på pressekonferansen den 25. april. Irving gikk i gang med å rope ut: «Jeg kjenner samlingen hvor disse dagbøkene kommer fra. Det er en gammel samling, full av forfalskninger. Jeg har noen her». Han viste deretter frem noen av de forfalskede dokumenter fra samlingen. Da arrangørene grep inn og fikk stanset ham, var det for sent. Irving hadde fått det fremmøtte presseoppbudets oppmerksomhet. Resten av dagen tilbragte han med å gi intervjuer til en rekke medier. Han fikk tilbud om å stille opp for TV-kanaler, og tjente totalt flere titusen dollar på sin rolle i saken.[25]

Noen dager etter pressekonferansen ombestemte Irving seg. Han mente nå at dagbøkene var ekte. Ifølge Robert Harris, som skrev bok om oppstyret rundt «Hitlers dagbøker», gjorde Irving helomvending fordi han følte seg uvel i selskapet med majoriteten av respektable historikere som mente dagbøkene var falske. Irving klarte heller ikke å tro at noen orket å ta seg bryet med å forfalske dagbøkene, som talte totalt 62 bind. Men først og fremst gjorde det inntrykk på Irving at han ikke fant en eneste henvisning til holocaust i dagbøkene. Dermed tok Irving dagbøkene til inntekt for sin påstand om at Hitler ikke hadde visst om jødeutryddelsen. Dagbøkene ga det samme sympatiske inntrykket av diktatoren som det Irving formidlet. Der hvor de fleste historikerne ga Hitler skylden for Krystallnatten, viste dagbøkene at Hitler hadde beordret pogromen stanset så snart han hadde blitt orientert om den, akkurat slik Irving hadde påstått i The War Path. Det bildet av Hitler som trådte frem i dagbøkene var på punkt etter punkt i overensstemmelse med Irvings fremstilling av Hitler.[26] Han sendte ut en presseerklæring der han meddelte sin nye overbevisning om at dagbøkene måtte være ekte, og holdt deretter en pressekonferanse. Dette nye utspillet fra David Irving bragte ham på forsiden av The Times.

Få dager senere ble det kunngjort at det tyske riksarkivet hadde gjennomført prøver av blekket i dagbøkene. Undersøkelsene etterlot ingen tvil om at dagbøkene faktisk var falske. Det kom frem at de blitt ført i pennen av Konrad Kujau, en maler med forhistorie som forfalsker av gjenstander fra Hitler-tiden. Irving sendte deretter ut en pressemelding der han godtok denne kjennelsen. Han påpekte likevel at han var den første til å avsløre dagbøkene som forfalskninger, noe som fikk en journalist fra The Times til å svare: «Ja, og den siste til å erklære dem autentiske.»

 
Mannen bak de falske Hitler-dagbøkene, Konrad Kujau.

I ettertid har episoden med Hitlers dagbøker blitt fremholdt som nok et eksempel på at Irvings omgang med dokumenter fra den nasjonalsosialistiske perioden verken var feilfri eller fordomsfri. Fra sakkyndig hold har det i ettertid blitt poengtert at Irvings omfavnelse av Hitlers dagbøker avslørte en tilbøyelighet til å anvende kilder akkurat slik det passet hans interesser og ideer.[27]

Da det endelig ble klart at dagbøkene var falske, sendte NBC et TV-team for å intervjue Irving, som var i Vest-Tyskland på en forelesningsturné. Arrangør var det høyreekstreme partiet Deutsche Volksunion. TV-teamet filmet idet publikum forlot rommet. Blant dem var det flere som gikk i uniformen til nynazistgruppen Wiking-Jugend. «Heldigvis ble de ikke observert av NBC», skrev Irving i sin dagbok.[28] Irving hadde allerede begynt å assosiere seg med tyske høyreekstremister.

Tilnærming til holocaustbenekterne rediger

Utgivelsen av Hitler’s War i 1977 førte til at det ble fattet positiv interesse for Irving i miljøer som betvilte sider ved jødeutryddelsen. I ham så de en mann som kunne tilføre deres dagsorden mer legitimitet. Det samme gjorde folk som regelrett benektet at jødene hadde blitt utsatt for et folkemord, selv om disse gjerne kritiserte Irving for ikke å ha gått langt nok i sin omgang med holocaust. På dette tidspunktet benektet ikke Irving eksistensen av utryddelsesleirene og gasskamrene, han nøyde seg med å avvise at Hitler hadde hatt noen rolle i folkemordet.

I 1980 mottok Irving den første invitasjonen til å tale på den årlige konferansen arrangert av en forening som fremmet holocaustbenektelse, Institute for Historical Review. Men Irving trakk seg som taler da det var klart at han ville måtte dele podium med beryktede holocaustbenektere som Arthur Butz. Irvings valg skyldtes ikke mangel på sympati for de øvrige talerne, noe han selv påpekte senere: «Dette er ren realpolitikk fra min side. Jeg er allerede farlig utsatt og jeg kan ikke ta sjansen på å bli utsatt for skyts ment for andre.»[29] Han inngikk imidlertid et kommersielt samarbeid med Institute for Historical Review ved å la dem distribuere hans bøker. I 1983 gikk Irving omsider med på å stille opp på konferansen til Institute for Historical Review. Ved denne anledningen fortalte Irving om sin forestående Churchill-biografi, samt jødiske gruppers reaksjoner på Hitler’s War. Andre talere på programmet denne dagen var holocaustbenektere som Robert Faurisson og Wilhelm Stäglich.

I 1982 dannet Irving det politiske partiet Focus, som ideologisk sett plasserte seg på ytterste høyrefløy. Irving beskrev seg selv som en «moderat fascist» og uttrykte håp om at han gjennom partiledervervet skulle klare å bli britisk statsminister.[30][31] Både partiet og hans politiske ambisjonene strandet imidlertid snart som følge av økonomiske problemer. I denne perioden drev også Irving magasinet Focal Point, med bidrag fra John Tyndall, daværende leder for British National Party.

Irving fortsatte med å opptre på holocaustbenekternes sammenkomster og publiserte artikler i instituttets tidsskrift, Journal of Historical Review, men han kom ikke med konkrete benektelser av holocaust. Det han på dette tidspunktet hadde til felles med kretsen rundt Institute for Historical Review var at han hevdet at de alliertes gjerninger var minst like ille som nasjonalsosialismens forbrytelser. Sistnevnte var han lite interessert i å beskrive. Da hadde det seg annerledes med omtalen av de allierte. Foran en sørafrikansk forsamling i 1986 uttalte han: «Vi gikk inn og vi bombet belgierne, og polakkene, og franskmennene og nederlenderne. Vi gjorde rystende skade. Vi drepte millioner av folk i Europa på den mest bestialske måte, på tvers av alle konvensjoner.»[32] Under en tale i Toronto påstod han at de allierte hadde drept 20 millioner mennesker.

Nye fremstøt på bokmarkedet: 1985-1989 rediger

I 1972 hadde Irving begynt forberedelsene til det han planla som et trebindsverk om Winston Churchills krigsår, Churchill’s War. Kildeinnsamlingen ble gjennomført parallelt med hans øvrige bokprosjekt, men han brukte lengre tid på skrivingen av første bind enn planlagt. Manuskriptet var først ferdig i 1985. Irvings utgifter til research hadde vokst seg til en betydelig økonomisk belastning, desto mer ettersom det var gått mange år siden hans forrige salgssuksess. Omdømmet hans som historieskriver hadde også lidt alvorlig skade i løpet av disse årene, og Irving fikk nå merke at hans nye bok ikke gjorde det bedre. Bokforlaget Michael Joseph, som 13 år tidligere hadde inngått avtale med Irving om å utgi bøkene, forkastet manuskriptet etter å ha lest igjennom det. Heller ingen andre eller anerkjente bokforlag i Storbritannia ønsket å utgi Churchill-boken. Først i 1987 ble boken antatt av et lite og ukjent forlag i Australia: Veritas publishing company.

