Wikipedia

Dave Brubeck

amerikansk komponist og pianist

David Warren Brubeck (født 6. desember 1920 i Concord i California, død 5. desember 2012 i Norwalk i Connecticut) var en amerikansk jazzpianist og komponist.

Dave Brubeck
FødtDavid Warren Brubeck
6. des. 1920[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Concord[5][6]
Død5. des. 2012[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (91 år)
Norwalk[7][8]
BeskjeftigelsePianist, komponist, låtskriver, orkesterleder, jazzmusiker, arrangør, plateartist, musiker Rediger på Wikidata
Utdannet vedConservatory of Music, University of the Pacific
University of the Pacific
Mills College
Shasta High School
EktefelleIola Brubeck (1942–)
SøskenHoward Brubeck
BarnDarius Brubeck
Chris Brubeck
Matt Brubeck
NasjonalitetUSA[9]
Medlem avAmerican Academy of Arts and Sciences
The Dave Brubeck Quartet
Utmerkelser
14 oppføringer
National Medal of Arts
Grammy Lifetime Achievement Award (1996)
Grammy Award for Best Classical Crossover Album (2009) (for: Songs of Joy & Peace)
Kennedy Center Honors (2009)
Library of Congress Living Legend (2003–)[10]
California Hall of Fame (2008)
Medlem av American Academy of Arts and Sciences Fellow
Æresdoktor ved Duisburg-Essen Universitet
Honorary doctor of the University of Fribourg
Laetare Medal (2006)[11]
Stjerne på Hollywood Walk of Fame
NEA Jazz Masters
BBC Jazz Awards
Christopher Award
Musikalsk karriere
SjangerJazz,[12][13][14][15] West Coast-jazz,[16] cool jazz,[17][18] third Stream[19][20][21]
InstrumentPiano,[22] jazz-piano, tangentinstrument, keyboard[22]
Aktive år1940–
PlateselskapConcord Records, Columbia Records
InnflytelseDarius Milhaud
Nettstedhttps://davebrubeck.com
IMDbIMDb
Dave Brubeck på Commons

Som komponist har Brubeck komponert flere balletter, en musikal, ett oratorium, verk for solo piano, verk for mindre jazzgrupper og verk for større orkester, med mer. Brubeck har en stjerne på Hollywood Walk of Fame.

Brubecks musikk er preget av hans klassiske musikalske bakgrunn og hans evne til improvisasjon. Musikken inneholder ofte uvanlige taktarter.

Brubeck fikk som barn pianoundervisning av moren som var utdannet pianist fra England. Den unge Dave gikk imidlertid heller sine egne veier, og foretrakk å spille egne melodier enn å følge et partitur. Han begynte først på veterinær-studiet for å bli cowboy som sin far, men skiftet andre året til musikk. På universitetet var han nær ved å bli utvist da det kom fram at han ikke leste partiturene særlig godt, men en rekke av lærerne fremholdt hans forståelse for kontrapunkt og harmonier. Skolen var imidlertid redd for skandale og han ble uteksaminert under løfte å aldri gi pianoundervisning.[23]

Med Paul Desmond og Gerry Mulligan rediger

Etter å ha blitt uteksaminert fra College of the Pacific i 1942 ble Brubeck innkalt til militærtjeneste, og deltok blant annet i den allierte motstanden mot den tyske Ardenneroffensiven vinteren 1944/45. I det militære traff han tidlig i 1944 Paul Desmond og de utviklet etter hvert et samarbeid.[24] Brubeck spilte i et band under avtjeningen av militærtjenesten, og ved at dette var et rasemessig integrert band utviklet Brubeck i denne tiden sin kjennskap til den afroamerikanske musikktradisjonen. Etter nærmere fire år i det militære, vendte Brubeck etter krigen tilbake til studier, denne gangen ved Mills College hvor han i stedet for klassiske musikk særlig fokuserte på fuge og orkestrering.

 
Brubeck i Ludwigshafen i 2005

Samarbeidet med Desmond førte til den eksperimentelle gruppa Jazz Workshop Ensemble, som gjorde sin første innspilling i 1949 som the Dave Brubeck Octet. Senere, i samarbeid med batteristen Joe Morello, kontrabassisten Eugene Wright og altsaksofonisten Paul Desmond, kom gjennombruddet med The Dave Brubeck Quartet. En av de melodiene som gruppen hans ble mest kjent for er «Take Five» av Paul Desmond, stykket går i 5/4-takt og er ansett som en klassiker innen jazz. Den ble den første jazz-platen som fikk millionsalg, til tross for at den kom ut på en tid hvor rockemusikken slo igjennom. Videre er han kjent for sin videreutvikling av Wolfgang Amadeus Mozarts Rondo alla Turca, siste sats i Pianosonate i A-dur, K. 331, til sin egen Blue Rondo à la Turk 9/8-takt. Den engelske rockegruppa The Nice laget en coverversjon av Brubecks versjon i 1967, hvor de omdannet taktarten til 4/4 og omdøpte den til «Rondo».

Desmond ble i 1967 erstattet med Gerry Mulligan og var ifølge Petter Pettersson tiltenkt som erstatning for Archie Shepp til Moldejazz 1967, men det ble Roland Kirk i stedet.[25] Han besøkte Njårdhallen den 24. oktober 1968 med Mulligan, Jack Six bass og Alan Dawson trommelomme, og to år etter, den 22. oktober 1970 ved den første jazzfestival i hovedstaden.[26] Ifølge NRK var han også i Njårdhallen i 1974.[27] På den klassiske side hadde han i februar 1968 premiere på The Light in the Wilderness for bariton, kor, orgel og symfoniorkester, da med Cincinnati Symphony Orchestra dirigert av Erich Kunzel, og med Brubeck på piano. De besøkte Festspillene i Bergen i 1969.

