Daoguang-keiseren
Daoguang-keiseren (kinesisk: 道光帝; pinyin: Dàoguāngdì, født 16. september 1782 i Den forbudte by i Beijing i Kina, død 25. februar 1850 i Beijings gamle keiserlige sommerpalass; posthumt navn: 效天符運立中體正至文聖武智勇仁慈儉勤孝敏寬定成皇帝, Xiàotiān Fúyùn Lìzhōng Tǐzhèng Zhìwén Shèngwǔ Zhìyǒng Réncí Jiǎnqín Xiàomǐn Kuāndìng Chéng; tempelnavn: 清宣宗, Qing Xuānzōng) var den sjette av keiserne av det mandsjuiske Qing-dynastiet som regjerte over Kina, fra 1820 to 1850. Han gjaldt som en dyktigere hersker enn sin far, Jiaqing-keiseren.
| Daoguang-keiseren | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | ᠮᡳᠨ ᠨᡳᠩ 16. sep. 1782[1][2]  Den forbudte by | ||
| Død | 25. feb. 1850[1][2] (67 år) Beijings gamle keiserlige sommerpalass | ||
| Beskjeftigelse | Monark | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | 13 oppføringer
Empress Xiaomucheng
Empress Xiaoshencheng Empress Xiaoquancheng Xiao Jing Cheng Imperial Noble Consort Zhuangshun Noble Consort Tong Noble Consort Jia Noble Consort Cheng Consort He Consort Xiang Consort Chang Imperial Concubine Zhen Imperial Concubine Tian | ||
| Far | Jiaqing-keiseren | ||
| Mor | Empress Xiaoshurui | ||
| Søsken | 8 oppføringer
Chuang-ching
Kurun Princess Zhuangjing Princess Hui'an Kurun Princess Huimin Miankai Mianmu Mianxin Mianyu | ||
| Barn | 16 oppføringer
Prince Yiwei
Yikang Yichi Xianfeng-keiseren Yicong Prins Gong Yixuan Yiho Yihui State Princess Duanmin State Princess Duanshun Kurun Princess Shou'an Princess of the second rank Shou-Zang Shou-En Princess of the second rank Shou-Xi State Princess Shou-Zhuang | ||
| Nasjonalitet | Qing-dynastiet[3] | ||
| Gravlagt | De vestlige Qinggravene Muling Mausoleum | ||
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Han ble født i Den forbudte by i Beijing og ble gitt navnet Mianning (Mien-ning; kinesisk: 綿寧). Det ble senere endret til Minning (Min-ning; kinesisk: 旻寧; mandsjuisk: ᠮᡳᠨ ᠨᡳᠩ Min ning) fda han ble keiser: Første skrifttegn i dette privatnavnet ble endret fra Mian (Mien; 綿) til Min (旻) for å unngå å bruke det relativt vanlige tegnet 'Mian'. Bakgrunnen var å ikke skape problemer for dem som måtte unngå å krenke det kinesiske navnetabu.
Han var den annen (men eldste legitime) sønn av Yongyan (永琰), som ble Jiaqing-keiseren i 1796. Hans mor, som var Yongyans hovehustru, var fru Hitara av den mandsjuiske hitaraklanen, og hun ble keiserinne da Jiaqingkeiseren bestek tronen i 1796. Hennes posthume navn var keiserinne Xiaoshurui (孝淑睿皇后).
Mianning var godt likt av sin bestefar, Qianlong-keiseren og var ofte med den aldrende keiser på hans jaktselskaper. Som niåring klarte han med hell å nedlegge en hjort, til bestefarens store fornøyelse. I 1813 spilte Mianning en viktig rolle i nedkjempelsen mot hvite lotus-angripere som hadde stormet inn i Den forbudte by. Denne innsatsen styrket Mianning stilling og utsikter til tronetterfølge.
Keiser rediger
I hans embedstid klarte England ved hjelp av korrupte kinesiske embedsmenn å ytterligere utbygge sin eksport av opium til Kina. Dette gikk ut over både folkehelsen og den bilaterale handelsbalanse: Bare under årene 1831-1833 måtte Kina ut med et like stort beløp for opiumimporten (10 millioner sølvunser) som det i hele det forutgående tiår hadde tjent ved sin handel med Det britiske Ostindiakompani.
Ikke minst på grunn av et alvorlig tilfelle av opiumsavhengighet i sin egen familie bestemte keiseren seg for å gripe inn. Han lot i 1839 sin keiserlige kommissær Lin Zexu i Kanton konfiskere og senke i havet 22.291 kister opium, og utvise Det britiske Ostindiakompanis handelsrepresentanter. Dette ble foranledningen for første opiumskrig, som skulle føre til at Kinas stilling som asiatisk hegemonialmakt ble redusert til et halvkolonialt utviklingsland. Lin Zexu ble sendt i indre eksil til Xinjiang. Under opiumskrigen viste det seg raskt at den kinesiske væpnede makt var teknisk og militært underlegen europeerne, og at den hadde et inkompetent lederskap. Kina tapte, og ble ved Nanjingtraktaten i 1842 tvunget til store konsesjoner, og måtte avstå Hongkong til britene. Slik ble Daoguang-keiseren den første av Qing-keiserne som avstod territorier til en fremmed makt.
Også Sverige-Norge inngikk en traktat med Kina på denne tiden, Kantontraktaten (1847).
Daoguangs regjeringsperiode var også preget av uroligheter og opprør i forskjellige landsdeler. Det brøt i 1825 ut en konflikt i Øst-Turkestan fordi den muslimske befolkningen der ikke ville innrette seg etter Qing-hoffets krav om bekjennelse til den konfucianske statskult. Det var også uro blant minoritetsgrupper blant annet i provinsene Hunan, Guizhou og Yunnan. Men fremfor alt brygget til en stor nasjonal oppstand i Guangxi: Men det store Taipingopprøret under bondesønnen Hong Xiuquan brøt ikke ut over Guangxis grenser før under Daoguangs etterfølger Xianfeng-keiseren.
Daoguangkeiseren ble begravet i de vestlige Qinggravene utenfor Beijing.
Referanser rediger
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Daoguang, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Daoguang, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ China Biographical Database[Hentet fra Wikidata]
Litteratur rediger
- Wolfram Eberhardt: Geschichte Chinas, Stuttgart 1971
- John King Fairbank: Geschichte des modernen China 1800-1985, München, 2. oppl. 1989, ISBN 3-423-04497-7
- Jacques Gernet: Le monde chinois, Paris, 1972
- Gisela Gottschalk: Chinas große Kaiser, Herrsching 1985, ISBN 3-88199-229-4
- Jonathan D. Spence: Chinas Weg in die Moderne, München 2001, ISBN 3-446-16284-4
| Forgjenger: Jiaqing-keiseren |
Keiser av Kina (Qing-dynastiet) |
Etterfølger: Xianfeng-keiseren |