 
Winston Churchill

Første bind av Churchill’s War skilte seg markert fra øvrige bøker om Churchill ved sin konsekvent ufordelaktige beskrivelse av mannen. I Irvings fremstilling var Churchill en alkoholiker, en feiging, en skamløs rasist, og en korrupt krigshisser som gjorde knefall for den «internasjonale jødedommens» interesser. Irving mente at Churchill hadde skuslet bort det britiske imperiet gjennom sine handlingsvalg som statsminister, og klandret ham spesielt for ikke å ha inngått fred med Tyskland i 1940. Den fikk minimal oppmerksomhet fra historikere og bokanmeldere. Historieprofessoren David Cannadine mente å vite hvorfor: Irvings metode var full av «utskeielser, motsigelser og utelatelser». Cannadine la ellers til at Irving virket helt uvitende om den senere forskningen innen temaet. Han kalte bokens argumentasjon for «perverst tendensiøs og uforsvarlig sensasjonalistisk. Den er også skrevet i en tone som i beste fall er ledig journalistisk og i verste fall helt ualminnelig støtende.»[33] Blant historikerne var det ellers bred enighet om at Churchill’s War demonstrerte Irvings dobbeltmoral når det gjaldt bevisførsel: Han forlangte absolutte skriftlige beviser for å dømme tyskerne, men baserte seg på indisier i sin fordømming av britene.

Etter å ha skrevet ferdig første bind av Churchill’s War, gikk Irving i gang med å skrive en bok om Rudolf Hess’ fire år i britisk fangenskap under Andre verdenskrig. Dette var et resultat av at han de siste årene hadde fått tak i en rekke tidligere utilgjengelige eller ukjente kilder. Denne gangen fant han en britisk utgiver i Macmillan, som imidlertid ønsket å utsette utgivelsen til etter Hess’ død. De trengte ikke å vente mer enn noen uker, men grunnet rot fra forlagets side ble utgivelsen forsinket ytterligere en tid, slik at boken ikke kunne tjene på medieoppstyret rundt dødsfallet til Hess den 17. august 1987.[34] Boken solgte heller ikke særlig bra, og dårligere enn de fleste av Irvings tidligere bokutgivelse.

Irving gikk videre med på å skrive en biografi om Hermann Göring, som ble utgitt i 1989. Her redegjorde han for sitt ønske om å fremheve, men samtidig ikke gå god for, riksmarskalkens mer «positive» trekk. Irving hadde konsentrert seg om å søke etter kilder som var i private hender, og kom med en hel del mindre kjente opplysninger om Görings liv, foruten bred beskrivelse av mannens joviale personlighet. Til tross for at Göring hadde vært en av drivkreftene i prosessen som førte frem mot jødeutryddelsen, unngikk Irving å diskutere Görings rolle i holocaust. Irving prioriterte i stedet å legge frem dokumenter som han mente beviste at Göring hadde tatt avstand fra jødeforfølgelsene og andre forbrytelser av det nasjonalsosialistiske regimet.

Biografien fikk positiv omtale av en del bokanmeldere, men eksperter på den nasjonalsosialistiske perioden stilte seg ganske kritisk til bokens kvaliteter. Professor Peter Hoffmann, som hadde bak seg mange års kildestudier i tyske arkiver, var i sin anmeldelse opptatt av å vise hvordan Irving førte sine lesere bak lyset.[35] Hans dom var representativ for de sakkyndiges innvendinger:

 
Hermann Göring

 Herr Irvings stadige henvisninger til arkiver, dagbøker og brev, og den overveldende mengden med detaljer i hans arbeid, signaliserer objektivitet. I virkeligheten setter de opp en vegg som skal skjule at den agendaen som blir fulgt, er en helt annen. (...) Det er synd at herr Irving kaster bort sitt usedvanlige talent som forsker og skribent på å trivialisere de største forbrytelsene i tysk historie, på å manipulere historiske kilder, og på å framheve det teatralske ved nazi-epoken. 

Peter Hoffmann, New York Times, 28. mai 1989

Over Rubicon rediger

Etter 1986 begynte Irving gradvis å pleie tettere kontakt med holocaustbenekteren og høyreekstremisten Ernst Zündel og hans omgangskrets. Zündel ble i 1988 stilt for retten, tiltalt for holocaustbenektelse, og han ba Irving om å være «ekspertvitne». Dette gikk Irving med på.

I forbindelse med denne rettssaken ble Fred A. Leuchter jr. engasjert av Zündel til å foreta kjemiske tester i gasskamrene ved Auschwitz-Birkenau. Der mente Leuchter å påvise at det ikke fantes spor av Zyklon B. Dette var også konklusjonen i rapporten som Leuchter skrev. Da Irving fikk se Leuchters rapport, utbrøt han ifølge Zündel: «Hvorfor tenkte jeg ikke på dette selv?» Han kalte rapporten et «knusende dokument» og uttalte at enhver historiker som ikke tok hensyn til Leuchters «funn», ville skrive propaganda, ikke historie.[36] På grunnlag av rapporten bestemte Irving seg for å avvise at det hadde eksistert gasskamre, utryddelsesleirer, eller et organisert folkemord på jødene under Andre verdenskrig. Fra vitneboksen under rettssaken mot Zündel viste han frem boken Did Six Million Really Die?, skrevet av holocaustbenekteren Richard E. Harwood, og påstod at 90 % av bokens opplysninger var korrekte. Han fortalte at han gikk fullt og helt god for Leuchter-rapportens innhold.[37]

Retten avslørte imidlertid at Leuchter ikke hadde noen som helst kompetanse på området, og rapporten hans ble forkastet som verdiløs, en bedømmelse som også vitenskapsfolk støttet. Leuchter ble deretter fratatt enhver troverdighet; også ingeniørtittelen hans viste seg å være falsk. Diskrediteringen av Leuchter gjorde imidlertid ikke noe som helst inntrykk på Irving. Rapporten forble kjernepunktet i hans benektelse av utryddelsesprogrammets eksistens og kalte rapporten for en «i sannhet epokegjørende undersøkelse», en lovprisning som han aldri har trukket tilbake.

Etter rettssaken mot Zündel startet Irving en omfattende reisevirksomhet for å markedsføre sitt nye syn på holocaust. Han sørget også for å utgi rapporten på sitt eget forlag, Focal Point Publishing, med et ukritisk forord skrevet av ham selv: Irving snakket nå om en «holocaustlegende», «myte» og «mytologi», skapt ut fra et ønske om økonomisk vinning. Irving påstod at Forbundsrepublikken Tyskland hadde betalt 90 milliarder D-mark i erstatning til Israel, selv om det faktiske tallet var på 735 millioner dollar. Han hevdet også at dette var kompensasjon for de døde, når summene i virkeligheten hadde til hensikt å finansiere holocaustoverlevendes bosettinger i Israel.

 
Flyfoto av Auschwitz-Birkenau tatt 25. august 1944. Nederst til høyre sees to av gasskamrene, som Irving benektet å ha eksistert.

På forelesningsturneene kalte han øyenvitnene fra Auschwitz for «løgnere» og psykiatriske tilfeller. Fra talerstoler uttalte han at flere kvinner døde i baksetet i Edward Kennedys bil enn det gjorde i gasskamre i Auschwitz. Overfor en canadisk forsamling i 1990 viste han med følgende uttalelse hva han mente om de overlevende: «I’m forming an association especially dedicated to all these liars, the ones who try to kid people that they were in these concentration camps. It’s called ’The Auschwitz Survivors, Survivors of the Holocaust, and Other Liars’ – A.S.S.H.O.L.E.S.»[38] Han kunne også håne holocaustoverlevende ansikt til ansikt, slik han gjorde i et australsk radioprogram, da han henviste til fangenummeret som var tatovert på armen til en tilstedeværende kvinnelig eks-konsentrasjonsleirfange: «Fru Altman, hvor mange penger har du tjent på den tatoveringen siden 1945?»[39] Irving påstod i samme åndedrag at mange jøder hadde skaffet seg slike tatoveringer i den hensikt å utgi seg for å være holocaustoverlevende.[40]

Som følge av sitt nye standpunkt i forhold til holocaust besluttet Irving å utgi en revidert utgave av Hitler’s War, der han fjernet alle henvisninger til gasskamrene, utryddelsesleirene og holocaust forøvrig. Sin utelatelse av holocaust forklarte han slik: «Om noe ikke skjedde, så verdiger du det ikke engang en fotnote».[41] Boken, som bare lot seg utgi på Irvings eget forlag i 1991, fikk beskjeden oppmerksomhet. Den fikk heller ingen innflytelse på faghistorikernes omgang med holocaust. Irving raste mot tyske historikere fordi de enten overså eller forkastet hans bidrag til historiografien om det nasjonalsosialistiske Tyskland og innspill til debatten om holocaust; de ville heller ikke ha noe med ham å gjøre. Under en demonstrasjon som Irving hadde organisert i Tyskland, bar han og meddemonstrantene følgelig bannere der det stod: «Tyske historikere – Løgnere og feiginger».[42]

Til tross for slike utspill forsøkte Irving tidvis å gi inntrykk av at det bare var konflikter mellom ham og jødiske historikere, og at ikke-jødiske historikere sa seg enige med ham. Han snakket i 1993 om «vi uavhengige historikere, skal vi si de ikke-jødiske historikerne, de med et helt åpent sinn»,[43] selv om dette betydde å overse de ikke-jødiske historikernes svært omfattende bidrag til holocausthistorien.

