Daniel Steibelt
Daniel Gottlieb Steibelt (født 22. oktober 1765 i Berlin, død 2. oktober 1823 i St. Petersburg) var en tysk pianist og komponist.
| Daniel Steibelt | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 22. okt. 1765[1][2][3][4] Berlin[5][3] | ||
| Død | 2. okt. 1823[2][3] (57 år) St. Petersburg[5][3] | ||
| Beskjeftigelse | Pianist, komponist | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Preussen | ||
Liv og musikk rediger
Daniel Steibelt ble født i Berlin og studerte musikk med Johann Kirnberger før han ble tvunget av faren til å gå inn i prøyssisk hæren. Etter å ha desertert begynte han en nomadisk karriere som pianist før han bosatte seg i 1790 i Paris. Her ble hans dramatiske opera med tittelen Romeo et Juliette, som ble høyt verdsatt av Hector Berlioz,[6] satt opp ved Théâtre Feydeau i 1793. Den regnes av mange for å være hans mest originale og kunstnerisk vellykket komposisjon.
Steibelt begynte å dele sin tid mellom Paris og London, hvor hans pianospilling tiltrakk stor oppmerksomhet. I 1797 spilte han i en konsert av J. P. Salamon. I 1798 komponerte Steibelt sin solokonsert nr. 3 i Ess som inneholder en Storm Rondo preget av utstrakt tremoloer, som ble meget populær. I det påfølgende året startet Steibelt på en profesjonell turne i Tyskland; og, etter å ha spilt med en viss suksess i Hamburg, Dresden, Praha og Berlin, ankom han Wien i mai 1800 hvor han utfordret Beethoven til en ferdighetskonkurranse hos greve von Fries. Beretninger om konkurransen tilsier at den var det en katastrofe for Steibelt; Beethoven vant angivelig overlegent ved å improvisere i stor stil over et tema hentet fra cello-dele av et nytt Steibelt-stykke som var plassert opp ned på musikkstativet.[7] Etter denne offentlige ydmykelsen avsluttet Steibelt sin turne. Han reiste igjen til Paris, hvor han organisert den første oppførselen av Joseph Haydns oratorium Skapelsen, som fant sted 24. desember 1800 på operahuset.[8] På sin vei til det unnslapp førstekonsul Bonaparte såvidt et bombeangrep. Steibelt hadde akkurat utgitt en av sine mest talentfulle sonater, som han hadde tilegnet Bonapartes hustru, Josephine.[9] Etter et nytt opphold i England (sommeren 1802-høsten 1805), kom Steibelt tilbake til Paris. Han feiret Napoleons triumf ved Austerlitz med en musikalsk mellomspill med navnet La Fête de Mars, hvor Napoleon personlig var tilstede ved premieren (4. februar 1806).[10]
I 1808 ble han invitert av tsar Aleksander I til St. Petersburg og etterfulgte i 1811 François-Adrien Boieldieu som leder av den keiserlige opera i 1811. Han forble der resten av livet. I 1812 komponerte han Ødeleggelsen av Moskva, en storslått fantasi for piano dedikert til den russiske nasjon.
Han sluttet for det meste å spille offentlig i 1814, men returnerte til plattformen for sin Solokonsert nr. 8, som hadde premiere 16. mars 1820, i St. Petersburg, og er kjent for sin korsangfinale. Dette var til og med fire år før Beethovens Symfoni nr. 9, og var den eneste klaverkonsert noensinne skrevet (bortsett fra Beethovens Choral Fantasy) med en kordel inntil Henri Herz' sjette klaverkonsert, Op 192 (1858) og Ferruccio Busonis pianosolokonsert (1904).[11]
Foruten den dramatiske musikken, etterlot Steibelt seg et enormt antall komposisjoner, det meste for piano. Hans spill ble sagt å være briljant, men mangler de beste kvalitetene som preget samtidige som Cramer og Muzio Clementi. Men hans spill og kompositoriske ferdigheter gjorde det mulig for ham å få en karriere rundt om i Europa. Grove beskriver som 'usedvanlig forfengelig, arrogant, uhøflig, hensynsløst ekstravagant og til og med uærlig.' Slike harde moralske karakteristiske er rettferdiggjort av fakta om Steibelt liv som er nedtegnet.[12] Disse og lignende angrep på hans karakter må brukes med forsiktighet hvis et korrekt bilde av Steibelt personlighet er å bli rekonstruert.
På sitt beste Steibelt er en fantasifull komponist med sterk individualitet. Operaenes hans Cendrillon (1810) og Romeo et Juliette (1793), alle hans piano solokonserter, hans kammermusikk, et utvalg av hans mange sonater (f. eks. Op. 45 i Ess - 1800 - og Op. 64 i G - 1809) og noen pianostykker (kapriser og preludier, studier Op. 78) er av en tilstrekkelig musikalsk verdi til at de spilles og nytes i dag.
Utvalgt diskografi rediger
- Variations on two Russian Folksongs, Irina Ermakova, piano (Arte Nova ANO 516260, 1996)
- Sonata in E major, Hiroko Sakagami, piano (Hans Georg Nägeli, publisher and composer, MGB CD 6193, 2002)
- Grand Sonata in E flat major, op. 45, dedicated to Madame Bonaparte, Daniel Proper, piano (Echoes of the Battlefields, Forgotten Records, fr 16/17P, 2012)
- The Destruction of Moscow, a grand fantasia, Daniel Proper, piano (Echoes of the Battlefields, Forgotten Records, fr 16/17P, 2012)
- Grand concerto for harp, Masumi Nagasawa, harpe, Kölner Akademie, dir. Michael Alexander Willens (Ars Produktion, ARS 38 108, 2012)
Referanser rediger
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 3. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 2631, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator xx0001405, besøkt 23. november 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. juni 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Hector Berlioz, artikkel i Journal des Débats, 13. september 1859.
- ^ Ries (med Wegeler), Biographische Notizen über Ludwig van Beethoven (1838).
- ^ G. Müller, Daniel Steibelt, Sein Leben und seine Klavierwerke, s. 41.
- ^ G.Müller, op. cit., s. 97.
- ^ Théo Fleischman, Napoléon et la musique, Bruxelles, Brepols, 1965, s. 177.
- ^ Harold C. Schonberg, The Great Pianists, s. 68
- ^ Som et eksempel, er Steibelts kleptomani dokumentert i Norvinss Mémorial, Paris, 1896-1897, bind I, kapittel XIV.
Kilder rediger
- Frank Dawes a.o.. "Steibelt, Daniel (Gottlieb)", Grove Music Online, ed. L. Macy (lest 27. april 2006), grovemusic.com Arkivert 16. mai 2008 hos Wayback Machine. (abonnement).
- G.Müller :"Daniel Steibelt: Sein Leben und seine Klavierwerke (Leipzig og Zürich, 1933, nytrykk 1973)
- Karen A. Hagberg:"Daniel Steibelt's Cendrillon: a critical edition with notes on Steibelt's life and works"(diss.Eastman School of Music,1975)