Etter Desmond og Mulligan rediger

Etter Mulligan hadde han sine sønner Darius (trompet), Chris (bass) og Danny (trommer) i besetningen, men da de avsluttet sin tre-dagers turne i Norge med konsert i Chateau Neuf i Oslo den 25. oktober 1979 og Bergen den 27. oktober 1979 var kun Chris med, da på trombone og litt bass. Ellers fant man Butch Miles tromme, Jerry Bergonzi saksofon.[28] Som Billy Joel og Bruce Springsteen dro han på turne til Sovjetunionen i 1987, og i likhet med baseballstjernen Joe DiMaggio, tennisspilleren Chris Evert, forfatteren og nobelprisvinneren Saul Bellow og filmstjernen James Stewart fikk han spise med Mikhail Gorbatsjov og Ronald Reagan ved toppmøtet i desember samme året.[29] Ved det neste toppmøtet året etter ble han med Ronald Reagan til Moskva og spilte sine egne komposisjoner The Real Amabassadors fra 1958 og nevnte Take Five med kvintett der Chris Brubeck forøvrig var med; visstnok var Brubeck den første jazzmusiker som spilte i Det hvite hus og hadde på denne tiden (1988) hatt opptredener for alle presidenter siden John F. Kennedy.[30]

Med nok en ny besetning kom han til Cosmopolite i Oslo 22. mai 1996, med Bill Smith klarinett, Jack Six bass og Randy Jones trommer.[31] Dagen etter var de ved Nattjazz i Bergen. På sin 80-årsturne fire år etter, gjenvisiterte han Cosmopolite den 28. april 2000 med Robert Militello treblås, Randy Jones trommer, og Alec Dankworth bass.

Ifølge Jay Bull var Brubeck og Desmond var på vei til Universitetets Aula i 1957, men med platen Jazz goes to Junior College (Fontana, 1958) tilkom mer friskhet enn før, ifølge anmelderen på grunn av den nye trommeslager Joe Morello.[32] Året etter var kvartetten i Stockholm og jammet på Nalen med en debuterende Monica Zetterlund og den norske batterist Egil Johansen (1934-1998). Brubeck møtte da jazzjournalist Randi Hultin for første gang. Han besøkte Hultins jazzhjem med kona Iola i 1968 og i 1996, og skrev Elegy til minne om henne (2001).[33]

Støtte rediger

Som mange andre kjendiser signerte Brubeck på en støtteerklæring mot apartheid, da man ville ha internasjonal boikott av landet i 1966.[34] Han opplevde den andre verdenskrigs redsler som en forbrytelse mot menneskeheten og disse opplevelsene førte til en åndelig oppvåkning som resulterte i at han i 1980 konverterte til den katolske tro.[35] I 2006 mottok han University of Notre Dames såkalte Laetare Medal, som er den eldste og mest prestisjetunge utmerkelse til amerikanske katolikker. Han mottok denne utmerkelsen under universitetets avgangseremoni dette året og fremførte da «Travellin' Blues» for avgangskullet.

Referanser rediger

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Dave-Brubeck, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 132228, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Maniadb, Maniadb artist-ID 119858[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.telegraph.co.uk[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ www.npr.org[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ archive.org[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ www.nytimes.com[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ www.loc.gov[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ laetare.nd.edu[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ http://su.fi/dave-brubeck-time-out.htm.
  13. ^ http://www.abc.net.au/am/content/2012/s3648511.htm.
  14. ^ http://www.dailyrecord.co.uk/lifestyle/motoring/peter-vardy-carstore-celebrates-first-4712919.
  15. ^ Montreux Jazz Festival Database, Wikidata Q99181182 
  16. ^ http://www.nytimes.com/2001/05/13/arts/miles-davis-the-chameleon-of-cool-an-innovator-with-dueling-ambitions.html.
  17. ^ http://www.discogs.com/Dave-Brubeck-Summit-Sessions/release/2476745.
  18. ^ http://www.discogs.com/Dave-Brubeck-Summit-Sessions/release/472058.
  19. ^ http://www.music.lt/lt/grupe/Dave-Brubeck/11077/.
  20. ^ http://www.jwpepper.com/Take-Five/2381705.item.
  21. ^ http://www.jwpepper.com/2381705E.item.
  22. ^ a b Montreux Jazz Festival Database, Montreux Jazz Festival konsert ID 1833, Wikidata Q99181182 
  23. ^ PBS – Rediscovering Dave Brubeck
  24. ^ Ifølge påskrift på albumet 25th Anniversary Reunion med The Dave Brubeck Quartet
  25. ^ «Moldefestivalen». VG. 
  26. ^ Kjersti Fagerheim (20.10.1970). «Flust med billetter igjen til Oslos første jazzfestival». 
  27. ^ «Dave Brubeck fyller 90». NRK. 
  28. ^ Borghild Maaland og Aage Storløkken (27.10.1979). «Vi jazzer oss verden rundt». VG. 
  29. ^ Frode Holst (9.12.1987). «Toppmøtet, fredsfesten alle ville på». VG. 
  30. ^ «Brubeck prøver Gorbatsjovs øre for jazz». NTB. 31.5.1988. 
  31. ^ Stein Kagge (21.5.1996). «Brubeck klar for Oslo». Aftenposten. 
  32. ^ Jay Bill (12.4.1958). «Brubeck påny». VG (Rytmehjørnet). 
  33. ^ Randi Hultin (1991). I jazzens tegn. Aschehoug. 
  34. ^ «Norske kunstnere boikotter Sør-Afrika». VG. 5.10.1966. 
  35. ^ PBS – Rediscovering Dave Brubeck

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Dave_Brubeck&oldid=23045976»