I 1992 spådde Irving overfor den britiske avisen The Guardian at holocaust ville bli «diskreditert» innen et år, og la til: «Ingen kommer til å like det når de finner ut at de i 50 år har trodd på en legende basert på sludder.»[44] Denne spådommen slo ikke til, men Irving følte seg stadig mer vel blant folkene i Institute for Historical Review, som han tidligere hadde forsøkt å distansere seg fra. I 1995 omtalte Irving seg som en del av en større bevegelse, hvor «folk som meg selv og den modige flokken av vitenskapsfolk, og skribenter og journalister gradvis har gått inn i. (. . .) De har gått inn skulder ved skulder med oss og marsjerer ved vår side i dette usedvanlig interessante eventyret».[45]

David Irving og betegnelsen «holocaustbenekter» rediger

Selv fremholdt Irving ofte at han ikke betraktet seg som en holocaustbenekter. Likesom andre holocaustbenektere unngikk han også å kalle seg for dette. Holocaustbenektere har foretrukket å omtale seg som historierevisjonister eller holocaustrevisjonister. For Irvings del hendte det at han forsøkte å distansere seg fra «revisjonistene» ved å påstå å bedrive «virkelig historie». Han kunne for eksempel si at han var «glad for ikke å ha antatt den snevre tilnærmingen om at det ikke hadde vært noe Holocaust.»[46] Han vedgikk at jødene hadde fått en brutal behandling under Andre verdenskrig, at de var blitt utsatt for forfølgelser og mord. Hans anslag over antallet drepte jøder varierte sterkt: Han oppga tall som strakte seg fra 100 000 og opp til fire millioner drepte, men baserte aldri disse tallene på empirisk forskning. Imidlertid foretrakk han å operere med sekssifrede dødstall, dvs. færre enn én million døde. Ifølge Irving døde jødene først og fremst som følge av vanskjøtsel og skjødesløshet fra tyskernes side. Han var ellers tilbøyelig til å gi de allierte skylden for jødenes død, blant annet ved å hevde at britenes og amerikanernes bombing av Tyskland gjorde fangeleirene til humanitære katastrofeområder.[32] Kritikere av Irving mener at disse ovennevnte standpunktene avslører at Irving har en forståelse av begrepet «holocaust» som er uforenlig med den formuleringen som er allment akseptert av de sakkyndige. De mener at det Irving benevner som «holocaust», ikke passer til de sakkyndiges kriterier for betegnelsen. Bruken av navnet «holocaust» formidler også en oppfatning om at utryddelsen av jødene skiller seg ut, og muligens også er unikt, i forhold til andre folkemord i verdenshistorien.

I sin bok skrev historikeren Ronnie S. Landau at i holocaust «inngikk det bevisste, systematiske mordet på omtrent 6 millioner jøder i det nazi-dominerte Europa mellom 1941 og 1945.».[47] Historikeren Martin Gilbert skrev om «det systematiske forsøket på å ødelegge hele den europeiske jødedom – et forsøk nå kjent som holocaust».[48] Et annet standardverk av historikeren Michael Marrus omtalte «Holocaust, det systematiske massemordet på den europeiske jødedom av nasjonalsosialistene.»[49]

 
Gasskammeret i utryddelsesleiren Majdanek.

Betegnelser som «systematisk», «planmessig», «industrialisert» folkemord har derimot ikke inngått i Irvings vokabular når han har behandlet jødenes skjebne. Han har kategorisk avvist slike beskrivelser. Følgelig ble Irving karakterisert som holocaustbenekter fra og med 1988. Likevel ga Irving også uttrykk for at det ikke var selve merkelappen «holocaustbenekter» han hadde noe imot, men snarere dens negative hentydninger, «som om det er noe galt ved å nekte å godta (. . .) hele historien», slik han fortalte et publikum i Calgary i 1991.[50] Andre ganger ga Irving uttrykk for at han var helt uinteressert i jødenes skjebne under Andre verdenskrig.[51] Gjentatte ganger betegnet han holocausthistorie som uendelig «kjedelig».[52]

Beskyldninger om antisemittisme rediger

På slutten av 1980-tallet begynte Irving for første gang å omtale jødene som «våre tradisjonelle fiender». I 1991 kalte han også The Board of Deputies of British Jews for kakerlakker. Samtidig snakket han om «jødiske ghettoer» i Storbritannia.[53] Han hevdet at jødene i USA var i ferd med å få den samme graden av makt som jødene angivelig skulle ha hatt i Weimar-republikkens tid i Tyskland, og mente at det var sjanser for at de også ville gå samme skjebne i møte. I en annen tale i 1991 spådde han en antisemittisk bølge verden over. Han uttalte at jødene burde ha blitt deportert til Madagaskar av Tyskland fordi dette antagelig ville «ha vært den mest fredelige [løsningen] for den nåværende verden». Irving henviste med dette til en deportasjonsplan som aldri ble satt ut i livet av nasjonalsosialistene, men han nevnte ikke at planen ville medført en langsom utsulting av jødene ettersom nasjonalsosialistene ikke hadde til hensikt å forsyne dem, på en øy som var helt uegnet til å holde liv i millioner av tvangsforviste urbaniserte mennesker.

Hans liste over det han kalte verdens «tradisjonelle fiender av ytringsfriheten» bestod utelukkende av jødiske organisasjoner, eller organisasjoner han mente var under jødisk kontroll. Han regnet dessuten regjeringene i Tyskland, Australia og New Zealand for å være blant disse «fiender».[54]

«Jeg er ingen antisemitt,» hevdet like fullt Irving i 1992. Det samme holdt han fast ved etter å ha fått dette spørsmålet av en journalist: «Når man leser dine bøker får man inntrykk av at Churchill var betalt av jødene, at jødene trakk Storbritannia inn i krigen, at mange av kommunistregimene deretter har blitt kontrollert av jøder, og at en stor del av kontrollen over verden blir utøvd av jøder.» Men samtidig som han benektet å være antisemittisk, hevdet Irving at disse fire påstandene var riktige og kunne dokumenteres.[43] Det var ikke uvanlig at Irving påstod at hans usmigrende karakteristikker av jødene ikke var antisemittisme, men sannferdige utsagn.

Når han bragte spørsmålet om antisemittisme på bane, gikk det som en rød tråd gjennom hans argumentasjon at det angivelig var jødene selv som hadde skylden for antisemittismen, så vel som for overgrepene de var blitt utsatt for gjennom historien, selv holocaust:

 Hva disse folkene ikke forstår (. . .) er at de skaper antisemittisme ved sin oppførsel, og de kan ikke forstå det. Jeg sa til denne mannen fra Colindale, denne lederen for det jødiske samfunnet i Freeport, Louisiana, jeg sa: ’Dere er mislikt, dere folk. Dere har blitt mislikt i 3000 år. Dere har blitt mislikt så mye at dere har blitt hundset fra land til land, fra pogrom til utrenskning, fra utrenskning og tilbake til pogrom, og likevel spør dere aldri dere selv om hvorfor dere er mislikt. Det er forskjellen mellom dere og meg. Det faller dere aldri inn å titte inn i speilet og spørre: hvorfor er jeg mislikt? Hva er det resten av menneskeheten ikke liker ved det jødiske folk, i et slikt omfang at de gjentatte ganger dytter oss gjennom kvernen? Og han gikk berserk. Han sa: ’Prøver du å si at vi er ansvarlig for Auschwitz? Vi selv?’ Og jeg sa: ’Vel, det korte svaret er ja. Det korte svaret jeg må gi er ja (. . .) Om dere hadde oppført dere annerledes i de 3000 årene som er gått, ville tyskerne ha fortsatt med sitt og ikke funnet det nødvendig å gå i gang med det de gjorde mot dere.[43] 

David Irving, Tampa, 6. oktober 1995

I sin dagbok i 1994 skrev Irving et selvkomponert vers tilegnet sin lille datter. Det ble seks år senere offentliggjort og fremlagt som bevis på Irvings rasisme og antisemittisme:

I am a Baby Aryan
Not Jewish or Sectarian
 I have no plans to marry an
 Ape or Rastafarian.

Skribenten og forfatteren Christopher Hitchens kunne senere bekrefte at dette ikke var et engangsinnfall fra Irvings side. Etter en privat middag med ham hadde Hitchens' kone og datter befunnet seg alene sammen med Irving i en heis. Irving hadde da sunget det samme verset til Hitchens' datter.[55]

En paria rediger

Irving fortsatte med å reise rundt i sitt forsøk på å overbevise om at den fastlagte holocausthistorien var full av løgn og at jødene var et uredelig folk. Ringvirkningene kom i form av stadig krassere motreaksjoner. Østerrike ble i 1989 det første landet som utestengte Irving etter at han fremmet en oppfatning av holocaust som myndighetene fant uakseptabel. Da hadde han allerede seks år tidligere blitt arrestert i Østerrike og deretter deportert fra landet.

 
Verdenskart som markerer (med rødt) landene hvor holocaustbenektelse er forbudt

Siden 1980-årene hadde Irving vært på tallrike foredragsturneer i Sør-Afrika. Etter flere måneders foredragsvirksomhet her, ble han i april 1992 informert om at han ikke fikk oppholde seg i Sør-Afrika mer. Han ble fratatt visumfritaket som gjelder for britiske statsborgere.

I mai 1992 fortalte Irving et tysk publikum at gasskammeret ved Auschwitz var «en forfalskning bygget etter krigen» og benektet at det noen gang hadde eksistert gasskamre i området. Da han måneden etter landet på flyplassen i Roma, ble han arrestert og satt på et fly til München. Der ble han siktet for å ha «bakvasket minnet om de døde», noe som betydde en bot på 3000 DM. Irving anket, og kalte deretter dommeren for et «senilt, alkoholisert misfoster». «Det var ingen gasskamre ved Auschwitz, jeg vil ikke forandre mening», gjentok dessuten Irving i Tyskland. Følgelig ble boten forhøyet til 30 000 DM. Sent i 1992, mens han var i California, ble Irving informert av canadiske myndigheter om at han ikke ville få adgang til landet. Dette hindret ham likevel ikke i å reise til Canada. Visitten endte med at Irving ble arrestert og tvangsutsendt fra landet. Dette skjedde i lys av Irvings runder med det tyske rettsvesenet, i tillegg til at Canadas myndigheter fryktet at Irving ville bryte loven som forbød oppildning til rasehat.

 
David Irving blir deportert fra Canada i 1992

I 1992 ble han også utestengt fra Australia, en kjennelse som ble bekreftet året etter. Irving gjorde i etterkant av dette ytterligere tre forsøk på å få reise til landet, uten at dette førte frem. Irving ble også utestengt fra Italia, mens New Zealand i 2004 ble det foreløpig siste i rekken av land som har ilagt ham innreiseforbud.[56]

I april 1993 ble Irving stevnet for en fransk domstol etter anklager om holocaustbenektelse. Men Irving nektet å reise til Frankrike og unngikk dermed en eventuell rettsforfølgelse. Fengsel ble det derimot på Irving i februar 1994 da han viste ringeakt for retten under en rettssak som gjaldt utgiverrettigheter: Irving måtte sone ti dager av en dom på tre måneders fengsel.

Stilt overfor Irvings vedvarende holocaustbenektelse og aktive kontakt med tyske høyreekstremister, valgte tyske myndigheter i november 1993 å utvise og utestenge ham fra Tyskland. Dermed var han heretter utelukket fra å arbeide i det landet hvor mange av de viktigste kildene til Tysklands historie befant seg; tidligere på året hadde Irving blitt kastet ut fra det tyske føderale arkivet (Bundesarchiv) i Koblenz, et straffetiltak som ti år senere ble utvidet til å omfatte et kontaktforbud mellom Irving og arkivets ansatte.[57]

I tråd med de krasse reaksjonene som Irvings offentlige virke fremkalte, kom også hans forfatterkarriere under angrep. Irvings bøker hadde tidligere blitt utgitt på mange av de fremste forlagene i Storbritannia, USA og Tyskland. Siden slutten av 1980-årene hadde imidlertid ingen nye bøker fra Irvings hånd blitt utgitt av disse forlagene. Forlaget Macmillan valgte i 1992 å makulere deres restbeholdning av Irvings bøker.[58] Etter dette har Irvings bøker, nye som gamle, nesten utelukkende blitt utgitt på forlaget Focal Point Publishing, som drives og eies av ham selv. Samtidig begynte det utover 1990-tallet å bli stadig mer vanlig at bokforretninger nektet å selge bøkene hans; i andre tilfeller ble Irvings bøker ikke lenger stilt ut til skue. Irvings foredragsvirksomhet røpet også at ryktet hans hadde fått en alvorlig knekk: Der hvor Irving i 1980-årene hadde klart å fylle større auditorier med et interessert publikum, var det heretter bare mulig for ham å tiltrekke seg begrensede tilhørermengder i mer beskjedne forsamlingslokaler.

Goebbels og Irving rediger

Etter sin Göringbiografi, ga Irving seg i kast med et nytt biografiprosjekt: Han skulle skrive om Joseph Goebbels. Det gjorde han med forhåpningen om at denne boken skulle få fart på karrieren hans igjen. Våren 1992, da biografien nesten var ferdigskrevet, fikk han vite at historikeren Elke Fröhlich hadde funnet samtlige av Goebbels' dagboknotater i et Moskva-arkiv. Støttet av Sunday Times dro Irving straks til Moskva og klarte å få med seg mikrofilmene. Store deler av Goebbels' dagbøker var på forhånd kjent, men det fantes betydelige hull. Irvings besittelse av dagbøkene bragte ham dermed tilbake i medienes søkelys. At en mann med Irvings omdømme skulle ha fått tak i denne viktige historiske kilden, vakte avsky i store deler av den vestlige verden. Reaksjonene var så sterke at Sunday Times trakk tilbake avtalen om å betale Irving £75 000 for å redigere en serieutgave av dagbøkene for avisen.

 
Joseph Goebbels

I lys av funnet av de ukjente delene av Goebbels dagbøker, omskrev Irving store deler av biografien, og fullførte den i løpet av 1994. Utestengelsen fra Bundesarchiv var til stort hinder for arbeidet, og han hadde måttet ty til en mellommann for å fullføre sin research der. I februar 1995 gikk forlaget St. Martin’s Press i New York med på å utgi boken. Irvings forskudd for boken beløp seg til det forholdsvis lave $25 000, men han godtok summen på grunn av sin allerede anstrengte økonomi.[59] Forlagets avtale med Irving fikk behørig omtale i amerikansk presse. Reaksjonene kom i form av kraftig fordømmelse. Forlaget, som påstod å være uvitende til Irvings forhistorie, bestemte seg for ikke å utgi Goebbels-biografien, rett før den skulle sendes ut til bokforhandlerne. 90 000 eksemplarer av boken ble senere makulert.[60] Irving hevdet at jødiske pressgrupper hadde skylden for at det endte slik.

Biografien Goebbels. Mastermind of The Third Reich inneholdt mange av momentene som fremtrådte i Irvings tidligere bøker: Ifølge Irving hadde jødene provosert det nasjonalsosialistiske regimet og deretter fått unngjelde. Mennene bak 20. juli-attentatet ble stemplet som «forrædere», polske motstandsfolk var «terrorister», mens tyske okkupasjonssoldater ble kalt for ofre. De siste års motbør hadde heller ikke påvirket Irving til å moderere seg i sin omgang med Holocaust: Auschwitz, skrev Irving, var ikke annet enn en «arbeidsleir med et uheldig høyt dødsnivå». Tina Rosenberg var blant de mange anmelderne som reagerte på bokens innhold. I The New York Times Book Review skrev hun den 2. juni 1996 at David Irving «tar ikke bare feil, han ser ut til å begi seg inn på bevisst forvrengning. Enda verre: han er en snik; den uvarsomme leser vil ta inn over seg en historieversjon som frikjenner Hitler og minimaliserer Holocausts onde uten å vite det. . .»

Irving kunne ha tatt tiden til hjelp for å finne en annen utgiver til sin nye bok. Det gjorde han ikke. Han utga heller boken på eget forlag. Han saksøkte Deborah Lipstadt og hennes forlegger, Penguin Books, for påståtte injurier. Og av samme grunn saksøkte han Gitta Sereny i forbindelse med hennes bokanmeldelse av Goebbels-biografien.

Lipstadt-saken rediger

Bakgrunnen for søksmålet rediger

Den amerikanske professoren Deborah Lipstadt hadde i 1993 utgitt boken Denying the Holocaust: The Growing Assault on Truth and Memory. Året etter ble den også utgitt i Storbritannia. I denne boken om fenomenet holocaustbenektelse ble Irving viet behørig omtale. Lipstadt betegnet ham som «en av de farligste talsmennene for holocaustbenektelse». Slik Lipstadt beskrev det, drev Irving med forvrengning av sikre historiske bevis og informasjoner, han feilrepresenterte fakta, feilsiterte utsagn, forfalsket statistikk, manipulerte dokumenter og kom med vitenskapelig ugyldige konklusjoner som han feilaktig tilskrev pålitelige kilder. Videre skrev hun at Irving vridde det historiske bevismaterialet, som han på forhånd var velkjent med, inntil det rimte med hans ideologiske overbevisninger og politiske dagsorden. Lipstadt mente dessuten at Irving var en Hitler-beundrer, høyreekstremist og antisemitt.

Irving hevdet å være uvitende om bokens eksistens frem til 1995, da han begynte å forberede sitt injuriesøksmål. Da Irving året etter formelt fremmet søksmålet, hevdet han at Lipstadt hadde vært aktivt delaktig i begivenhetene som førte til at St. Martins Press innstilte utgivelsen av Goebbels-biografien. Ifølge Irving stod Lipstadt i spissen for en verdensomspennende jødisk sammensvergelse rettet mot ham: På oppdrag av det han kalte «sannhetens fiender» skulle hun ha ødelagt ham, hans rykte og troverdighet som historiker.[61] Han hadde dermed mistet sitt levebrød og krevde følgelig økonomisk kompensasjon. Ved å gå rettens vei håpet Irving dessuten å tvinge sine kritikere til å tie, foruten å avskrekke eventuelle fremtidige forsøk på å stille hans virksomhet i negativt lys.

Rettssaken forberedes rediger

Irving kunne ha saksøkt Lipstadt i USA; det var her boken først ble gitt ut; det var her de fleste eksemplarene var blitt solgt. Men i amerikansk injurielovgivning må offentlige personer som går til søksmål bevise at motparten har handlet i ondsinnet hensikt, dvs. spredt usanne opplysninger med vitende og vilje. Ettersom Irving hadde stilt seg selv i offentlighetens søkelys, også i USA, og dermed var å regne som en «offentlig person», ville hans søksmål mest sannsynlig blitt forkastet før saken kunne komme for retten. Irving valgte å føre saken i Storbritannia.

Britisk injurielovgivning gir fordel til saksøkeren: Den saksøkte er skyldig inntil det motsatte er bevist. Lipstadt ville tape rettssaken dersom hun ikke tok opp kampen mot Irving; for å vinne måtte hun bevise at hun hadde dekning for sine påstander i boken. I samråd med sine advokater valgte de derfor å gå offensivt til verks: De skulle vise at Lipstadts påstander var berettigede. Sakkyndige ble engasjert til å skrive ekspertrapporter. Tre av disse skulle omhandle holocaust, for å vise at dette var et ubestridelig og etablert historisk faktum; dermed ville det også gå frem at holocaustbenektelse ikke ble bedrevet av sannhetssøkende mennesker. Hajo Funke ble dessuten engasjert til å skrive en rapport om Irvings forhold til høyreekstremister, mens Richard J. Evans skulle vurdere Irving som historiker.

 
David Irving holder foredrag i Omaha i 2005

I henhold til loven hadde partene rett til innsyn i motpartens bevismateriale. På forespørsel fra Lipstadts forsvarsteam sendte Irving dem en liste over nesten 1500 bevisgjenstander. Saksøkte part ble på ingen måte tilfredsstilt: De pekte på at listen inneholdt mye materiale som ikke virket å ha relevans for saken, deriblant videoopptak av fødselen til Irvings datter og informasjon om attentatet på John F. Kennedy.[62] Lipstadts advokater visste at Irving hadde materiale i sitt privatarkiv som var langt mer relevant enn dette. De gikk derfor til retten igjen og krevde å få utlevert Irvings dagbøker, telefonlogger, brev, samt lydopptak, videoopptak og utskrifter fra hans taler og foredrag. Her mente de å finne ytterligere beviser på Irvings holocaustbenektelse, hans kontakt med holocaustbenektere, hans antisemittisme og forbindelser til høyreekstremister. Irving motsatte seg dette, men retten ga Lipstadt fullstendig medhold. Irving kunne bare unngå å utlevere dette materialet, som var svært ødeleggende for hans sak, dersom han trakk tilbake søksmålet. Det gjorde han ikke.

Innholdet i Irvings privatarkiv skulle utgjøre en sentral del av bevismaterialet som Richard J. Evans fremla i sin ekspertrapport. Etter å ha foretatt en grundig og systematisk granskning av fire av Irvings bøker, noe som blant annet medførte å kontrollere samtlige kildehenvisninger og forfatterens bruk av disse kildene, fant Evans at bøkene var gjennomsyret av bedrageri og uærlighet. Alle manipulasjonene, forvrengningene og utelatelsene tjente til å fremstille Hitler og hans regime i et best mulig lys, svartmale jødene og diskreditere holocaust. Evans konstaterte dermed at dette ikke handlet om dårlig historiefaglig håndverk fra Irvings side, men bevisste og kalkulerte feil. I sin 740-siders ekspertrapport skrev han bl.a: «Om vi med historiker mener noen som er opptatt av å oppdage sannheten om fortiden, så er ikke Irving en historiker.»[63]

I rettssalen rediger

Saken kom opp for retten i den 11. januar 2000. Hvilket standpunkt Irving ville innta i forhold til holocaust, ble indikert da en kvinne benyttet en av rettssakens pauser til å fortelle ham at hennes foreldre ble gasset i hjel i Auschwitz. Irving svarte: «Madam, det vil kanskje glede deg å vite at de nesten helt sikkert døde av tyfus.»[64] Irving skulle under rettssaken presisere at han ikke har nektet for at jødeforfølgelsene fant sted, men mente at omfanget var overdrevet av jødiske grupper og at de fleste jødene som døde i konsentrasjonsleirene døde av tyfus og lignende sykdommer, først og fremst som følge av vanskjøtsel. Han benektet imidlertid at drapene på jødene skjedde i henhold til en overlagt og systematisk plan, og han nektet stadig å medgi at Hitler hadde gitt direkte ordre til folkemordet. Han brukte mye av tiden på å argumentere for at gasskamrene aldri hadde eksistert. Og Irving kalte stadig de overlevende fra Auschwitz og andre utryddelsesleirer for «løgnere». For de mange tilhørerne under rettssaken vakte det oppsikt at Irving ofte omtalte Hitler som «Adolf». Det førte også til medieoppslag da Irving i sin sluttprosedyre ved en glipp tiltalte dommeren som «Mein Führer» fremfor «My lord».[65] Irving førte sin egen sak, uten hjelp fra assistenter. Dette var først og fremst et kostnadsbesparende tiltak, men det har også blitt hevdet at Irving ikke ønsket å dele rampelyset med en advokat. Dessuten hadde han liten tro på at en advokat kunne beherske den omfattende informasjonsmengden som skulle fremlegges under rettssaken.

De to ekspertvitnene Christopher R. Browning og Peter Longerich la frem en omfattende mengde vitenskapelige bevis for hvordan folkemordet på jødene hadde funnet sted, som et korrektiv til Irvings historieversjon. Men forsvarssidens kronvitne var likevel Richard J. Evans, i kraft av hans avsløringer av Irvings metoder og fremgangsmåter. Irving brukte flere dager på utspørringen av Evans, men begrenset seg hovedsakelig til å angripe Evans’ integritet og diskutere detaljforhold fra hans ekspertrapport, deriblant spørsmål om diverse oversettelser av tyske ord og tolkningen av tyske dokumenter. Han gjorde få forsøk på å utfordre Evans’ konklusjoner. Evans tok det standpunkt at ingen av Irvings setninger eller utsagn kunne stoles på før originalkilden var kontrollert. Dette videreførte han i rettssaken ved alltid å insistere på å lese originalteksten hver gang Irving stilte spørsmål fra Evans ekspertrapport. Det viste seg også at Irving mange ganger gjenga innholdet i denne ekspertrapporten på en uriktig måte. Evans forsvarte innholdet i sin rapport, uten å måtte gjøre noen innrømmelser overfor Irving.

Irving førte tre vitner: Historikerne Sir John Keegan og Donald Cameron Watt, som ga ham reservert ros, og den svært omstridte psykologiprofessoren Kevin B. MacDonald. Sistnevnte, som var den eneste som vitnet frivillig, argumenterte for at jødene selv var skyld i jødeforfølgelsene. Keegan hadde tjue år tidligere erklært at Hitler's War, sammen med Chester Wilmots bok The Struggle for Europe, skilte seg ut i litteraturen om den andre verdenskrig, en bedømmelse han gjentok i vitneboksen.

Til tross for tidligere løfter om å avdekke beviser for eksistensen av den påstått verdensomfattende jødisk sammensvergelse mot ham, fikk Irving problemer med å dokumentere denne. I et brev til Lipstadt hadde holocausthistorikeren Yehuda Bauer bedt henne om å gi Irving bredere omtale i hennes bok Denying the Holocaust. Irving mente at dette brevet knyttet Lipstadt til sammensvergelsen, men presenterte ingen flere bevis. Hans utlegninger om den angivelige jødiske sammensvergelsen, og Lipstadts deltakelse i denne, ble derfor avvist av dommeren allerede før kjennelsen ble avsagt.

Dommen rediger

Den 15. mars ble rettssaken avsluttet. Irving fikk ikke medhold av retten. Dommer Sir Charles Gray kom frem til at Lipstadts karakteristikker av Irving var berettigede. I dommen som ble kunngjort den 11. april slo Gray fast at Irving var en «aktiv holocaustbenekter» og «antisemittisk rasist» med nære bånd til høyreekstremister som fremmet nynazisme. Dommer Gray gjorde det klart at Evans på samtlige punkter hadde forsvart konklusjonene i sin ekspertrapport. Dommeren levnet Irving i det hele tatt liten ære som historiker. Bare på et punkt fant dommeren å ikke gi Lipstadt rett, og det gjaldt hennes påstand om at Irving hadde skadet mikrofilmene med Goebbels dagbøker under sitt arkivopphold i Moskva.[66] Rettssaken ble av Irvings meningsfeller fremstilt som en politisk sak, men dommen ble ellers hilst velkommen av øvrige observatører og kommentatorer. Mange mente at dommen viste at historisk sannhet og objektivitet faktisk eksisterte, både når det gjaldt holocaust og andre historiske hendelser. De mente at en dom i Irvings favør ville ha innskrenket forskernes frihet til å beskrive og bedømme samtidsfenomener.

Irving forsøkte å anke dommen på stedet, med den begrunnelsen at dommeren ikke hadde forstått hans argumenter, men denne anmodningen ble avvist av Gray. Irving kalte dommen «pervers».[67] Hans neste trekk kom i juni 2001 da han overfor et dommerpanel forsøkte å få saken tatt opp på nytt, idet han hevdet å ha funnet nye beviser. De såkalte bevisene var en 384-siders rapport, skrevet av den tyske kjemikeren og holocaustbenekteren Germar Rudolf, som gjentok Leuchter-rapportens konklusjon. Rudolfs rapport ble likevel ikke lagt frem som bevis under rettshøringen, ettersom advokaten som nå bistod Irving, Adrian Davies, erkjente at den var historisk og vitenskapelig verdiløs. I stedet ble det fra Irvings side rettet angrep mot motpartens ekspertvitner, deres ekspertise så vel som deres integritet. Og han forsøkte å diskreditere bevisene for gassmordene i Auschwitz-Birkenau. Ankedomstolen avviste Irvings begjæring om å få sin sak prøvd på ny.

 
David Irving i 2004

Utfallet av de to rettsrundene viste at Irving ikke hadde noen sak mot Lipstadt. Ikke desto mindre gjorde han et svakt forsøk på å bringe saken for retten en tredje gang, i en operasjon han kalte «The final gavel».[68] Omstendighetene rundt dette siste fremstøtet var uklare, for Irving ønsket minst mulig oppmerksomhet rundt denne juridiske manøveren og holdt bare sine nærmeste støttespillere informert om saken. Men nye rettslige nederlag i januar og februar 2003 fikk også Irving til å innse at Lipstadt-dommen var uomstøtelig.[69]

Derimot erklærte Irving i 2001 at han var fast bestemt på å følge opp sitt andre søksmål og trekke Gitta Sereny for retten. Men denne planen virket lite sannsynlig. Serenys anklager mot Irving skilte seg ikke særlig fra Lipstadts; dessuten hadde Irving i det siste tiåret blitt så gjeldstynget at de økonomiske realitetene snart innhentet ham. I henhold til britisk rett skal taperen i utgangspunktet dekke motpartens saksomkostninger, som i Lipstadt-rettssakens tilfelle beløp til £2 000 000, og Irving ble etter domsavsigelsen beordret til å betale £150 000 i første omgang. Ankedomstolen stadfestet beløpet, uten at dette førte til at Irving viste større interesse for å betale. Det endte med at han i mars 2002 ble slått konkurs.[70] To måneder senere ble hans eksklusive leilighet i London, verdsatt til £750 000, og mange av hans eiendeler beslaglagt, etter at hans siste forsøk på å unngå konkurs mislyktes. Lipstadt og bokforlaget ga deretter opp forsøket på å inndrive en større andel av sine utgifter, ettersom dette ville kreve for mye tid og krefter. Søksmålet mot Sereny, som hadde vært under forberedelse i flere år, døde hen i all stillhet.

I august 2001 utga Irving det lenge bebudede andre bind av Churchill's War. Boken hadde undertittelen Triumph in Adversity og fulgte Churchills krigsår fra 1941 og frem til 1943. Likesom forgjengeren fikk boken blandede og til dels sterkt negative kritikker i avisene. Irving gikk umiddelbart i gang med å skrive tredje og avsluttende del av Churchill's War. Etter å ha undersøkt saken og funnet kildegrunnlaget godt nok, gikk han også etter hvert i gang med arbeidet på en biografi om Heinrich Himmler. Irving varslet at han ville avslutte sin forfatterkarriere med denne boken.

Rettsforfølgelse og fengselsopphold i Østerrike rediger

11. november 2005 ble Irving arrestert i Østerrike på bakgrunn av en 16 år gammel pågripelsesordre. Han ble satt i varetekt og siktet for å ha benektet holocaust i to taler som han hadde holdt til østerrikske studenter i 1989. Holocaustbenektelse er et lovbrudd som i Østerrike kan straffes med opptil 10 års fengsel. Arrestasjonen kom etter at østerriksk politi mottok et anonymt tips om at Irving var i landet. Irving hadde reist dit for å tale til en gruppe studenter som tilhørte ytterste politiske høyrefløy. Han var fullt på det rene med at det forelå en arrestordre på ham og visste dessuten godt at han hadde forbud mot å reise inn i Østerrike. Ikke desto mindre valgte Irving å risikere et oppgjør med østerriksk rettsvesen. Planen om å tale til studentene måtte Irving oppgi da han oppdaget at han ble skygget av sivilkledd politi. Han gjorde vendereis i et forsøk på å ta seg ut av landet igjen. Men denne gangen unnslapp han ikke lovens lange arm, slik han hadde gjort under sitt forrige Østerrike-opphold tolv år tidligere.

 
David Irving føres inn i rettssalen den 20. februar 2006

20. februar 2006 ble Irving dømt til tre års fengsel av en domstol i Wien for å ha benektet holocaust. Under rettssaken uttalte Irving at han nå vedkjente seg gasskamrenes eksistens og holocausts fulle omfang; han kjente seg følgelig skyldig i tiltalen. Etter rettssaken ga han imidlertid et radiointervju der han tilsynelatende trakk tilbake denne innrømmelsen. Han spurte bl.a.: «Tatt i betraktning tyskernes effektivitet, dersom det var et utryddelsesprogram for å drepe alle jødene, hvordan kan det ha seg at så mange overlevde?» Han mente også at det var tvilsomt om Hitler var innblandet i folkemordet.[71] Irving anket dommen på stedet, idet han kunngjorde at han anså seg for samvittighetsfange. Etter å ha gitt flere intervjuer der han fortsatte med å betvile holocaust, fikk Irving forbud mot å snakke med pressen. I etterkant av dette meddelte påtalemyndighetene i Wien at de vurderte å reise nye tiltaler mot Irving for å ha benektet holocaust offentlig. Dette skjedde ikke. På forhånd hadde påtalemyndighetene anket straffeutmålingen, som de mente var for lav. Deres ønske var at Irving skulle straffes med 10 års fengsel. Irving benyttet bl.a. tiden i Josefstadt-fengselet i Wien, til å skrive på sin selvbiografi. Han arbeidet også videre på sin planlagte Himmler-biografi.

Lipstadt-saken endte med å rette et knusende slag mot Irvings økonomi. Rettsforfølgelsen i Østerrike så lenge ut til å få enda mer skjebnesvangre konsekvenser for Irving: En ting var de betydelige utgiftene til juridisk bistand, noe annet var at fengslingen avskar ham fra å tjene penger gjennom boksalg og foredragsvirksomhet. Den rettskraftige dommen mot Irving truet også en stund hans muligheter til å få innreisetillatelse i USA, hvor Irvings største marked har befunnet seg.

Arrestasjonen og fengslingen ble fordømt av en del menneskerettighetsorganisasjoner og organisasjoner som arbeider for ytringsfrihet, bl.a. PEN-klubben. Mange av Irvings kritikere poengterte på sin side at holocaustbenektelse ikke bør straffes med fengsel, men bekjempes gjennom tale og skrift. Deborah Lipstadt uttalte at hun ikke er «glad når sensur vinner, og jeg tror ikke på det å vinne slag gjennom sensurering (. . .) Måten å bekjempe holocaustbenektere på er med historie og med sannhet»[72]

Under ankesaken den 4. september 2006 stadfestet en jury at han var skyldig i holocaustbenektelse. Straffeutmålingen ble derimot behandlet senere, den 20. desember. Domstolen bekreftet dommen på tre års fengsel, men bestemte at to av årene skulle gjøres betinget. Irving ble dermed løslatt siden han allerede hadde tilbragt 13 måneder i fengsel. Det ble samtidig bestemt at Irving skulle utvises fra Østerrike og tvangssendes tilbake til Storbritannia.[73][74] Det skjedde to dager senere, hvorpå Irving holdt en pressekonferanse der han bl.a. uttalte at han ikke angret på sine påstander om holocaust.[75]

Ute igjen rediger

Etter løslatelsen ga Irving seg i kast med en omfattende reisevirksomhet i Polen, som en del av sitt researcharbeid i forbindelse med Himmler-biografien. Sine fengselsmemoarer, kalt «Banged Up», utga han i 2008. For øvrig har Irving bebudet utgivelsen av sin selvbiografi. Men noen utgivelsesdato for tredje bind av Churchill’s War, med den tiltenkte undertittelen The Sundered Dream, som etter planen skulle ha vært ferdig i 2005, har ennå ikke blitt kunngjort, selv åtte år etter. Han har imidlertid ikke gitt noen hint om at han etter løslatelsen har arbeidet videre på dette bindet. Imidlertid har han i mellomtiden vært travelt opptatt med å holde foredrag, både i USA og Europa. Irving meldte opprinnelig at biografien om Heinrich Himmler sannsynligvis ville komme i slutten av 2011, men han fortsatte arbeidet med boken og har nå bebudet at boken etter planen skal utgis i 2014.

Irving vekker storm på Lillehammer rediger

Kunstnerisk leder for Litteraturfestivalen på Lillehammer, Stig Sæterbakken, inviterte i 2008 Irving til å holde en innledning om begrepet «sannhet» på festivalen i 2009.[76] Styret for festivalen la sterkt press på Sæterbakken om å trekke innbydelsen tilbake, og organisasjonen Fritt Ord truet med å fjerne sin pengestøtte dersom den ble opprettholdt. Presset medførte til slutt at Sæterbakken trakk seg som leder, og invitasjonen til Irving ble kansellert. Det fremkom i ettertid at rådet for festivalen mente at både lederen og styret presenterte det for et fait accompli, før rådet fikk tid til å komme med en prinsipiell vurdering. Rådet fattet et vedtak, der det bl.a. står: «Ytringsfriheten gjelder også de ytringer som de fleste finner uhyrlige. En litteraturfestival må i ytringsfrihetens navn også gi plass til meninger som er omstridte og som kan oppfattes som krenkende».[77] I etterkant bekjentgjorde Irving at han likevel ville komme den 28. mai 2009 for å holde et foredrag på hemmelig sted ved Lillehammer, i privat regi. Men overraskende nok ankom Irving tre dager i forveien. Den 26. mai ble han intervjuet i TV 2-programmet tabloid, og det ble samme dag kjent at Irving hadde fått flyreise og opphold i Norge betalt av TV2.[78] Hendelsen utløste både diskusjon og protester, også fra enkelte politiske hold.[79] Et tjuetalls demonstranter fra SOS rasisme forsøkte å stanse bilen som kjørte Irving bort fra TV2-studioet etter intervjuet, men ble hindret av politiet.[80] Senere samme dag valgte Irving å returnere til England, etter råd fra politiet, som mente at en reise til Lillehammer kunne være farlig for ham.[81] Irving erklærte etterpå at han hadde lyktes med sitt mål, nemlig å snakke til så mange nordmenn som mulig.[82]

Bibliografi rediger

Referanser rediger

  1. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000010891, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6jm3dj8, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Internet Movie Database, IMDb-ID nm0410257, besøkt 16. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Deutsche Nationalbibliothek; Staatsbibliothek zu Berlin; Bayerische Staatsbibliothek; Østerrikes nasjonalbibliotek (på de), Gemeinsame Normdatei, Wikidata Q36578, https://gnd.network/ 
  5. ^ CONOR.SI, CONOR.SI-ID 96532579, Wikidata Q16744133 
  6. ^ Helen Gibson (24. april 2000). «History Wins, Irving Loses». Time Magazine. Arkivert fra originalen 15. august 2000. Besøkt 11. november 2009. 
  7. ^ Gro Wold Strømsheim (20. februar 2006). «I fengsel for å benekte holocaust». Dagbladet. Besøkt 11. november 2009. 
  8. ^ «David, what on earth would Mother think?». The Daily Telegraph. 2006. Besøkt 25. mars 2013. 
  9. ^ «David Irving». Anti-Defamation League. Besøkt 4. februar 2011. 
  10. ^ Peter Wyden (2002). The Hitler Virus: The Insidious Legacy of Adolf Hitler. New York: Arcade Publishing. s. 159. ISBN 1559706163. 
  11. ^ Frederick Taylor (2004) Dresden: Tuesday, February 13, 1945, s.442-448
  12. ^ «"Searchlight" & the State». Kate Sharpley Library. Besøkt 4. februar 2011. 
  13. ^ «David Irving». David Irving. Arkivert fra originalen 7. november 2010. Besøkt 4. februar 2011. 
  14. ^ New York Magazine, 29. april 1968, s. 46-48
  15. ^ Ian Loveland (2000). Political libels: a comparative study. Oxford: Hart Publishing. s. 90. ISBN 1-85984-417-0. 
  16. ^ Richard J. Evans (2002). Telling lies about Hitler : the Holocaust, history and the David Irving trial. London: Verso. s. 19. ISBN 1-85984-417-0. 
  17. ^ David Irving (23. oktober 2001). «Brev til Donald Watt». Focal Point Publications. Arkivert fra originalen 15. desember 2007. Besøkt 5. februar 2011.  David Irvings hjemmeside
  18. ^ «Sikorski». David Irving. Arkivert fra originalen 7. november 2010. Besøkt 4. februar 2011. 
  19. ^ Opplysninger av Irving gitt i intervju med Ron Rosenbaum. Ron Rosenbaum (1998). Explaining Hitler : the search for the origins of his evil. London: Macmillan. s. 229-232. ISBN 0-333-73457-2. 
  20. ^ «Once More Irving, Hitler and the Murder of the Jews». The Nizkor Project. Arkivert fra originalen 4. juni 2011. Besøkt 4. februar 2011. 
  21. ^ D.D Gutenplan (2001). The Holocaust on trial : history, justice and the David Irving libel case. London: Granta Books. s. 47. ISBN 1-86207-397-X. 
  22. ^ David Irving (1981). The War Between the Generals. New York: Congdon & Latts. s. 408. ISBN 0-86553-015-7. 
  23. ^ David Irving (1981). The War Between the Generals. New York: Congdon & Latts. s. 407. ISBN 0-86553-015-7. 
  24. ^ David Irving (3. mars 1981). «Brev til redaktøren av New York Times». Focal Point Publications. Arkivert fra originalen 9. juni 2011. Besøkt 4. februar 2011.  David Irvings hjemmeside
  25. ^ Robert Jan van Pelt (2002). The Case for Auschwitz: Evidence from the Irving trial. Bloomington, Indiana: Indiana University Press. s. 22. ISBN 0-253-34016-0. 
  26. ^ Robert Harris (1986). Selling Hitler. New York: Pantheon books. s. 339, 344. ISBN 0-394-55336-5. 
  27. ^ Richard J. Evans (2002). Telling lies about Hitler: The Holocaust, history and the David Irving trial. London: Verso. s. 26. ISBN 1-85984-417-0. 
  28. ^ Deborah Lipstadt (2005). History on trial: My day in court with David Irving. New York: Ecco. s. 20. ISBN 0-06-059376-8. 
  29. ^ Robert Jan van Pelt (2002). The Case for Auschwitz: Evidence from the Irving trial. Bloomington, Indiana: Indiana University Press. s. 21. ISBN 0-253-34016-0. 
  30. ^ Richard Evans (1989). In Hitler's Shadow. New York: Pantheon Books. s. 166. ISBN 1-85043-146-9. 
  31. ^ Deborah Lipstadt (1993). Denying the Holocaust. New York: Free Press. s. 161. ISBN 0-02-919235-8. 
  32. ^ a b Richard J. Evans (2002). Telling lies about Hitler: The Holocaust, history and the David Irving trial. London: Verso. s. 129. ISBN 1-85984-417-0. 
  33. ^ David Cannadine (1998). History in our time. New Haven, CT: Yale University Press. s. 223, 224. ISBN 0-300-07702-5. 
  34. ^ David Irving (26. august 2002). «Hess: The Missing Years». Focal Point Publications. Arkivert fra originalen 3. oktober 2006.  David Irvings hjemmeside
  35. ^ Peter Hoffmann. «Hitler's Good Right Arm». New York Times. Besøkt 5. februar 2011. 
  36. ^ Robert Jan van Pelt (2002). The Case for Auschwitz: Evidence from the Irving trial. Bloomington, ID: Indiana University Press. s. 43. ISBN 0-253-34016-0. 
  37. ^ Robert Jan van Pelt (2002). The Case for Auschwitz: Evidence from the Irving trial. Bloomington, ID: Indiana University Press. s. 45. ISBN 0-253-34016-0. 
  38. ^ Richard J. Evans (2002). Telling lies about Hitler: the Holocaust, history and the David Irving trial. London: Verso. s. 141. ISBN 1-85984-417-0. 
  39. ^ Deborah Lipstadt (2005). History on trial: My day in court with David Irving. New York: Ecco. ISBN 0-06-059376-8. 
  40. ^ Richard J. Evans (2002). Telling lies about Hitler: The Holocaust, history and the David Irving trial. London: Verso. s. 140. ISBN 1-85984-417-0. 
  41. ^ D.D Gutenplan (2001). The Holocaust on trial: History, justice and the David Irving libel case. London: Granta Books. s. 54. ISBN 1-86207-397-X. 
  42. ^ «A Radical's Diary, 28.06.2005». David Irving. Arkivert fra originalen 27. august 2008. Besøkt 5. februar 2011. 
  43. ^ a b c Richard J. Evans (2002). Telling lies about Hitler: The Holocaust, history and the David Irving trial. London: Verso. s. 142. ISBN 1-85984-417-0. 
  44. ^ Deborah Lipstadt (2005). History on trial: My day in court with David Irving. New York: Ecco. s. 22. ISBN 0-06-059376-8. 
  45. ^ Richard J. Evans (2002). Telling lies about Hitler: The Holocaust, history and the David Irving trial. London: Verso. s. 153. ISBN 1-85984-417-0. 
  46. ^ Ron Rosenbaum (1998). Explaining Hitler: The search for the origins of his evil. London: Macmillan. s. 224. ISBN 0-333-73457-2. 
  47. ^ Ronnie S. Landau (1994). The Nazi Holocaust. Chicago: Ivan R. Dee. ISBN 1-56663-054-1. 
  48. ^ Martin Gilbert (1986). The Holocaust: The Jewish Tragedy. London: Collins. s. 18. ISBN 0-002-16305-5. 
  49. ^ Michael R. Marrus (1987). The Holocaust in History (2. utgave, 1989 utg.). New York: Meridan. s. 1. ISBN 0-452-00953-7. 
  50. ^ Richard J. Evans (2002). Telling lies about Hitler: The Holocaust, history and the David Irving trial. London: Verso. s. 156. ISBN 1-85984-417-0. 
  51. ^ Se bl.a. Kelly Snowden – David Irving. «Letters to David Irving on this website». David Irving. Arkivert fra originalen 25. desember 2011. Besøkt 5. februar 2011. 
  52. ^ Se bl.a. Tom Segev (2000). ««I find the Holocaust endlessly boring»». Ha'aretz. Arkivert fra originalen 18. juli 2010. Besøkt 7. februar 2011. 
  53. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 2. oktober 2006. Besøkt 17. september 2006. 
  54. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 6. september 2006. Besøkt 17. september 2006. 
  55. ^ http://www.skeptic.com/eskeptic/05-05-03.html
  56. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 2. september 2006. Besøkt 5. september 2006. 
  57. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 3. oktober 2006. Besøkt 5. september 2006. 
  58. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 18. juni 2006. Besøkt 6. september 2006. 
  59. ^ D.D Gutenplan (2001). The Holocaust on trial: History, justice and the David Irving libel case. London: Granta Books. s. 56. ISBN 1-86207-397-X. 
  60. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 3. oktober 2006. Besøkt 7. september 2006. 
  61. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 20. februar 2007. Besøkt 28. september 2006. 
  62. ^ Deborah Lipstadt (2005). History on trial: My day in court with David Irving. New York: Ecco. s. 45. ISBN 0-06-059376-8. 
  63. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 29. april 2006. Besøkt 28. september 2006. 
  64. ^ Deborah Lipstadt (2005). History on trial: My day in court with David Irving. New York: Ecco. s. xiv. ISBN 0-06-059376-8. 
  65. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 28. mars 2016. Besøkt 1. februar 2021. 
  66. ^ http://www.bailii.org/ew/cases/EWHC/QB/2000/115.html
  67. ^ Michael Hornsnell og Alex O'Connell (2003). ««Racist who twisted the truth»». The Times. Arkivert fra originalen 5. juli 2008. Besøkt 8. februar 2011. 
  68. ^ Felix Müller David Irving (2002). ««Letters to David Irving on this website»». Arkivert fra originalen 20. juni 2011. Besøkt 8. februar 2011. 
  69. ^ David Irving (2003). ««Complete Index. The Final Gavel»». Arkivert fra originalen 27. desember 2011. Besøkt 8. februar 2011. 
  70. ^ Vikram Dodd og DD Guttenplan (2002). ««Holocaust denier made bankrupt»». The Guardian. Besøkt 7. februar 2011. 
  71. ^ http://www.timesonline.co.uk/article/0,,13509-2063272,00.html
  72. ^ ««Holocaust denier Irving is jailed»». BBC News. 2006. Besøkt 9. februar 2011. 
  73. ^ http://edition.cnn.com/2006/WORLD/europe/12/20/austria.irving.ap/index.html
  74. ^ http://news.bbc.co.uk/2/hi/europe/6196073.stm
  75. ^ <http://news.bbc.co.uk/2/hi/uk_news/6206141.stm/ Arkivert 11. januar 2007 hos Wayback Machine.
  76. ^ http://www.aftenposten.no/kul_und/litteratur/article2711727.ece
  77. ^ Intervju med rådsleder Helge Rønning i Dagens Næringsliv, 14. oktober 2008
  78. ^ http://www.nrk.no/nyheter/kultur/1.6625706
  79. ^ http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/hedmark_og_oppland/1.6625909
  80. ^ http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3092393.ece
  81. ^ http://nrk.no/nyheter/distrikt/hedmark_og_oppland/1.6626247
  82. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 1. juni 2009. Besøkt 11. juni 2009. 

Eksterne lenker rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=David_Irving&oldid=23865860»